Tegneserie

Fra Buddha til Batman


Solflekkaktiviteten kan forklare superheltenes popularitet, hevder den toneangivende manusforfatteren Grant Morrison. Det gir mer mening enn man skulle tro. Livsstilsguruen Deepak Chopra kaster seg på superheltbølgen med boka The Seven Spiritual Laws of Superheroes. Den er ikke til å tro.
Av

To superhelter kiver om kinotoppen i sommer. Først ute er The Amazing Spider-Man, som relanserer og tar den unge veggklatreren tilbake til start. Deretter avrunder The Dark Knight Rises Christopher Nolans trilogi om Batman. Den forrige, The Dark Knight, er en av tidenes mest innbringende filmer, med en global kinoomsetning på over 1 milliard dollar. De tre tidligere Spider-Man-filmene er blant de mest lukrative filmseriene. Suksessen til den første filmen fra 2002 er en viktig grunn til superheltenes suverene stilling i populærkulturen det siste tiåret.

Den mest opplagte årsaken til superheltenes triumf er at filmteknologien har gjort de sjangerdefinerende spesialeffektene troverdige, og at de tradisjonsrike superheltene fyller Hollywoods behov for antatt trygg investering med utprøvde konsepter.

Er det også noe annet enn disse materielle forholdene som har gjort superheltene særlig relevante på 2000-tallet? Ja, mener manusforfatteren Grant Morrison, og bruker i boka Supergods snaut 500 sider på å forklare hva som er tiltrekkende med superheltene og hva vi kan lære av dem. Den 52 år gamle skotten er en av superserienes mest markante forfattere, både gjennom nyfortolkninger av klassikerne Superman, Batman og X-Men, og sine egne sjangeroverskridende univers som det konspiratoriske Matrix-forbildet The Invisibles.



Styrt av solflekkene?

Morrison finner dybdeforklaringen på superheltenes relevans i Iain Spences hypotese om solflekkenes innvirkning på ungdomskulturen.2 Solaktiviteten følger sykluser med gradvis opp- og nedtrapping av magnetisme og utstråling, med 11 år mellom ytterpunktene «solar maximum» og «solar minimum». Etter siste maksimum i 1999, er vi nå i etterdønningene av minimumsåret 2010. Maksimumsperiodene kjennetegnes av en stram og aggressiv kultur (punk), mens minimumsperiodene er spirituelle og langhårete (hippie). Spence har selv avskrevet teorien, men Morrison beskriver flere sammenfall i superhelttrendene. Kort tid etter maksimum i 1955 fornyet Fantastic Four og Spider-Man sjangeren med fokus på vitenskap og en slags realisme. Så rundt 1966, med minimal solaktivitet, kom Thor og andre mer psykedeliske serier, med heltene som outsidere. Etter de sinte og pågående heltene og skurkene i blant annet Authority3 og Wanted4 rundt 1999, er de nye seriene mer fargerike og lekne, med Morrisons egen Batman & Robin5 som et godt eksempel.

Den spektakulære hypotesen treffer en del trender i sjangeren, og serieskaperne og forlagenes evne til fornyelse er en del av bildet, men den forklarer ikke fascinasjonen for superhelter i bredere forstand. En banal betraktning, som også Morrison er innom, er at superheltene i seg selv er interessante. Med sine krefter og kostymer gjør de ellers ordinære historier til noe usedvanlig. Heltenes akilleshæl har samtidig vært at de blir så suverene at det er lite å identifisere seg med for leseren. Morrison argumenterer for at kommunikasjonsteknologien gjør at grensene mot superheltuniverset nå overskrides, og at det har gitt sjangeren ekstra relevans. Som en slags cyborger er vi plugget inn i det globale nettet der vi iscenesetter oss med pokerfjes. Slik kan Iron Man, som har fått en fornyet popularitet de siste årene, ses som en påminnelse om det menneskelige i den tilsynelatende usårbare rustningen.



Humanisme

Superheltene er rollemodeller. De er fullstendig empatiske, svikter ikke og gir aldri opp. Superheltenes humanisme er paradoksal: Heltene er så langt unna sosialrealismen man kan komme, men nettopp derfor angår de allmenne sider ved det å være menneske. Dette gir dem en global appell.

Morrison mener 80-tallets mørke antihelter var et feilsteg som nesten ødela sjangeren. 2000-tallet har vært en renessanse for superheltenes iboende utopisme, samtidig som de fikk en mer jordnær forankring etter 11. september-terroren. Sjangeren er optimistiske motbilder i et katastrofeorientert medielandskap. Sagt med Morrison: Superheltene er uttrykk for det vi kan være om vi unner oss selv en bedre fremtid.

Morrison styrker ikke den analytiske troverdigheten når han insisterer på at han selv fikk superkrefter etter en ut-av-kroppen-opplevelse i Nepal. Han ser visstnok femdimensjonalt og dermed hvordan alt henger sammen. Det gir ham i så fall særlige forutsetninger som forfatter, og jeg velger å sette det på kontoen for eksentrisiteten som trengs for å leve av å skrive om superhelter.

Store deler av Supergods er en tradisjonell sjangerhistorikk, men Morrison gir et godt innblikk i de siste epokene og sine egne bidrag. Sammen med Alan Moore, Neil Gaiman, Garth Ennis og Warren Ellis sto han på 80- og 90-tallet for en britisk invasjon som endret de amerikanske mainstreamtegneseriene, og særlig superheltene. Dette var relativt unge menn med arbeiderklassebakgrunn, betydelige litterære ambisjoner, anarkistisk lynne og sosialpolitisk bevissthet. Kanskje er akkurat disse serieskapernes kreativitet den beste forklaringen på superheltenes triumf.



Chopras superlærdommer

Man skjønner at superheltene er i tiden når de også inntar selvhjelpmarkedet. Ikke ukjente Deepak Chopra har sammen med sønnen og tegneserieforleggeren Gotham, skrevet The Seven Spiritual Laws of Superheroes. Den lille boken vitner om god kjennskap til sjangeren, og slektskapet mellom hinduismens guddommer og superheltene har mye for seg. Chopras superhelthistorie starter ikke med Superman, men strekker seg fra Buddha til Batman.

I likhet med Morrison, finner Chopra en kjerne i superheltenes humanisme: Superheltenes overskridelser gjør oss bevisste vårt eget potensial. Så langt, greit nok. De sju lærdommene for å utløse kreftene i oss er visstnok: balanse, transformasjon, styrke, kjærlighet, kreativitet, intensjon og transcendens. Dette er velkjent stoff fra Chopras bestselger The Seven Spiritual Laws of Success.6 Vi har opplagt mye å lære av superheltene, men det blir både banalt og ufrivillig komisk når Chopra lister opp punktoppskrifter på hvordan vi skal puste, tenke og løpe for å finne superkreftene. © norske LMD

Grant Morrison, Supergods, Spiegel & Grau, 2011. 445 sider.

Deepak og Gotham Chopra, The Seven Spiritual Laws of Superheroes, HarperOne, 2011. 167 sider.


Fotnoter:
1 Grant Morrison et al., The Invisibles. Vertigo, 1996-2002. 7 bøker.

2 Iain Spence, Sekhmet Hypothesis: The Signals of the Beginning of a New Identity, Bast’s Blend Publications, 1995.

3 Warren Ellis og Bryan Hitch, The Absolute Authority, Vol 1. DC Comics 2002. Flere bind er utgitt.

4 Mark Millar og J. G. Jones, Wanted, Top Cow, 2005. Første hefte i 2003.

5 Grant Morrison og Frank Quietly, Batman & Robin, Vol 1, DC Comics, 2011. Første hefte i 2009.

6 Deepak Chopra, The Seven Spiritual Laws of Success, New World Library, 1994.