Ideologi med strøm

De vestlige styrkene skal trekkes ut av Afghanistan i 2014. Situasjonen i landet virker ikke bedre nå enn da Sovjetunionen erkjente nederlaget og trakk seg ut for 23 år siden. Da som nå var krigen ikke bare en konflikt mellom et folk og en invasjonshær, men også mellom by og land, modernisering og tradisjon.

I Kabuls tehus og boder henger det av og til et portrett av en alvorlig mann med et rundt ansikt, mørkt hår og bart. Det er ansiktet til Muhammad Najibullah, Afghanistans siste kommunistiske president. Najibullah meldte seg inn i Afghanistans Demokratiske Folkeparti (PDPA) på slutten av 1960-tallet. Før han ble president i 1986, ledet han lenge Afghanistans godt organiserte hemmelige politi, Khad. Etter at de sovjetiske styrkene trakk seg ut, holdt Najibullah fast på makten i tre år til, før han til slutt ble drept av Taliban i 1996.

Når jeg spør afghanere i Kabul om disse plakatene og postkortene, svarer de alt fra at «han var en sterk president, vi hadde en sterk hær da» til at «alt fungerte bra og Kabul var rent». En tehuseier sier bare at «Najib sloss i Pakistan». Med andre ord huskes han ikke så mye som sosialist – et vagt ord for mange afghanere – som en modernisator og patriot.

For å forstå Najibullahs status må vi se nærmere på Sovjetunionens historie i Afghanistan. Sovjetunionens interesse for landet gikk lenger tilbake enn den kalde krigen. Allerede på 1920-tallet sloss sovjetiske styrker mot muslimske opprørere i de sentralasiatiske nabolandene. Tiåret etter knuste de disse basmaci, «bandittene», med hjelp fra den kongelige afghanske hæren. Sovjetunionen mente stabilitet i Afghanistan var avgjørende for sikkerheten i det sovjetiske Sentral-Asia. Fra begynnelsen av 1950-tallet var Afghanistan blant de fire landene som mottok størst hjelp fra Moskva, som sendte ingeniører til Afghanistan og inviterte flere tusen studenter, teknikere og offiserer til å utdanne seg i Sovjetunionen.

På slutten av 1950-tallet begynte også USA å investere i Afghanistan. Det innledet en bistandskonkurranse mellom de to supermaktene. Amerikanerne bygde en demning på Helmand-elva for å irrigere og gi strøm til ørkenområdene i sør. Russerne bygde Salang-tunnelen, en av verdens høyeste, som forbinder de nordlige delene av landet med de sørlige. Flyplassen i Kabul fikk strøm, kommunikasjonssystem og radar fra USA, mens russerne bygde flyplassens infrastruktur.

Overraskende nok endte enkelte av offiserene som fikk opplæring i Sovjetunionen opp som de første lederne i muhajedin (motstandsbevegelsen mot de sovjetiske styrkene). En av dem var Ismail Khan, som startet opprøret i Herat i 1970. På den andre siden ble enkelte USA-utdannede intellektuelle ledende kommunister og regjeringsmedlemmer, slik som statsminister Hafizullah Amin.

Et hastverkspreget, improvisert kupp

Det kommunistiske statskuppet i mars 1978 var et indirekte resultat av et tidligere kupp som ble utløst av hungersnød. Fra 1969 opplevde Afghanistan flere år med tørke og sult. Mens folk sultet i hjel i Ghor-provinsen i 1973, kastet general Muhammad Daoud fetteren sin, kong Mohammad Zahir Shah. Han avskaffet monarkiet og gjorde landet til republikk med seg selv som president.

Ved makten igangsatte Daoud det som på den tiden var vanlig økonomisk politikk: statlig planlegging og offentlige investeringer for å bygge opp privat industri og skape indre markeder. Han taklet sine politiske motstandere – de gjensidig fiendtlige islamistene og kommunistene – med en blanding av undertrykking og inkludering. Men økende undertrykking drev islamister som tadsjiken Ahmed Shah Masood og pashtuneren Gulbuddin Hekmatyar til å flykte til Pakistan.

Regimets undertrykking utløste også det blodige kommunistkuppet i 1978. Kuppet var «en hastverkspreget, improvisert affære», skriver den langvarige Guardian-korrespondenten Jonathan Steele i Ghosts of Afghanistan.1 17. april ble det godt likte PDPA-medlemmet Mir Akbar Khyber drept på åpen gate. To dager senere arrangerte PDPA en massiv protest med 14 000 demonstranter som endte i massearrestasjoner. I frykt for masselikvideringer angrep kommunistiske offiserer presidentpalasset, drepte Daoud og tok makten.

Kuppet overrumplet russerne, inkludert KGB-agentene i Kabul. I deres øyne var verken Afghanistan modent for sosialisme eller PDPA klar for å styre. Dessuten var partiet splittet i to uforsonlige fraksjoner. Kuppet var utført av den største og mest radikale, Khalq («nasjon»), som hadde støtte i den pashtunsktalende befolkningen som nylig hadde flyttet inn til byene på jakt etter arbeid og utdanning. Den mindre, mer moderate fraksjonen, Parcham («flagg»), hadde sin base i den mer etablerte dari-talende urbane middelklassen.

Begynnelsen på Khalq-regimet var blodig. Førti av Daouds generaler og politiske venner, inkludert to tidligere statsministre, ble summarisk henrettet. Blant de andre drepte, fengslede eller forsvunne var det islamister, maoister og selv enkelte PDPA-medlemmer fra Parcham-fraksjonen. Etter hvert som volden økte, ble Sovjet urolig. Khalq-regimet kunngjorde progressive prosjekter som å forby barneekteskap, senke medgiften, slette gjeld på landsbygda, alfabetiseringskampanjer for menn og kvinner (som ble undervist hver for seg) og en landreform. Men disse initiativene ble dårlig ledet og framprovoserte snart sterke motreaksjoner.

Tekniske blundere

Den gamle kommunistlederen Mohammad Zeary, som Jonathan Steele sporet opp i en beskjeden boligblokk i utkanten av London, forklarer motstanden slik: «Til å begynne med var bøndene glade, men når de hørte vi var kommunister, endret de holdning. Hele verden var imot oss. De sa at vi ikke engang trodde på Islam, og de tok ikke feil. De så at vi ikke ba. Vi frigjorde kvinnene fra medgiften, og de sa vi trodde på fri kjærlighet.» Et annet tidligere PDPA-medlem i London forteller til Steele at kommunistlederne ville utrydde analfabetismen på fem år: «Det var latterlig. Landreformen var upopulær. De kunngjorde disse såkalt revolusjonære beslutningene som de ville implementere med tvang. Samfunnet var ikke rede. Folket hadde ikke blitt rådført.»

De hastverkspregede reformene støtte mot den gamle splittelsen mellom by og land i det afghanske samfunnet. De unge, utdannede idealistene forsto ikke den rurale verdenen de ville omforme, og innbyggerne i landsbyenes jordhus skjønte ikke hvordan det urbane byråkratiet fungerte. At reformenes sosiale og kulturelle aspekter truet privilegiene til de tradisjonelle mullahene, malikene (landsbylederne) og landeierne, var ikke overraskende. Mer forbløffende var det at reformenes progressive økonomiske aspekter også ble avvist av den sterkt religiøse bondestanden.

Selv om Afghanistan på 1970-tallet var fattig og hadde store sosiale ulikheter, led ikke landet under den samme ekstreme skjevfordeling av land som i Kina eller Mexico før revolusjonene der. Bøndene var på mange måter, som Steele forklarer, «bundet til landeieren gjennom religion, klan eller familie og ikke rede til å gi kast på autoriteten hans». Landsbygda hadde alltid hatt en viss selvstendighet overfor Kabul og følte seg truet av reformene. Derfor vendte bøndene seg stadig mer mot væpnet motstand og sluttet seg til islamistpartiene som hadde flyktet til Pakistan under Daoud.

Enkelte tekniske feiltrinn forverret situasjonen for PDPA. I sitt hastverk omfordelte kommunistene jorda, men ikke vannrettighetene – en blunder som avslørte deres manglende kjennskap til det lokale jordbruket. De avskaffet det undertrykkende basarbaserte lånesystemet, men laget ikke noe alternativt låneprogram for å hjelpe pengefattige bønder til å kjøpe såkorn. Sovjet rådet på sin side Kabul til å stoppe eller utsette de mest radikale reformene.

Paranoia i Kreml

Kommunistene var ikke de første modernisatorene i Afghanistan som møtte motstand på landsbygda. Amanullah «den røde prinsen» Khan kastet ut britene i 1919, men ble selv kastet ti år etter av et stammeopprør som motsatte seg hans tyrkisk-inspirerte modernisering. Han hadde innført en minimal landreform, gitt kvinner stemmerett og undervisning for jenter. De rurale elitene aksepterte bedre veier, men ikke skatten som måtte til for å bygge dem. Folket på landsbygda aksepterte forbedringer i jordbruket og skolegang, men ikke angrepet på patriarkatet.

Femti år senere sto PDPA overfor samme type religiøst opprør. For å kvele det begynte kommunistlederne å vise sin fromhet offentlig, de ba og besøkte moskeer. Men det var for lite og for seint. Krisen kokte over i mars 1979 med et militært mytteri ledet av islamistiske offiserer i Herat, som utvilsomt var inspirert av den iranske revolusjonen som en måned tidligere hadde kastet sjahen og hentet tilbake ayatollah Khomeini fra eksil.

Opprøret og den militære reaksjonen, der sovjetiske piloter deltok, var ikke så blodig som det ofte hevdes. «Selv om pressen og enkelte vestlige historikere fortsatt holder fast på at opptil hundre sovjetiske borgere ble massakrert, kan det virke som det samlede antallet drepte sovjetere i Herat ikke var mer enn tre,» skriver den tidligere britiske diplomaten Rodric Braithwaite i Afghantsy.2 Byen ble heller ikke teppebombet med flere tusen drepte, slik det har blitt hevdet.

Etter Herat gjorde andre garnisoner mytteri. Sovjet sendte flere militærrådgivere til Afghanistan, og begynte også å lage planer for å sende inn bakkestyrker. Innen sommeren hadde USA begynt å kanalisere penger og våpen til mujahedin-opprørerne som angrep regjeringsstyrker og offentlig infrastruktur fra Pakistan. I mellomtiden ble konflikten innad i PDPA forverret. Ideologiske og personlige uenigheter førte til sammenstøt mellom Khalq og Parcham, og selv mellom ulike deler av Khalq. I september 1979 ble president Nur Mohammed Taraki bundet til en seng og kvalt med en pute. Ordren kom fra hans rival i Khalq, statsminister Hafizullah Amin. De sovjetiske lederne som mente Taraki var den mest fleksible av de to, ble rasende. Paranoiaen grep om seg i Kreml, som fryktet at morderen var en amerikansk agent.

På 1960-tallet hadde Amin studert til doktorgrad ved Columbia University, hvor han ledet det afghanske studentlaget. Ryktene skulle ha det til at han sto i ledtog med CIA. Steele bemerker at Amin også innrømmet å ha mottatt penger fra CIA før revolusjonen. Braithwaite forteller at selv den amerikanske ambassadøren, Adolph Dubs, etter flere møter med Amin spurte CIA om han var på deres lønningsliste. Sannsynligvis fulgte Amin samme sti som alle andre afghanske ledere: som sjef for en bufferstat navigerte han mellom stormaktene.

En forutsigbar og utilgivelig bivirkning

Under krisen i 1979 sendte den afghanske kommunistregjeringen 13 anmodninger til Sovjet om å gripe inn militært. Moskva oppga alle de korrekte grunnene til ikke å sende inn tropper. «Vi har nøye studert alle aspektene i denne aksjonen og kommet til den konklusjon at hvis vi sender inn tropper, så vil situasjonen i landet deres ikke forbedres men forverres,» svarte en sovjetisk leder. Men mordet på Taraki endret Sovjets holdning.

Sovjets 40. armé ble sendt sørover og da den endelig ankom Afghanistan i slutten av desember 1979, var oppdraget ikke lenger å bistå men å drepe Amin. Sovjetiske spesialstyrker angrep presidentpalasset og drepte presidenten etter lange og blodige kamper i korridorene. Den håndplukkede erstatteren, Babrak Karmal, tilhørte den moderate fløyen i PDPA. I tillegg til inkompetent, var han temperamentsfull, uberegnelig, paranoid og svært drikkfeldig.

På tross av at Sovjet sendte en rekke idealistiske sivile rådgivere og teknikere, klarte ikke Karmal å vinne støtte hos muslimene på landsbygda, dermed forble den afghanske statens myndighet liten. Dessuten hadde USA siden juli 1979 væpnet sju deler av mujahedin. Den betydelige hemmelige militærbistanden fra USA ble initiert av CIA, gitt sjenerøse midler fra Saudi-Arabias regjering og forvaltet av Pakistans stadig mektigere Inter–Services Intelligence. Det de to supermaktene trodde skulle vare i seks måneder, ble en ni år lang krig.

Mange sovjetiske soldater trodde oppriktig på deres «internasjonale plikt» – slik amerikanske soldater i dag ofte tror på krigen i Afghanistan som hjelp til et akterutseilt land for å bekjempe en reell terrortrussel. Og som deres amerikanske motsvar i dag, kom de sovjetiske soldatene ofte fra arbeiderklassen, landsbygda eller småbyer. Kun luftstyrkene, KGB og sanitetsstyrkene hadde soldater fra høyere sjikt i det russiske samfunnet.

Den sovjetiske hærens egentlige mål var å vinne hjerter og sinn. Det klarte den ikke. Da sovjetiske og afghanske regjeringsstyrker kjørte seg fast, ble flystøtte og artilleri kalt inn: Hvis mujahedin skjøt fra en landsby ble landsbyen bombet og ødelagt. Braithwaite avviser alle anklagene om at Sovjet brukte kjemiske våpen eller miner i lekene. I motsetning til det den vestlige pressen rapporterte på 1980-tallet, var den sovjetiske brutaliteten mot sivile ikke en bevisst strategi, men en forutsigbar og utilgivelig bivirkning. Sovjet dømte flere hundre soldater for alt fra voldtekt og mord til narkobruk, tyveri og mobbing (et vedvarende problem i den russiske hæren siden tsartiden). Men de klarte ikke, eller ville ikke, tøyle overgrepene til Khad (det hemmelige politiet): 8000 afghanere ble henrettet av PDPA-regjeringen og flere tusen fengslet og mishandlet.

Da Gorbatsjov kom til makten i 1985 var det sovjetiske lederskapet blitt stadig mer innstilt på å trekke seg ut av Afghanistan. En stor men stille antikrigskampanje fra soldatenes familier, veteraner og selv aktive offiserer bidro til å drive Moskva i denne retning. Perestrojka og glasnost lå i lufta og i Afghanistan beveget den nyutpekte Najibullah seg fra marxisme-leninisme til en slags pragmatisk nasjonalisme. I 1988 omdøpte han PDPA til Watan, «fedrelandet». På slutten av perioden sin vurderte han til og med å gjøre mujahedinkommandanten Masood til forsvarsminister.

Washingtons bleeders og dealers

Disse manøvrene, som begynte med Karmals avgang og Najibullahs maktovertakelse, inngikk i en offisiell politikk for nasjonal forsoning. I boka A Long Goodbye gir historikeren Artemy Kalinovsky en god framstilling av de diplomatiske aspektene til disse siste forsøkene på stabilisering: «Fra 1985 til 1987 var Moskvas politikk kjennetegnet av et forsøk på å avslutte krigen uten å lide nederlag. Gorbatsjov var nesten like bekymret som hans forgjengere for skaden en hastig sovjetisk uttrekning ville påføre Sovjets prestisje, særlig hos partnerne i den tredje verden. Likevel engasjerte Gorbatsjov seg for å avslutte krigen, og han hadde for det meste støtte i politbyrået. Det innebar å lete etter nye måter å utvikle et levedyktig regime i Kabul som kunne overleve etter at de sovjetiske troppene var trukket ut.»3

Den nasjonale forsoningen forutsatte samarbeid fra USA, mujahedins fremste beskytter. Uheldigvis for Afghanistan og sovjeterne var Reagan-administrasjonen delt mellom bleeders og dealers. Utenriksminister George Schultz var en tid en av de sentrale dealers og argumenterte for å møte Sovjet på halvveien: Hvis den røde armé trakk seg ut av Afghanistan ville USA stoppe støtten til mujahedin. Men bleeders i CIA og «den afghanske lobbyen» i Kongressen ville ha mer blod og insisterte på at støtten til mujahedin ikke skulle stanse før all sovjetisk bistand til Najibullahs regjering var kuttet. De sistnevnte vant fram.

I februar 1989 krysset den siste sovjetiske panservognen endelig Vennskapsbroen over grenseelva Amu Darya. Moskva fortsatte likevel å forsyne Najibullah, og den afghanske regjeringen trosset alles forventinger. I mars knuste de afghanske styrkene på egenhånd mujahedins massive beleiring av byen Jalalabad nær den pakistanske grensen. Hvis opprørerne hadde tatt byen ville Kabul vært neste. Etter dette ble mujahedins sju deler fragmentert og de forble ukoordinerte på tross av uovertruffen taktisk kløkt på slagmarken.

Ifølge Braithwaite var Najibullahs største støttespiller Eduard Sjevardnadse, som ville unngå å bli den første sovjetiske utenriksministeren som tapte en krig. Han var overbevist om at de afghanske styrkene kunne kjempe til evig tid hvis de fikk jevne forsyninger med drivstoff og våpen. Najibullah klarte da også å holde stand i tre år til. Men da Jeltsin avsatte Gorbatsjov og Sovjetunionen raknet, ble bistanden kuttet.

Et verdenssyn med strøm

Nederlaget i Afghanistan var ikke årsaken til Sovjetunionens kollaps, slik det ofte hevdes. Det omvendte var tilfellet, slik The Economist nylig har forklart: «Sovjetsystemet kollapset da topplederne besluttet å ’monetarisere’ privilegiene sine og forvandle dem til eiendom».4 Da det skjedde og Jeltsin tok makten, kollapset også Najibullahs regime. Ifølge Braithwaite skal Jeltsin ha hatt hemmelig kontakt med mujahedin mens han ennå bare var president i Russland, altså før Gorbatsjovs og Sovjetunionens fall. Så snart de russiske forsyningene ble kuttet, skiftet en av Najibullahs sentrale generaler, Rashid Dostum, side.

I april 1992 ble Najibullah til slutt kastet. Forskjellige grupper med hellige krigere og fanatiske etnonasjonalister inntok Kabul. Etter et svært kort forsøk på en samlingsregjering, begynte de å slåss mot hverandre mens de gjenværende kommunistene flyktet eller gikk i dekning. Najibullah forsøkte å flykte til Moskva, men Dostums menn stoppet ham på vei til flyplassen.

De neste fire årene henfalt Kabul til barbari. Mujahedin-grupperingenes kriging kastet landet ut i et både metaforisk og faktisk mørke: Gatelysene og strømledningene til trolleybussene ble plyndret, offentlige tjenester sluttet å fungere. Kampene mellom fraksjonene la halve Kabul i ruiner, og det antas at 100 000 ble drept, de fleste av dem sivile. Da Taliban erobret byen i 1996 fanget de Najibullah, slo, torturerte og kastrerte ham, før de skjøt ham. Liket ble dratt gjennom gatene og hengt opp i en lyktestolpe.

I dagens NATO-okkuperte Afghanistan henger det likevel fortsatt bilder av Najibullah i Kabul. Hvorfor? Da som nå var ikke krigen i Afghanistan bare en konflikt mellom en invasjonshær og landets befolkning. Det var også en konflikt mellom afghanere, mellom en bybefolkning som ønsker modernisering (selv med tvang) og en landsbygd som er brutalt imot. En annen likhet er at hver part har mektige allierte i utlandet. Under den kalde krigen støttet Sovjetunionen regimet i Kabul, mens USA og Pakistan støttet opprørerne. I dag støtter USA, av en rekke ulike grunner, nasjonsbyggerne i Kabul (hvorav mange arbeidet for Najibullah), mens USAs offisielle partner Pakistan støtter de religiøse og tradisjonalistiske opprørerne.

Det finnes en klasse urbane afghanere som alltid har stilt ett spørsmål: Følger det strøm med den ideologien? Dette er folk som har forsøkt å utvide Kabuls myndighet over landsbygda, og har møtt voldelig motstand helt siden 1920-tallet. Først brukte de det konstitusjonelle monarkiet, deretter republikken, så den sovjetinspirerte sosialismen, og senere Najibullahs desperate nasjonalisme. I dag setter de sin lit til NATOs svært mangelfulle liberaldemokratiske eksperiment. Ikke overraskende er tidligere kommunister fortsatt modernisatorer og finnes i alle de mer kompetente delene av den såkalte afghanske regjeringen.

Dette er utvilsomt grunnene til at det fortsatt henger portretter av Najib i Kabul: Hans verdenssyn kom med strøm. Men dessverre kommer ikke strøm uten krig.

Oversatt av R.N. En versjon av denne artikkelen har stått på trykk i The Nation (New York), 17. april.