Trollspeilet

Ibsens og Hamsuns, Nansens og Amundsens Norge, det gamle og fattige Norge eksisterer ikke lenger. Lerretet er flenget opp, landet som var velsignet av Skaperen, har fått trollspeilet vendt mot seg.

Hvordan være rik og snill i et Europa som har blitt fattig og bærer nag til en? Norge befinner seg på toppen av listene for livskvalitet, har satt til side og investert hundrevis av milliarder kroner «for framtidige generasjoner» – penger de har hentet fra olje- og gassvirksomhet i Nordsjøen (og nå har de også funnet enorme oljefelt i Barentshavet). En ulykke kommer sjelden alene. Overskuddet på handelsbalansen har økt med nesten 25 prosent fra året før, til hele 242,5 milliarder kroner, takket være økt oljeeksport og salgsrekorden på 120 millioner dollar for Edvard Munchs «Skrik», det eneste eksemplaret av i alt fire som er i private hender.

I et annet berømt bilde av Munch ligger en kvinne skrått over en seng, med klærne og håret i uorden, og tomme flasker i forgrunnen. Bildet heter «Dagen derpå». Etter 22. juli i fjor har Norge gjennomlevd sin lange dag derpå. Ikonet for det er Anders Behring Breivik, som nå sitter på tiltalebenken, med pedantisk ordnede klær og frisyre. Psykiatere og andre med kjennskap til det menneskelige har i månedsvis befattet seg med denne mystiske – eller muligens fullstendig gjennomskuelige – og frastøtende skapningen. Jeg vet ikke om noen har tenkt tanken at Breivik er en slik pøbel som vandaliserer mesterverk. Riktignok er ikke noe «Mona Lisa», ikke noe «Skrik», verdt så mye som de livene han tok og de han ødela. Likevel er det nettopp impulsen til å skjære gjennom et dyrebart og bevoktet lerret som må ha drevet ham. Man kan sikre seg sine 15 minutters berømmelse ved å skyte paven, ved å vandalisere «Mona Lisa» – eller ved å drepe ungdommer på en liten, pittoresk øy i Tyrifjorden.

Lerretet han flenget opp, er et land som var velsignet av Skaperen. Han ga det hav og fjell i en unik kombinasjon, og i all sin ødselhet også olje. Oljen har endret Norges framtoning de siste førti årene, gjort det vakre men ugjestmidle og fattige landet til det rikeste i Europa og et av de rikeste i verden. En så brå endring er sjelden vare: Likevel har de førti årene vært lange nok til at den nære fortiden har blitt glemt av den eldre garde, og usynlig for de unge. Man både ser og føler rikdommen i byene i Norge – jeg kom dit etter å ha vært i Athen, der fattigdommen veller over deg. Kanskje føler ikke nordmennene det slik som meg, kanskje man her venner seg fortere til rikdom enn til fattigdom.


En mild feber
Da jeg fortalte til en venninne hvor full Athen er av tiggere, svarte hun at det er Oslo også: Og rett nok er det tiggere i Oslo, rumenske romfolk primært, men min venninne fatter ikke hvor stor forskjellen er. Like ved inngangen til en bygning i Bergen er det en ung tigger i bronse, halvt liggende, med bare bein og en framstrakt hånd, som noen har utstyrt med en sigarett. Intensjonen bak kunstverket er utmerket – en plakett informerer om at «Ingen er bare det du ser» – men man får følelsen av at tiggeren er satt opp for å bøte på at det er så få virkelige tiggere der.

Å reise i Norge, dette langstrakte landet, er først og fremst å lære om geografi og ikke minst meteorologi. Før oljen var vannet kilden til rikdom, og det vil det være etter oljen også. Et land som har midnattsol, har også mørketid, og menneskenes liv her må ha vært som livet til de dyrene som ikke følger dagenes veksling, men årstidenes – som går fra å ligge i hi til stadig å våke.

Det klassiske bildet av Norge forener naturens hardhet med dens skjønnhet. Menneskene her har skapt sine verker i kappestrid med naturen, og til dels har de evnet å omskape naturen til eventyraktig ynde: små dukkehus, raffinerte og elegante former – fra den g-nøkkelformede forstavnen på Osebergskipet til de middelalderske trekirkene kjent som stavkirker – og edle handlinger, som rosene og lysene for ofrene på Utøya.

Det Norge som ble framstilt gjennom kulturen – Ibsens og Hamsuns, Nansens og Amundsens Norge – var det gamle, fattige landet. Selv om de fire nevnte fortsatt regnes som husguder i dag, er det ikke lenger deres land.

I Oslo er det et nytt operabygg. Det er et svært vakkert isfjell av marmor fra Carrara og hvitt eiketre, som stiger opp fra havet mot himmelen; men det er også en koloss, og hvis det ikke var for fjorden og himmelen her, ville det liknet Dubai. Det er ikke tvil om at det er et direkte forhold mellom oljen og det kolossale, og tilsvarende mellom olje og demokrati. I Norge er demokratiet eksemplarisk. Men en mild feber, en følelse av å være utsatt, om ikke faktisk en skyldfølelse, renner rundt i blodårene – den var bare ikke oppdaget før Breiviks vandalisering.


Fremmedfryktens talsmenn
Allerede det fattige Norge, som ble sett på som en fattig og uflidd slektning av sin tids herskere, danskene og svenskene – de som nå er misunnelige på den norske levestandarden – hadde en unik åpenhet mot resten av verden. Landet har fra Folkeforbundet til FN hatt en stilling helt ute av proporsjon med innbyggertallet, som først nylig nådde fem millioner. Man bestemte seg for å ta seg av de aller fattigste, langt borte i verden. Det var så å si en «fjernadopsjon». Her bør man legge vekt på begge ledd: både det fjerne og adopsjonen. Inntil oljen ble oppdaget, kom fremmede til Norge på grunn av enkeltstående katastrofer, slik som de vietnamesiske båtflyktningene.

Senere har Norge blitt et ettertraktet mål for innvandringen som preger hele det vestlige Europa: 25 prosent av Oslo-borgerne har utenlandsk opprinnelse (somaliere (de mest fryktede), irakere, pakistanere, afghanere, men også svensker, dansker og polakker). Fjernadopsjonen fortsetter, og Norge bidrar med internasjonal økonomisk hjelp i langt større grad enn det jevne i-land. Likevel kommer utlendingene hit, adopsjonen blir mindre fjern, og fører til den slags problemer som alltid oppstår når fremmede blir naboer. Norge har ikke gått bort fra sitt multikulturelle valg, men etter hvert har det blitt gjennomført på en mindre naiv og optimistisk måte, og i visse tilfeller på en svært mye hardere måte, som i utleveringsavtalen med Etiopia, der regjeringens tanke er å «kompensere» for avtalen ved å doble utviklingshjelpen til landet. Det går på bekostning av asylsøkere og barna deres, selv om de skulle være født i Norge.

De siste årene har høyresiden vunnet på sin fiendtlighet mot utlendinger, Fremskrittspartiet (navnet bedrar) opplevde stor framgang, og undergravde det tradisjonelle konservative partiet (Høyre). Breivik var i sin tid knyttet til Fremskrittspartiet, og hans handlinger har gjort at partiet har opplevd et varig fall i oppslutning. Å oppdage at denne grusomme terroristen var «vår», var et slag mot «oss og dem»-retorikken fremmedfryktens talsmenn hadde brukt. Blant de unge sosialistene som ble drept eller lemlestet av Breivik, var det ikke rent få med utenlandsk opprinnelse.


Trollspeilet
Hvis den som gjennomførte massakren hadde vært en islamistisk terrorist – slik mange forhastet konkluderte – ville det ha ført til splittelse, men det motsatte har skjedd. I dag viser undersøkelser at det har utviklet seg en større gjensidig forståelse og medfølelse mellom de «rotnorske» og dem som nettopp har kommet til landet. Det er ikke dermed sagt at dette vil vare.

Norge er et unntaksland i dagens Europa, og selv om det var knapp margin i de to folkeavstemningene der befolkningen gikk imot sine største politiske partier ved å si nei til EU-medlemskap, blir nå tanken om medlemskap avvist av et overveldende flertall av folket, og det er uaktuelt å foreslå en ny folkeavstemning.

Ifølge meningsmålingene for neste valg, i september 2013, vil det konservative partiet vinne, til tross for at den sosialdemokratiske statsministeren Jens Stolenberg nyter stor respekt som person. At støtten har flyttet seg fra Fremskrittspartiet til det mer betryggende Høyre, viser hvordan Breiviks massakre (inntil videre) har gjort det mindre akseptert å framføre teser bygget på fremmedfrykt. Men på samme tid forblir folk bekymret. Nordmenn jeg snakker med sier at innvandringsspørsmålet ikke blir særlig mye diskutert, og at temaene som dominerer er økonomiske problemer, og kontroversen om hvor stor del av det enorme oljeoverskuddet som skal settes av for framtiden og hvor stor del som skal bli brukt på den grådige nåtiden. Det kan hende at det er slik. Og faktisk har Norge i mai og juni i år, for første gang på 28 år, opplevd storstilt streik blant offentlig ansatte. Men det kan også hende at Norge, fordi landet har blitt så hardt rammet, ikke ønsker å se seg selv i trollspeilet – det speilet som viste seg i uhyrlighetene til den hjemlige terroristen med den bedrestilte familiebakgrunnen. Dét var kjernespørsmålet i rettssaken jeg overvar noen dager. Breivik – om han så er gal eller ikke – er en vandalistisk pøbel: en som vandaliserer alt det vakre, all overfloden, all fred og all ro.

Denne artikkelen er tidligere trykket i La Repubblica (Roma). Oversatt av Espen Grønlie. © La repubblica / norske LMD.