Europas framtid bestemt bak lukkede dører

Fra det ene krisemøtet til det andre havner Det europeiske råd på avisenes forsider. Bortsett fra bilkortesjene og pressekonferansene har vi fått vite lite om hva som skjer bak dørene i de lukkede toppmøtene til unionens viktigste politiske organ. Le Monde diplomatique har nå fått tilgang til referatene fra 2010 og 2011, som avslører et udemokratisk spill.

Siden mai 1995 har europeiske stats- og regjeringssjefer møttes i et imponerende bygg oppkalt etter Justus Lipsius, en filolog og humanist på 1400-tallet som studerte i Brussel. Bygget ligger vis-à-vis det historiske setet for EU-kommisjonen. Justus Lipsius huser møtene til både Den europeiske unions råd (EU-rådet) og Det europeiske råd. Hver gang Det europeiske råd møtes, går stats- og regjeringssjefene inn via en slags ankomstrampe på baksiden. Den skal lette runden for de offisielle bilene, men minner mest om en hemmelig dør.

I forsamlingssal 50.1 blir de 27 lederne mottatt av rådets faste president, den tidligere belgiske statsministeren Herman Van Rompuy. President for EU-kommisjonen, José Manuel Barroso, er også til stede. Bak dem sitter medlemslandenes faste representanter. De er landenes «ambassadører» i Brussel. Kameraene i taket, som tar opp de lovgivende møtene i EU-rådet (også kjent som Ministerrådet), er slått av under toppmøtene mellom kontinentets mektigste kvinner og menn. Beslutningene om europeernes framtid blir med andre ord fattet bak lukkede dører. Det er helt normalt, forsikrer tilhengerne av EUs institusjonelle struktur. Regjeringsmøter blir da heller ikke sendt på tv, så hvorfor skulle det være annerledes i Brussel?

Det er likevel en størrelsesforskjell. Alle i et lands regjering står ansvarlige overfor borgerne som rammes eller nyter godt av beslutningene. Litt ansvarlige er de, ikke mye, men i alle fall får de legitimitet fra en nasjonalforsamling. I Det europeiske råd er det på ingen måte slik. Det er umulig å vite om medlemmene forsvarer det de sier de skal forsvare, om de har oppnådd noe eller har snudd kappen etter vinden. Det er umulig å stille dem til ansvar.



Panikk i finansstormen

Ønsker man å vite hva som er blitt sagt under disse møtene, kan man gå på pressekonferansene som holdes ved utgangen. Hver av lederne har sin egen. Problemet er at ingen nasjonale medier har ressurser, og sikkert heller ikke vilje, til å sammenlikne utsagnene fra de ulike stats- og regjeringssjefene for å få hele bildet. Journalistene ville fått en demonstrasjon av relativiteten i menneskelige vitnesbyrd, særlig fra de lederne som forsøker å sette seg selv i et gunstig lys. Publisitet er ikke det samme som åpenhet. Man kunne også granske de felles pressemeldingene, men de gjengir bare de offisielle sannhetene, som rett og slett ikke er sanne.

Å snike inn mikrofoner kunne være en annen løsning. Forresten ble det avdekket et hemmelig avlyttingssystem i oversetterrommene i rådets møtesaler i 2003. Etter at de belgiske hemmelige tjenestene hadde undersøkt saken, falt mistanken på en israelsk kvinne – man kunne ane skyggen av Mossad. Saken ble ordnet opp i uten følger for noen og uten politisk bråk.

Det gjenstår bare én mulighet, Antici-notatene, oppkalt etter den italienske diplomaten Paolo Antici (1924–2003), en foregangsmann på 1970-tallet. Dette er stenografiske referater, uten overskrifter, som gjengir toppmøtenes samtaler mellom de europeiske lederne nesten perfekt. En såkalt debriefer fra rådets generalsekretariat går fram og tilbake mellom sal 50.1 og et tilstøtende rom, der hun dikterer det som sies til de nasjonale diplomatene. Antici-notatene blir ikke offentliggjort. Vi har fått tilgang til de som ble nedskrevet i 2010 og 2011. Her merker man ledernes panikk i finansstormen og får innblikk i de politiske intensjonene de hadde. Da han åpnet rådet 16. september 2010, sa Rompuy han var glad over å se de «overbevisende effektene» av tiltakene de hadde satt i verk, og for at veksten var i gang igjen. To år senere virker disse ordene tankeløse. Gjeldskrisen brer seg fremdeles på det europeiske kontinentet.



Lukket åpenhet

I ly av rådenes hemmelighold har enkelte ledere lansert lite demokratiske tiltak. 14. juni 2010 sluttet Nicolas Sarkozy seg til Angela Merkels plan om å innføre en sanksjon overfor land som ikke respekterte Stabilitets- og vekstpakten (vedtatt i Amsterdam i juni 1997), nemlig å oppheve stemmeretten deres i rådet. Straffen ville gjort det «misligholdende» landet til et slags protektorat under de andre landene.

Under rådets møte 28. oktober 2010 startet den tyske kansleren krangelen: «Artikkel 7 i traktaten åpner for å trekke tilbake stemmeretten i særlig alvorlige situasjoner.» I virkeligheten skal dette tiltaket sanksjonere «et alvorlig og vedvarende brudd» på unionens verdier – respekt for menneskeverd, frihet, demokrati og likhet. Det har følgelig ingenting med finansrot å gjøre, men denne distinksjonen gjorde ikke inntrykk på den tyske lederen: «Vi har akseptert artikkel 7 i forbindelse med brudd på menneskerettighetene, vi bør også vise samme grad av alvor i eurospørsmålet.»

Paret «Merkozy» ble motsagt av den rumenske presidenten Trian Basescu («Denne situasjonen er ikke det samme som krenking av menneskerettigheter»), samt Luxembourgs statsminister Jean-Claude Juncker og hans spanske kollega José Luis Zapatero. Da forsvarte Sarkozy sin medsammensvorne med en velkjent sans for nyanser: «Det står oppheving av stemmeretten i traktaten, derfor er det ikke urimelig.» Omtrent som å mene at livstidsdom for en lommetyv ikke er urimelig, ettersom fengsel for livstid er nevnt i straffeloven. Til slutt kom Boiko Borisov – tidligere livvakt for den bulgarske kommunistlederen Todor Jivkov, senere ministerpresident for landet etter å ha ledet landslaget i karate – med mønstergyldig politisk visdom: «Vi må finne en løsning, men ikke noe så ydmykende som å frata noen stemmeretten.» Pressemeldingen sier ingen verdens ting om denne ordvekslingen.

24. mars 2011 ville de europeiske lederne få på plass en stabilitetsmekanisme for å erstatte Det europeiske krisefondet (EFSF). Det nye fondet, som skulle være på 700 milliarder euro, ble annonsert fem måneder tidligere, men realiseringen trakk ut. «Vi må kommunisere positivt om disse tingene, slik at det ikke oppstår den minste tvil om vår besluttsomhet,» sa Van Rompuy. Medlemslandene var uenige om innskuddet på 80 milliarder euro. Nåværende leder for Eurogruppen, Jean-Claude Juncker, advarte dem: «Det må ikke bli noe oppstyr om dette. Jeg har lagt det fram for pressen som en mindre sak.» Jean-Claude Trichet, som da var sjef for Den europeiske sentralbanken, innrømmet: «Vi er langt på etterskudd. Jeg skjønner at vi må kommunisere på en positiv måte, men mellom oss, la oss innse at vi har brukt 15 måneder på å holde løftene våre.» Synd at Europas borgere ikke fikk nyte godt av denne åpenheten.



Motstand mot proteksjonisme

Bakenfor eurospørsmålet viser Antici-notatene omfanget av en slags offentlig maktesløshet. 29. oktober 2010 var Silvio Berlusconi opptatt av uendelig mer seriøse saker enn å arrangere «bunga bunga»-fester. Han var urolig for utflyttingen av bedrifter: «Forretningsfolk sier at de ikke vil slå seg ned i Europa, de vil til India, der folk snakker engelsk og tjener dårlig. De sier at Kinas befolkning øker med 20 300 000 i året, mens den yrkesaktive befolkningen i Frankrike og Storbritannia er 20 300 000 til sammen.»2

Den dagen hevet Berlusconi seg over den figuren han ofte blir karikert som: «De europeiske selskapene har stadig større vansker med å konkurrere. Vi må gjøre noe, finne løsninger, sette oss ned sammen med ekspertene våre og se nøye på dette problemet. Et selskap har fortalt meg at de i dag sysselsetter 500 000 personer i Europa, men at de vil redusere til 150 000.»

Trass i Berlusconis alvor, brakte Rompuy straks et annet tema på bane. Østerrikes sosialdemokratiske kansler, Werner Faymann, vendte likevel tilbake til problemene og ba kommisjonen utarbeide en liste over tiltak for å bedre de europeiske bedriftenes konkurranseevne. Barroso advarte: «Vi må ikke sende ut dårlige, proteksjonistiske signaler.» Sarkozy svarte hissig: «Vi må slutte å være naive. Vi må bli mer direkte overfor partnerne våre. Dersom de ikke skjønner behovet for gjensidighet i handelsforbindelsene, så kan vi ende opp med å finne en løsning med tollavgifter.» Det traff et sårt punkt hos Barroso, som da påpekte at EU-kommisjonen hadde anbefalt antidumpingtiltak mot Kina og Vietnam, og at «det har vært vanskelig å overbevise rådet om disse forslagene». Han glemte heller ikke å minne om «Kommisjonens motstand mot proteksjonisme». Som vokter av EU-traktatene våker EU-kommisjonen over frihandelslovene og legger begrensninger på hva stats- og regjeringssjefene kan si og gjøre. Antici-notatene viser denne virkeligheten, som de nasjonale politiske lederne ofte foretrekker å skjule.

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1
Lisboa-traktaten definerer funksjonen til den permanente presidenten for Det europeiske råd. Han velges for to og et halvt år. Mandatet kan fornyes av stats- og regjeringslederne. Rådspresidenten driver arbeidet framover i samarbeid med den roterende presidenten, som kommer fra et av medlemslandene og sitter seks måneder av gangen. Van Rompuy ble valgt 1. januar 2010.

2 I virkeligheten er tallet nærmere 60 millioner.

(…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Ny klovn i Italia

Neste sak

Mediekrigen raser i Syria

Mer EU

Å selge Audi-er i Myanmar

For øyeblikket vrimler det med prosjekter om «verden etterpå», men de vil alle forbli like vidløftige som nytteløse så lenge de ikke angriper selve arkitekturen i EU.

Nytteløs Brexit

EUs knefall for USA er ingen overdrivelse. Det viser de europeiske regjeringenes reaksjon på USA «fredsplanen» for Israel-Palestina-konflikten.

Gülenistenes europeiske håp

Etter det mislykkede statskuppet i Tyrkia i 2016 har mange av Fethullah Gülens tilhengere flyktet til Europa, hvor den interne kampen om bevegelsens framtid nå pågår for fullt.

Hvem valgte Ursula von der Leyen?

Flere hundre millioner europeiske velgere har blitt ført bak lyset av en svart/hvitt-fortelling om at politikken i EU dreier seg om en politisk kamp mellom liberalere og populister.

Den europeiske papirhæren

Den franske regjeringen og EU presser på for mer privatisering i Frankrike, men alt tyder på kostnaden for fellesskapet ved konkurranseutsetting er langt høyere enn de forventede fordelene.

0 kr 0