Framtidens fabrikk

Reparatørene har praktisk talt forsvunnet. Når et apparat går i stykker tilbyr selgeren et nytt. Er det et framskritt? Bevegelsen Fab Lab avviser forbrukerens passive rolle og vil gi makten tilbake til brukerne.

Å ta tilbake produksjonsmidlene var Karl Marx’ visjon. Den er nå blitt virkeliggjort av en forsker ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). I 1998 startet den amerikanske fysikeren Neil Gershenfeld et kurs med tittelen «Hvordan lage (nesten) hva som helst». Kurset inneholdt en del der studentene kunne lage ulike prototyper de kunne bruke i sine forskningsprosjekter. Til rådighet hadde de en rekke digitale produksjonsmidler og ikke minst dataassisterte verktøymaskiner: 3D-skriver (en digital maskin som legger plastikklag oppå hverandre og forvandler en datafil til et fysisk objekt), laserskjærer som kan skjære gjennom tre og metall og datafreser. Studentene likte dette så godt at de kom tilbake og tilbrakte fritiden i laboratoriet.

Professorens genistrek var et han i 2002 gjorde dette høyteknologiske håndverket til konseptet Fab Lab (Fabrication Laboratory) med en egen logo, statutter og nettverk. Denne milde markedsføringen bidro til å gjøre Fab Lab til en «merkevare». Den første Fab Lab ble laget for å gi studenter tilgang til maskiner. Men svært raskt har porten åpnet seg og bidratt til å gjøre personlig digital produksjon tilgjengelig for alle. Vanlige folk kan nå lage prototyper, noe som tidligere har vært reservert industrien og designere. Manuelt arbeid er blitt forførende – og potensielt subversivt.

Subversivt men lukrativt
«Det dreier seg om å skape snarere enn å forbruke,» er credoet til Gershenfeld, som dermed taler midt imot den rådende økonomiske tenkning med vekst og forbruk som ufravikelige dogmer. Det er utvilsomt revolusjonært å involvere seg og ta tilbake gjenstandene, ettersom vi er vant med å kjøpe ferdige, lukkede apparater fulle av patenterte teknologier som det er forbudt å endre. Varer som dermed er vanskelige å reparere – selv om ikke alle er skapt for å ende i søppelbøtta etter en viss tid, i tråd med teorien om planlagt utdatering.

En slik økonomisk politikk vil kortslutte den tradisjonelle industrien. Er knappen på vaskemaskinen din ødelagt? Med dataassistert konstruksjon (CAD) kan du tegne en blåkopi og skrive ut en erstatning med 3D-skriveren. Finner du ikke en hylle som passer for din bolig? Kjøp råtreet og lag din egen spesialtilpassede med en laserskjærer. Når gjenstanden er laget kan du selvfølgelig dele blåkopiene på nettet med andre brukere som kanskje også kommer med forbedringer eller andre varianter, slik at produktet får et liv etter produksjonen.

Fab Lab-prosjektet drives av Center for Bits and Atoms – et navn som sier mye om mulighetene, noen ganger kalles det betegnende nok fabulous laboratory. Dette er neste etappe etter internett, nemlig å overføre nettet til den materielle verden.

Enda bedre er det at Fab Lab svarer på behov som industrien ikke klarer å tilfredsstille, enten fordi markedet ikke er stort nok eller fordi de ikke er klar over at behovene eksisterer. Det gjelder særlig lokale behov. I Ghana utvikler brukerne prosjekter for hverdagen: en solkraftmaskin for matlaging eller kjøling, antenner og radioer for trådløs kommunikasjon. I Norge bruker reineiere billige GPS-brikker til å lokalisere flokken. I nederlandske Waag Society har en handikappet laget en rullestol for alle underlag.

Fab Lab er også et sted der man raskt kan vise hva som lar seg gjøre med begrensede midler, noe som legger til rette for innovasjon. Statuttene Gershenfeld har utformet, åpner også til en hvis grad for lukrative prosjekter, noe som forklarer hvorfor folk fra hele det politiske spekteret lar seg forføre:

«Forretning: Det er anledning til å drive forretningsmessig (kommersiell) virksomhet i en Fab Lab, så lenge den ikke er til hinder for generell, åpen tilgang til Labens ressurser. Slik virksomhet skal helst vokse ut av FabLab, slik at den kommer til nytte for oppfinnere, Labene og nettverket som bidrar til dens verdigrunnlag. […] Fortrolighet: Design og prosesser utviklet i en FabLab skal være åpent tilgjengelig for personlig bruk. Det finnes likevel anledning til å beskytte åndsverk, hvis det er behov for eller ønske om det.»1

I Fab Laben i Toulouse har tre studenter skapt en prototype på en robotluker for å hjelpe bønder. Neste etappe er å produsere i små serier. I Waag Society har en sykkelfantast laget en universell skjerm, som nå selges i spesialbutikker.

«Nonprofit eksisterer ikke»
Symbolet på mulighetene er 3D-skriveren som troner i hver Fab Lab. En av de vanligste 3D-skriverne for tiden er RepRap, en selvkopierende maskin, det vil si at den er i stand til å lage sine egne deler. Opphavsmannen, ingeniøren og matematikeren Adrian Bowyer, ønsker ikke å lappe på forbrukersamfunnets mangler, men å erstatte det: «Jeg ser for meg et kollektiv på ti familier i en landsby som bruker 3D-skriveren for å skrive ut en bil til en av familiene i løpet av en uke, basert på åpen kildekode lastet ned fra nettet. Plutselig finnes det ikke lenger noen bilindustri.»2

I novellen «The Ultimate City» skisserte den britiske science fiction-forfatteren J. G. Ballard (1930–2009) konturene av et samfunn etter oljen der det er blitt en luksus å reise eller å sende varer: «I Garden City, var det få butikker: Alt man kunne ha behov for […] ble bestilt direkte fra håndverkeren, som tegnet og laget det ut fra kundens spesifikasjoner. I Garden City var alt så godt laget at det varte evig.»3

For øyeblikket er dette fortsatt mer fantasi enn virkelighet. 3D-skriverne som er i salg skriver bare med plastikk. Selv om enkelte fungerer med sjokolade, som skriveren forskeren Liang Hao fra Universitetet i Exeter selger under merkenavnet Choc Edge. Vi kan i dag skrive ut en vase, men det gjenstår mye før vi kan skrive ut en bil.

Fab Lab har likevel en viktig utdanningsdimensjon. Laboratorienes akademiske røtter skiller dem fra techshopene, som selger tid til å bruke maskiner, på samme måte som et treningssenter. På en Fab Lab er du ikke alene, her har DIWO (do it with others) forrang foran DIY (do it yourself). Ledemotivet er å lære, noe som er hugget i stein i statuttene: «Tilgjengelighet: Du kan bruke en Fab Lab til å lage nesten hva som helst (som ikke kan skade andre); du må lære å lage det selv, og du må dele bruk av Laben med andre brukere og bruksområder. Utdanning: Øvelser i en Fab Lab er basert på prosjekter og samarbeid; det forventes at du bidrar med dokumentasjon av eget arbeid.»

Et helt arsenal har blitt stablet på beina for å veilede deltakerne. Det internasjonale nettverket av Fab Laber (i dag finnes det rundt 80 laber) gjør det mulig å utveksle kunnskap og bistand. Enkelte prosjekter er resultat av dette samarbeidet, for eksempel FabFi, et rimelig trådløst nettverk lansert i Afghanistan som nå også brukes i USA. Fab folks, moderne varianter av laug, som bruker loddebolten like mye som CAD, reiser verden over for å hjelpe nettverket med sin kompetanse. Det oppfordres også til å dokumentere prosjektene på nettet (men det er ikke obligatorisk) for å legge til rette for reproduksjon, modifisering og forbedring etter modell av åpen kildekode for programvare. Og ikke minst har vi Fab Academy som tilbyr fjernkurs, inkludert praktiske oppgaver, med vitnemål godkjent av MIT.

Utover de gode verdiene, er statuttene som regulerer det kommersielle aspektet et friskt pust for allerede eksisterende bedrifter. Et rangeringssystem gir en viss fleksibilitet. Statuttene er basert på selvevaluering etter fire kriterier: tilgjengelighet for publikum, utstyr, respekt for statuttene og deltakelse i nettverket. «Nonprofit eksisterer ikke,» sier nederlenderen Jaap Vermas, som står bak den omreisende Fab Lab Truck, med et smil. «Vi må alle spise en gang i blant.»

Motefenomen
I letingen etter en økonomisk modell varierer den mer eller mindre nitide respekten for statuttene. Det er ikke lett. Utfordringen er å finne finansieringsformer som ikke bryter med grunnideen, mellom offentlige og private midler, private behov og offentlig tilgang.

Laurent Ricard, en av grunnleggeren av Fac Lab ved Universitetet i Cergy-Pontoise (Frankrike), minnes en debatt om temaet: «Den offentlige støtten skrumper. Hvilke inntektskilder kan vi få på plass? Folk var litt ille til mote, enkelte stakk hodet i sanden overfor det faktum at vi må få tak i penger.» Fac Lab har valgt å ta imot midler fra teleselskapet Orange. De håper på et positivt samarbeid. «Jeg sier ja, hvis vi kan innføre en kollektiv holdning og åpen innovasjon hos Orange – for vi vil bringe med oss en ny måte å jobbe på, påvirke selskapet og samfunnet,» forteller Emmanuelle Roux, den andre lederen for Fac Lab. «Avtalen sier at Orange ikke har noen rettigheter til det pedagogiske innholdet.»

De høyt verdsatte prinsippene om at alt skal være åpent og gratis blir ofte brutt. Fab Labene på skoler gir studentene prioritert adgang, og tilgangen for folk utenfra er begrenset. Enkelte steder leier enkeltpersoner og bedrifter maskinene og bidrar dermed til budsjettene. Labene blir dermed delvis privatisert for en tid. Fab Laben i Manchester, drevet av Manufacturing Institute, en veldedig institusjon finansiert av industrien og universitetene, er åpen for publikum bare halvannen dag i uka, men får likevel lov til å kalle seg en Fab Lab.

Bedriftene har tatt til seg dette tidsriktige konseptet, som er mindre skummelt og mer kontrollert enn hackerspace. Disse stedene hvor datahackere møtes med en felles interesse for å ta tilbake kontrollen over hverdagsverktøyene, lider under medienes misbruk av ordet hacking, som de bruker om ulovlige handlinger snarere enn viljen til å finne nye og oppfinnsomme bruksområder. Men det skal sies at hackerne har en uavhengighetsånd som gjør dem lite kompatible med offentlige institusjoner og næringsliv.

Kraftselskapet Energias de Portugal satset på en Fab Lab i 2010. I Frankrike har byggvarekjeden Leroy Merlin vist interesse for ideen. Den kommersielle tilnærmingen ender tidvis med at firmaene overtar. For eksempel lanserte telekomselskapet Orange i fjor Thinging! Konseptet ble presentert som en Fab Lab, for å nå en spesifikk gruppe «studenter fra hele verden som vil videreutvikle seg innen IT, elektronikk, interaktivt design og ergonomi, for å lage prosjekter knyttet til gjenstandenes internett».4

Også for ekte Fab Labs er det en fare for å feile i demokratiseringen av den personlige produksjonen. Moteeffekten forplikter, fenomenet forfører for tiden et hipt og urbant publikum, som liker ideen om en sexy versjon av bestefars mekking, stenket med en dose digitalitet. De virkelige behovene befinner seg ikke her, men overalt hvor man tar fram verktøy av nødvendighet – særlig i avindustrialiserte områder der kunnskap dør hen.

Oversatt av R.N.