Kane detronisert

Kane er nå blitt detronisert av en film som på flere måter er dens rake motsetning. Vertigo er fargerik, mens Kane var i svart/hvitt. Førstnevnte rekonstruerer romantiske kjærlighetsfigurer for så å dekonstruere dem, fjernt fra Kanes satiriske register.



Omsider har det skjedd: Vertigo detroniserer Citizen Kane på Sight & Sounds liste over verdens beste filmer noensinne. Den tiårlige avstemningen til British Film Institutes tidsskrift er blitt stadig mer prestisjetung siden den første avstemning i 1952. Orson Welles’ oppsiktsvekkende debutfilm fra 1941 har innehatt førsteplassen siden 1962, mens den sytten år yngre Vertigo (1958) kom på sjuende plass i 1982, på fjerde i 1992 og havnet fem poeng bak vinneren i 2002. Nå har de to byttet plass.

De 358 utvalgte regissørenes topp ti, som har eksistert siden 1992, har Yasujirô Ozus gjenganger Tokyo Story aller øverst for første gang. Også her er det snakk om en detronisering av Citizen Kane, som sammen med Kubricks 2001 – en romodyssé, havner på delt andreplass. Men 2012-listens store begivenhet er at Vertigo, nummer sju i regissøravstemningen, nå har passert uslåelige Citizen Kane på kritikernes liste, med hele 34 poengs margin, 191 mot 157.

Finnes det et svar på detroniseringsspørsmålet? Min hypotese er enkel: Femti år på topp får holde, har nok en rekke kritikere tenkt.



Et flettverk og et puslespill

Citizen Kane (1941) ga den unge filmkunsten en kombinasjon av dristighet og sikkerhet, teknisk (ikke minst fortelleteknisk) innovasjon innenfor rammene av en stor fortelling, moderne og realistisk. Den røde tråden er rekonstruksjonen av Charles Foster Kanes liv, men i denne rekonstruksjonen er det én puslespillbit som mangler, og som journalisten Thompson leter etter i store deler av filmen, det aller siste ord Kane ytret: «Rosebud» (rosenknopp), som skal vise seg å være et meget konkret symbol på hva Kane har mistet og alltid vil savne, en gjenstand som i siste instans blir kastet på bålet.

Kane
ble umiddelbart en suksess, om enn dempet av Pearl Harbor. Dette er debutfilmen til en frekk 25-åring som hadde stått tre ganger i køen der selvtillit deles ut, en selvtillit som bare ble større da han i 1938 hadde greid å sjokkere mange amerikanere med en radioteaterversjon av H.G. Wells’ The War of The Worlds, forkledd som nyhetssending. Debutfilmen skulle komme til å overskygge resten av karrieren, som inneholder både feilgrep og noen svært minneverdige filmer. Det var Welles’ debut som kom til å bli det selvfølgelige førstevalg som studiemateriale for filmskolene. Et verk med en imponerende liste over grep, et for alltid kanonisert verk. Et dristig verk som ble et trygt valg.

Men la meg utdype Citizen Kanes kvaliteter. Nøkkelordene er forbløffende artikulasjoner, spennende kombinasjon av tidsplan og et skarpt blikk på amerikansk storhetsmani. Filmen er et flettverk og et puslespill.

Blant innovasjonene som peker seg ut, er banebrytende bruk av dybdefokus, den mest revolusjonerende endring av romfølelsen siden tysk ekspresjonisme i sin siste fase. Dernest en dynamisk bruk av froskeperspektiv, skjeve vinkler, illusoriske bilder og speileffekter (det siste i en sekvens fra Kanes Hearst-inspirerte lystslott, ei blott til lyst, Xanadu.2) Kapitalismens hastighet, business, preger filmavisportrettet in progress som kommer tidlig i filmen. Charles Foster Kanes liv som en omkalfatrende virvelvind, hans oppgang og fall. Kane som avisgründer, som utro ektemann. Det eneste som mangler er dette mystiske «Rosebud».

Filmen foretar noen markante temporale hopp. «God jul!» utbryter lille Charles’ verge, bankmannen Thatcher, til sin fostersønn, og når han i neste øyeblikk tilføyer: «Og godt nyttår!» dikterer han en hilsen til Kanes 25-årsdag. En rekke tidsplan fletter seg inn i hverandre.

Hovedelementene i Kane-biografien er: 1. Oppkjøpet av The New York Inquirer og transformasjonen av den besteborgerlige avisen til en aggressiv, populistisk blekke med kjempeopplag. 2. En nedgang- og fallhistorie som begynner med at Kane faller for «sangerinnen» Susan Alexander, et utroskap rivalen Jim Gettys utnytter og slår Kane i senatorvalget der sistnevnte ledet stort. 3. Det bitre bruddet mellom Kane og hans gamle venn Jedediah Leland (Joseph Cotten).3 4. Når den skandaliserte Kane prøver å gjøre sin nye kone Susan til noe hun ikke er og ikke kan bli – operasangerinne, ender Kanes helteepos som en tragedie, langt utenfor det wagnerske repertoar, og Susan blir sittende sytende på Xanadu og legge gigantomane puslespill, før hun går sin vei, lei av ektemannens «kjærlighet på mine egne premisser» og lar Kane være igjen i sitt speilkabinett, der samlermaniens utallige gjenstander og en Noas Ark av dyr og fugler4 står i veien for det magiske objekt, Rosebud.



Blendverk og konspirasjon

Citizen Kane er nå blitt detronisert av en film som på flere måter er dens rake motsetning. Vertigo er fargerik, mens Kane var i sort/hvitt. Førstnevnte rekonstruerer romantiske kjærlighetsfigurer for så å dekonstruere dem, fjernt fra Kanes satiriske register. Vertigos regissør ble født 16 år før Welles (1899 vs. 1915), men det som er blitt stående som hans mesterverk, skapte han først 17 år etter Welles’ debut. I Kane-året 1941 lagde den allerede etablerte Hitchcock sin fjerde amerikanske film, den psykologiske thrilleren Suspicion. Han skulle lage flere thrillere som forente skarpt blikk og publikumstekke, som den elegante Notorious (1946), og relasjonen mellom mistanke og voyeurisme ble mesterlig behandlet i Rear Window (1954). Vertigo hadde ikke samme publikumsoppslutning og ble ikke en like stor suksess som de to følgende filmene som inngår i det som et knippe psykoanalytiske filmteoretikere av Lacan-skolen kaller Hitchcocks «identitetstrilogi».5

Årsaken til Vertigos manglende umiddelbare suksess hos kritikerne – og i enda større grad hos publikum – kan være at blandingen av film noir, mystikk og fysisk/metafysisk svimmelhet virket både en smule gammeldags og oppkonstruert, særlig for det cinefile publikum som hadde orientert seg mot den italienske neorealismen og de første skvulp av den nye franske bølgen. Men ved nyutsendelsen i 1983 og især den totalrenoverte 1997-utgaven fant filmen et nytt publikum, og en ny Zeitgeist, der kopi og simulakrum, den samme og den andre, blendverk og konspirasjon, er blant de intellektuelle nøkkelordene. Hvis man kan si at Citizen Kane representerer kombinasjonen av realistisk tilforlatelighet og modernistisk ironi, kan Vertigo for så vidt kalles postmoderne i sin tilnærming til spørsmålene om identitet og sannhet.

Jeg har i mange år hørt til Vertigos aficionados og har skrevet mye om filmen.6 Føler jeg en stor glede nå? Tja, jeg liker egentlig å være på utfordrerens parti. Og med ett unntak skal jeg aldri se den igjen. Nok er nok. Men i alle fall føles det naturlig å trekke frem noen momenter som i særlig grad gjorde mitt første møte med filmen, i oktober 1984, til en kinoopplevelse av de sjeldne.



Nøkkelreplikker

Først, hva handler Vertigo om? Den førtidspensjonerte detektiven Scottie Ferguson aksepterer motvillig et oppdrag fra forretningsmannen Gavin Elster. Ferguson, som lider av høydeskrekk, skal skygge Elsters elegante kone Madeleine, som synes å være besatt av en tippoldemor, Carlotta Valdes, etterligner hennes frisyre, besøker hennes grav, hopper i havet som Carlotta gjorde. Hun virker besatt og faller stadig i en slags transe. Scottie blir forelsket. Men det er for sent, for Madeleine har visst bestemt seg for å begå selvmord. Nå er hun 26, og Carlotta var 26 da hun satte punktum, hundre år tidligere. Detektiven klarer ikke å mestre høyder. Og Madeleine hopper virkelig utfor et tårn på misjonsstasjonen Mission Dolores i San Juan Bautista. Eller gjorde hun det? Etter å ha vært innlagt på psykiatrisk sykehus, ser Scottie en kvinne som ligner mistenkelig på Madeleine. En tanke mer vulgær, ikke så elegant, men profilen er den samme. Etter at Scottie har konfrontert kvinnen, som heter Judy Barton, på Hotel Empire og fått sin middagsavtale, får vi i et flashback se hva som virkelig skjedde på misjonsstasjonen: Den virkelige Madeleine Elster ble kastet utenfor tårnet av sin mann. Madeleine, slik vi og Scottie møtte henne, var en rolle Judy spilte. Judy var et redskap i Elsters morderiske plan for å overta sin kones formue. Nå går Judy med på å kle seg opp som Madeleine for annen gang, til glede for detektiven. Likheten er nesten perfekt. For perfekt. Hun nøyer seg ikke med å gjenta Carlottas hårtopp (virvel), hun pynter seg med Carlottas halsbånd også. En gave fra Elster. A souvenir of a killing. Og sentimentale Scottie hardner til.

Filmen begynner med Saul Bass’ svimlende vakre fortekstillustrasjoner. Så fortsetter det med en gåtefull, drømmeaktig nær-døden-opplevelse der Scottie henger i en takrenne, etterfulgt av en noe oppstyltet samtale mellom Scottie og venninnen Midge. Resten av filmen er et eventyr med allegoriske dybder.

Mye av skyggingen foregår i bil, uten dialog, med Bernard Herrmanns wagnerinspirerte musikk som hovedsakelig lydkilde. Langsom suggestiv bevegelse flytende på musikk.7 Fargene spiller fra første stund en hovedrolle. Grå drakt, Madeleines grønne bil, Judy grønnkledd, Scotties grønne genser; sentrale innslag av rødt. Fargeprakten når Scottie åpner en bakdør til byens ledende blomsterbutikk, Madeleine midt i blomsterhavet. Når Judys ansikt i profil opplyses av Empire-skiltets neonlys, blir ansiktet en mørk silhuett: ikonisk spørsmålstegn ved identiteten. Byen San Francisco tildeles en hovedrolle: svimlende kuperte gater, høydedragene (Nob Hill, Telegraph Hill). San Franciscos spanske arv (Mission Dolores især), Golden Gate Bridge. Sjelden er en by så vakkert presentert i en film. Og mystikken får sitt: Madeleine i transe foran portrettet av Carlotta på Palace of the Legion of Honor. Hennes forsvinning i løse luften på McKittrick Hotell. Sekvensen i Sequoia-skogen aksentuerer det mystiske element. Vertigo er essensielt en gjentagelsenes film: Visuelle figurer som Madeleines håroppsats, det berømte svimmelhetsbildet (zoom+bakover-tracking) gjentas. Insisterende poetiske repetisjoner, som når Judy åpner vinduet på Empire, slik Madeleine åpnet McKittrick-vinduet. Et av de vakreste øyeblikk i filmen er den første dialogen mellom Madeleine og Scottie, hjemme hos ham, etter at han har reddet henne da hun faller/kaster seg ut i vannet ved Old Fort Point. Uskyldig ungpikeaktig, i Scotties røde slåbrok, før hun blir både mer ladylike og beregnende.

Så mange nøkkelreplikker som sitter igjen: variasjonene av «too late», Judys «I’ve been understanding since I was seventeen», Scotties aggressive desillusjon i tårn-repetisjonen som skal fri ham fra akrofobien: «I bet you’re a wonderful swimmer!» Og skurken Elsters hyllest til gamle San Francisco, relevant for samtlige av filmens scener: «Color, excitement, power, freedom.» En film man bør se om og om igjen. Vel, jeg har gjort mitt i så henseende.



Maktmekanismene mellom mann og kvinne

Så gjenstår det bare å gratulere med detroniseringen! To usedvanlig gode, men vesensforskjellige filmer, bytter plass. «Total cinema» versus det sublime objekt forkledd i thrillerdrakt?8 Men en finurlig likhet finnes, all stilistisk og tematisk forskjell til tross: Både Vertigo og Citizen Kane tematiserer kvinnekjønnets makt, og mannens makt og frihet til å gi kvinnen en rolle. I begge filmene satser en mann alt på å tildele den utvalgte kvinne en rolle hun egentlig ikke vil spille. Judy Barton som Madeleine Elster, Susan Alexander som operasangeren Susan Alexander Kane. I begge tilfeller blir rollen fatal. For Judys vedkommende er det gjentagelsen av rollen som blir fatal. Kanskje er Hitchcocks insistering på maktmekanismene mellom mann og kvinne vel så viktig som Laura Mulveys kritikk av det mannlige blikk og voyeurisme i Rear Window og Vertigo.

Bare et fåtall av toppkritikerne har gitt sin stemme til begge disse filmene, David Denby i New Yorker og Roger Ebert i Chicago Sun-Times. Og Martin Scorsese blant regissørene. Hvilket skulle være et sterkt indisium på to nokså adskilte leire.

«Verdens beste film» er en relativ term, avhengig av tradisjon, politisk ståsted og personlig smak.9 Men tradisjonen veier tungt i Sight&Sound-avstemningene. På den bakgrunn er det gledelig at to filmer fra det tidlige 2000-tall, Wong Kar-Wais In the Mood for Love og David Lynchs Mulholland Drive, har klatret til henholdsvis 24. og 28. plass på kritikernes liste. Men de gamle vil antagelig være eldst også i 2022.© norske LMD




Fotnoter:
1 Topp ti-listen, de hundre beste, kommentarartikler og bakgrunnsstoff blir presentert i septembernummeret av Sight & Sound. De fullstendige listene over filmer som har mottatt stemmer, og hvem som stemte på hvilken film, er nå tilgjengelig på British Film Institutes nettside, bfi.org.uk.

2 Den selvfølgelige referansen er Coleridges dikt «Kubla Khan», sitert i filmens nyhetsavis.

3 I likhet med de fleste andre av filmens skuespillere hadde Cotten, med unntak av to kortfilmer, kun teaterbakgrunn. Det gjaldt også hovedrolleinnehaver Orson Welles.

4 Blant annet en kakadue som et øyeblikk opptar hele billedrammen på spektakulært vis og tar oppmerksomheten fra Susans retrett. Et tablå Martin Scorsese delvis har etterlignet i sin Edith Wharton-fimatisering The Age of Innocence (1993). Mens Woody Allen har tatt elementer fra filmavisen om Kane til sin fornøyelige Zelig (1983).

5 Først og fremst Raymond Bellour, François Regnault og, noen år senere, Slavoj Žižek. Ifølge disse kan Vertigo illustrere Lacans begrep «det Imaginære», North by Northwest «det Symbolske» og Psycho (for øvrig nr. 35 på årets kritikerliste) tematiserer «det Reelle» hos Lacan.

6 Det kulminerte med essayet «Souvenirs. Vertigo som estetisk objekt og konstruksjon», Hæfter for Gæstfrihed nr. 3-4-5, Billedkunstskolernes Forlag, Det kgl. danske Kunstakademi, København, 2005.

7 Herrmann lagde musikk til en lang rekke Hitchcock-filmer før han ble uvenner med mesteren, og mest interessant i denne sammenhengen: Han komponerte også originalmusikken til Citizen Kane.

8 Se Peter Matthews’ presentasjon av kritikervinneren i Sight&Sound, september 2012.

9 Se «Verdens beste», norske Le Monde Diplomatique, november 2011, side 30–31. Her er min egen liste, alfabetisk etter tittel: L’Avventura (Antonioni, 1959), Barry Lyndon (Kubrick, 1975), Cleo fra 5 til 7 (Agnès Varda, 1961). La Dolce Vita (Fellini, 1960), Fanny og Alexander (kinoversjonen, Bergman, 1982), La Jetée (Chris Marker, 1962), Min onkel i Amerika og Providence (Resnais 1980 og 1977), Solaris (Tarkovskij 1970), Vertigo (Hitchcock, 1958), Vivre sa vie (Godard, 1962), 2001 – en romodyssé (Kubrick, 1968).

Tilegnet minnet om den franske filmskaperen Chris Marker (1921–2012) som døde tre dager før det ble offentliggjort at Vertigo hadde vunnet avstemningen. Dokumentaristen (og marxisten) Marker hadde Vertigo som sin absolutte favorittfilm. Markers halvtimes science fiction-film La Jetée (1962), som med ett unntak består av stillbilder, ligger til grunn for Terry Gilliams Twelve Monkeys (1995). La Jetée kom på 52. plass på Sight&Sounds nye hovedliste. Sjelden anerkjennelse for en kortfilm.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Strevsom ferd mot nord

Default thumbnail
Neste sak

Hyldest til ungdommen

Andre saker om Film

0 kr 0