Ecuadors tunge miljøkamp

RIO+20 i slutten av juni føyde seg inn i rekken av mislykkede miljøtoppmøter. Mens rike land forsøker å tvinge fram en grønn økonomi som er kompatibel med den nyliberale verdensorden, prøver Ecuador å samle internasjonal støtte til et nytt prosjekt for å forene nasjonal suverenitet, sosiale framskritt og vern av økosystemet.

I juni 2007 lanserte Ecuadors nyvalgte president Rafael Correa et «revolusjonært» prosjekt: Yasuní-ITT. Landet ville stanse oljeletingen i nasjonalparken Yasuní, hvor tre prøveboringer allerede hadde funnet sted i Ishpingo, Tambococha og Tiputini (derav forkortelsen ITT), hvis det internasjonale samfunnet betalte en kompensasjon for halvparten av de forventede inntektene, anslått til 7 milliarder dollar fordelt på 13 år. Pengene ville gjøre Ecuador i stand til å utvikle fornybar energi, verne og restituere økosystemet, beskytte urbefolkningen (hvorav flere grupper lever helt isolert fra omverdenen), forske på det biologiske mangfoldet, og etablere sosiale programmer for befolkningen i området.

I en tid hvor de internasjonale forhandlingene om klima og biodiversitet sto i stampe, framsto Yasuni-prosjektet som en genial idé. Det ville hindre utslipp av 400 millioner tonn CO2 og verne et av klodens rikeste økosystemer. Selv om prosjektet ville gjøre naturen til en vare, gikk det i det minste imot den nyliberale produktivismen. Prosjektet kunne gjøre økonomien i det fattige og oljeavhengige landet mer miljøbevisst og sosial. Men bak det idylliske bildet skjulte det seg mange problemer.

Store forhåpninger

I sin korte periode som finansminister i 2005, førte Correa en politikk nært beslektet med Hugo Chávez’ i Venezuela, med nasjonalisering, en sterk sosialpolitikk og en ny grunnlov innrettet mot de fattige. Han stoppet også betjeningen av landets gjeld, etter at en statlig revisjonskomité erklærte at gjelden hadde blitt stiftet illegitimt av en tidligere regjering. Arbeidsledigheten gikk ned, lønningene i det offentlige økte og landet frigjorde seg fra de internasjonale finansinstitusjonene. Kuppforsøket i september 2010 minnet om denne «borgerrevolusjonens» skjøre grunnlag. Forholdet mellom Correa og urbefolkningen, spesielt det mektige Forbundet av Ecuadors urbefolkningsgrupper (Conaie), er anspent. Enkelte i den indianske befolkningen kritiserer regjeringens utvinning av naturressurser, som truer deres habitat. Andre misliker forsøkene på å forby enkelte tradisjoner som regjeringen mener er uforenlige med en moderne stat (for eksempel sedvanerett som legitimerer lynsjing).

Olje spiller en viktig geopolitisk rolle for Ecuador. For regjeringen er den en avgjørende finansieringskilde for sosialpolitikken (i 2008 sto oljeinntektene for halvparten av statsbudsjettet). Samtidig gjør den landet avhengig av utenlandske selskaper (som kontrollerer 40 prosent av oljeutvinningen) og det amerikanske markedet. For urbefolkningen er den flere steder eneste arbeidsgiver. Men oljen skader også miljø og helse. I tillegg kommer oljeselskapenes nykoloniale praksis. Aksjonsgruppen Acción ecológia har i flere år kjempet for et forbud mot ny oljeleting. I februar 2011 fikk de en viktig seier da oljeselskapet Chevron ble dømt til å betale erstatning på 8 milliarder dollar for forurensing (dommen ble også opprettholdt i ankedomstolen et år senere).

Helt siden Correa ble valgt har oljeutvinningen vært en stridsspørsmål. De siste tiåret har ideen om et moratorium og et framtidig samfunn uten olje vokst fram i venstrekretser, med økonomen Alberto Acosta i front. Da Acosta ble energi- og gruveminister i 2007, ferdigstilte han Yasuni-prosjektet, som var påbegynt før Correa ble valgt. Det statlige oljeselskapet Petroecuador prøvde imidlertid å overbevise regjeringen om at det hastet med å få opp oljen i naturparken. Med den kraftige prisøkningen på olje (fra 60 dollar fatet i 2007 til over 100 dollar i 2012) har de vanskelig tilgjenglige forekomstene i nasjonalparken blitt langt mer lukrative.

Presidenten måtte altså velge mellom en rask, men destruktiv måte å finansiere sin politikk på eller høre på miljøbevegelsen og urbefolkningen. Etter en hard drakamp fant han en smart løsning: Ecuador ville la oljen ligge under bakken mot økonomisk kompensasjon. Han overførte dermed ansvaret for en eventuell utvinning til det internasjonale samfunnet. Yasuní-prosjektet ble godkjent sommeren 2008 og presentert under klimatoppmøtet i København i desember 2009. Etter en strid med FN fikk Correa gjennomslag for et forvaltningsfond styrt av Ecuador. 3. august 2010 var fondet operativt på plass. Regjeringens mål var å få inn 100 millioner dollar innen 31. desember 2011 og regjeringen sendte representanter til en rekke vestlige land. Men bare noen få land lovet å bidra (Spania, Tyskland og Italia). 20 måneder etter at fondet ble opprettet, er bidragene langt lavere enn forventet. Spania, hvor det bor mange ecuadorianere, er det eneste vestlige landet som faktisk har bidratt (1,4 millioner dollar). To franske regioner, Rhône-Alpes og Meurte-et-Moselle, samt noen få lite forurensende og ikke så rike land (Chile, Colombia, Georgia og Tyrkia) har også gitt mellom 50 000 og 200 000 dollar hver. Flere andre, som regionen Vallonia i Belgia, har lovet bidrag, men ikke gitt noe ennå. Etter flere uklare uttalelser har Tyskland endt med å «støtte» prosjektet i form av et bilateralt samarbeid som sikrer landet en god avkastning.

Det største bidraget har faktisk blitt gitt av Italia, ikke i form av penger, men ved å slette utenlandsgjelden på 51 millioner dollar. Utover PR-gevinsten midt i en gjeldskrise er det vanskelig å si hvor mye den italienske regjeringen har brydd seg om Yasuni-prosjektet. Norge fant det heller ikke nødvendig å bruke miljø som argument for å slette 20 millioner av Ecuadors gjeld, etter press fra flere ulike organisasjoner. Ecuador tok imot det de kunne få og mente at målet om 100 millioner dollar innen utgangen av 2011 ville bli nådd. På fondets konto står det i dag fortsatt bare tre millioner dollar.

Siste utvei

Man skulle tro at ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) ville være innstilt på å bidra, men det er ikke tilfellet. Nettsidene til de største miljøorganisasjonene gir ingen søketreff på «Yasuní». Verken World Wildlife Fund, Greenpeace eller Friends of the Earth (i Norge representert av Naturvernforbundet) har et offisielt synspunkt på prosjektet. Uoffisielt er de splittet. Greenpeace ønsker stans i oljeutvinning, men støtter ikke statlige initiativ av prinsipp. Friends of the Earth er for kutt i drivhusgassutslipp og vern av biologisk mangfold, samt økt respekt for urbefolkningens rettigheter, men de frykter at Yasuní-prosjektet åpner for «miljøutpressing». Ifølge Sylvain Angerand, leder for organisasjonens regnskogkampanje, «bør det holdes en skikkelig debatt om Yasuní. At oljen blir liggende under bakken er bra. Men miljøgjelden landene i nord har pådratt seg overfor landene i sør, lar seg ikke nødvendigvis betale med penger.» I likhet med flere urbefolkningsgrupper er de dessuten kritiske til at Ecuadors øvrige oljeutvinning fortsetter i høyt tempo.

Et internasjonalt opprop for Yasuni-prosjektet, som ecuadorianske NGO-er lanserte i 2010, har blitt signert av enkelte europeiske organisasjoner og personer som Attac, Front de gauche og Nouveau Parti Anticapitaliste (NPA), Die Linke og mange representanter for De grønne i EU-parlamentet. Men bare det franske venstrepartiet Parti de gauche har vist oppriktig interesse for prosjektet, som passer med deres idé om miljøplanlegging. De Grønne nøyde seg med å signere oppropet, for å vise at de er for bevaringen av Yasuni, men at de ikke støtter Correa som de mener ligger for nær en chavezisk populisme.1

Prosjektet har helt siden starten støtt på mange problemer. Finanskrisen i 2008 og det mislykkede klimatoppmøtet i København i 2009 tok nesten knekken på de allerede skrantende klimaforhandlingene. FN konsentrerer seg om å få vedtatt skogbevaringsprogrammet REDD+ (Reducing Emissions from Deforestation and Degradation). Programmet er i stor grad rettet mot privat sektor og CO2-markedet, og beslutningene er overlatt til de største medlemsstatene. At Yasuni-prosjektet ble blandet inn her har ikke falt i god jord i alle de vestlige landene, som har brukt budsjettinnstramninger som et høflig påskudd for å holde det utenfor. Men det de rikeste landene er mest redd for, er utvilsomt smitteeffekten. Hvis de blir med på å finansiere Yasuni-prosjektet, vil det åpne for en flom av lignende prosjekter.

Ecuador har derfor vendt seg mot private aktører, i håp om at næringslivet vil vise større sjenerøsitet. Det er ikke bare en usikker løsning, men det kan også føre til at prosjektet blir misbrukt. Giverne vil nemlig kunne bruke merkevaren «Yasuní» i markedsføringen av sine produkter. Det er en skremmende tanke at bilprodusenter eller oljeselskaper kan bruke prosjektets logo og lage slagord som «Et Yasuní-produkt – sammen bygger vi en ny verden». Men Correas regjering velger en enda farligere vei hvis de innlemmer prosjektet i CO2-markedet. Rike land og store konsern vil da kunne kjøpe Yasuní-sertifikater og bruke de til å kompensere for fortsatte drivhusgassutslipp. Alternativet er ikke aktuelt for øyeblikket, men det kan fort bli en siste utvei.

Komplekst spill

Det er ingen enkel sak for et fattig land som Ecuador å legge om til en mer miljøvennlig politikk. Utsiktene til at Yasuni-prosjektet skal lykkes er heller små. Correas fremste målsetning nå er sannsynligvis å holde liv i initiativet fram til neste valg i 2013. I mars demonstrerte Conaie, som støtter Yasuní-prosjektet, mot storskala gruveutvinning i Ecuador. Dette legger press på regjeringen. Men uten utsikter til ytterligere finansiering, er det vanskelig å se for seg hvordan Ecuadors diplomatkorps kan fortsette å uttale seg like optimistisk som de gjør i dag.

Uvissheten rundt Yasuni-prosjektet har paradoksalt nok bidratt til å tilsløre andre områder der Correas «borgerrevolusjon» har sikret reelle, om enn skjøre, framskritt. Prosjektet appellerer til symbolelskende vestlige miljøvernere og alterglobalister fordi det forsvarer en antatt naturlig miljøbevisst urbefolkning, begrenser bruken av fossil energi (ond) som hindrer utvikling av fornybar energi (god), og handler om miljøsaker som, på magisk vis, kan overskride politiske skillelinjer. I Europa passer det dessuten godt inn i lokale kampsaker, som kampen mot utvinning av skifergass. Men det er kanskje litt for enkelt å bruke det som eksempel, for Yasuní-prosjektet kan ikke frikobles fra den revolusjonære prosessen i Ecuador, en prosess som må ta hensyn til de sosiale og økonomiske realitetene og en delikat maktbalanse. Med andre ord en enkel idé i et komplekst spill, slik miljøpolitikk nesten alltid er.

Oversatt av M.B.