Konfucius’ evige gjenkomst

Hvorfor dukker Konfucius så ofte opp når man snakker om dagens Kina? Hvordan har denne antikke vismannen fra det 6. og 5. århundret før vår tid fått en så stor forklaringsverdi 2500 år senere, i et Kina som stiger fram som økonomisk og geopolitisk stormakt i en globalisert verden?

Navnet Konfucius er en latinisering av kinesiske Kongfuzi («læremester Kong»), som jesuittmisjonærer gjorde på 1600-tallet da de introduserte Konfucius for de europeiske elitene. Ifølge kinesiske kilder skal mesteren ha viet livet sitt til å lære opp en gruppe disipler i kunsten å styre et land og å styre seg selv, i form av riter og kunnskap om mennesket. Da Den første keiseren samlet Kina i 221 f.v.t., ble Konfucius’ lære og tekstkorpus gjort til ideologisk fundament for det nye keiserriket. Fram til 1900-tallet ble skikkelsen Konfucius knyttet så sterkt til det keiserlige Kinas skjebne, at den selv i dag framstår som den kinesiske identitetens viktigste symbol. I det minste er det slik Konfucius oppfattes i den vestlige verden, og slik denne figuren framstilles, opphøyes og brukes i Kina. Denne framstillingen glemmer nesten alle rollene skikkelsen Konfucius har spilt i den kinesiske moderniteten.

Fra 1860- til 1960-tallet ble skikkelsen angrepet fra mange hold. En historisk vending avtegner seg fra den andre opiumskrigen (1856–1860) som gjorde de kinesiske elitene klar over de vestlige maktenes overlegenhet. Dette endte i 1898 med et første (avblåst) forsøk på politisk reform, basert på japansk modell under Meiji-perioden. Deretter fulgte den en rekke dramatiske kriser på begynnelsen av 1900-tallet: avviklingen av det berømte «mandarinske» eksamenssystemet i 1905,2 et sekulært og vesentlig fundament for keiserregimet, markerer begynnelsen på en moderne kinesisk «sekularisering». Noen år senere smuldret Qing-dynastiet opp, og med det hele keiserdømmet, og vek i 1912 plassen for den første kinesiske republikken til Sun Yat-sen.

Symbolsk sett var den mest gjennomgripende krisen, den som ble skapt av Bevegelsen av 4. mai 1919, som gjenspeilte frustrasjonene til de intellektuelle fanget av en ydmykende kinesisk virkelighet. For dem kunne moderniteten kun defineres i resolutt vestlige vitenskapelige og demokratiske termer. Dette krevde at man «la ned Konfucius», som ble holdt ansvarlig for alle Kinas prøvelser, for at landet var materielt og moralsk akterutseilt. I jakt på en vestlig modernisme, henviste billedstormerne i 4. mai-bevegelsen, i likhet med marxistene konfutsianismen til museet.



Asiatisk kapitalisme

På begynnelsen av 1920-tallet kritiserte en annen, vestlig diagnostiker konfutsianismen enda mer radikalt, nemlig den tyske sosiologen Max Weber, som var opptatt av å vise de ideologiske dimensjonene (den protestantiske etikken, ifølge ham) som la grunnlaget for kapitalismen i Europa. I den tro at han hadde identifisert de materielle betingelsene som kunne ha fått kapitalismen til å oppstå i Kina, konkluderte Weber at dette ikke hadde skjedd på grunn av ideologiske faktorer, i fremste rekke konfutsianismen. Plutselig framsto det å kvitte seg med denne dødvekten som en nødvendig betingelse for adgang til vestlig modernitet.

En generasjon etter 1919 markerte den velkjente datoen 1949, etter krig med Japan og borgerkrig, kommunistenes etablering av Folkerepublikken og nasjonalistregjeringens eksil i Taiwan, etterfulgt av en rekke antimarxistiske intellektuelle, som med uro så fra sitt eksil Kinas maoistiske vending. Maoismen nådde et destruktivt høydepunkt med «den store proletære kulturrevolusjonen», som Mao Zedong lanserte i 1966 og varte til Mao døde ti år senere. Denne framsto som en ekstrem radikalisering av 4. mai-bevegelsen, særlig i dens vilje til å utviske restene av det tradisjonelle samfunnet.

Etter et århundre med ødeleggelse av den konfutsianske arven, har de siste tretti årene reversert prosessen. Fra 1980-tallet har vi sett en spektakulær reversering, der de første tegnene ble tydelige i utkanten av Kina. Fra en status som hindring, ble plutslig konfutsianismen den sentrale drivkraften for modernisering. Opprinnelsen til denne snuoperasjonen har lite å gjøre med konfutsianismen i seg selv, men snarere med en ny historisk og økonomisk situasjon. Etter kulturrevolusjonen ble revolusjonen i praksis forlatt i Kina, mens man i periferien så et økonomisk oppsving uten sidestykke, i kjølvannet av Japan, de fire «dragene» (Taiwan, Hongkong, Singapore og Sør-Korea). Disse «imperiets utkanter», og deres «asiatiske verdier», havnet i sentrum og fikk mye oppmerksomhet, særlig i Vesten.

I det øyeblikket da kommunismen i Kina, og i Øst-Europa, opplevde en stor krise, så også de kapitalistiske vestlige samfunnene tegn til nedgang i deres egne samfunn. I denne konteksten ble de «konfutsianske verdiene» (familie, hierarki, utdannelse, hardt arbeid, sparsommelighet) sett på som forklaringen på framveksten til en spesifikt asiatisk kapitalisme, trukket fram for å bøte på svakhetene i den vestlige moderniteten.



Modernitet uten Vesten

Faktoren som utløste denne omvendingen på 1980-tallet lå i den globale situasjonen – og dens episenter, som strengt tatt ikke lå i det kinesiske samfunnet, men i de vestliggjorte og engelsktalende kinesiske miljøene i USA og Singapore. I midten av dette tiåret kom smitten til Kina, som var opptatt av å likvidere den maoistiske arven og gjerne ville henge seg på asiatismens vogner for på sikt å ta teten. Den utskjelte konfutsianismen, som til og med ble fysisk ødelagt med vold under kulturrevolusjonen som nettopp var avsluttet, ble i 1978 gjenstand for en første konferanse som skulle rehabilitere den. Siden den gang har det ikke gått et år uten flere internasjonale konferanser om temaet.

I 1984 ble Stiftelsen Konfucius etablert i Beijing av kommunistpartiets øverste ledelse. Under en reise i de sørlige provinsene i 1992 trakk Deng Xiaoping fram Lee Kuan Yews3 Singapore som forbilde for Kina, da han lansert den «sosialistiske markedsøkonomien». Ironisk nok var det nettopp de faktorene som Weber mente var hindre for kapitalistisk utvikling, man nå mente hadde spart de østasiatiske landene fra problemene til de moderne vestlige samfunnene. Dette åpnet for en markant revansj på den vestlige overlegenheten, som Kina og enkelte andre land hadde ventet på i minst et århundre.

Den nye interessen for Konfucius hadde i virkeligheten lite å gjøre med markedet, men den var politisk nyttig for de autoritære lederne i Singapore, Beijing og Seoul. De klarte ikke å henge med i den raske veksten i sivilsamfunnet, og fant det derfor opportunt å hente fram de «konfutsianske verdiene» om stabilitet, disiplin og sosial orden, i motsetning til Vesten som forfaller på grunn av individualisme og hedonisme. I denne nye autoritarismen møttes marxistiske og antimarxistiske ideologer på et avgjørende punkt: ideen om en sosialisme uten Vesten som maoistene hamret inn, ble erstattet med håpet om en industriell modernitet, uten Vesten, det vil si uten «postmoderniteten».

Finanskrisen i 1997 roet feberen til denne Confucius economicus, men den gamle mesterens comeback stoppet ikke der, snarere tvert imot. I et dusin år (symbolsk sett siden det nye tusenåret) har prosessen tatt form av en rekke komplekse fenomener som angår hele Kina og alle samfunnslag. I politikken er målet til dagens ledere å sørge for sosial stabilitet for å sikre langsiktig økonomisk vekst. I 2005 lanserte president Hu Jintao sitt nye slagord om «et harmonisk sosialistisk samfunn», som tok over for tidligere slagord som allerede hadde klare konfutsianske konnotasjoner selv om de ikke var eksplisitte: Deng Xiaopings ideal om «et samfunn med relativ velstand» eller Jiang Zemins «styre med dyd». Den konfutsianske samfunnsforvaltningen skal brukes til å finne et alternativ til Vestens liberale demokrati. I dag knyttes navnet Konfucius, assosiert med harmoni, til markedsøkonomien, også i form av symbolsk kapital: Foruten de kjente Konfucius-instituttene som dukker opp verden over, er det i Kina en galopperende økning i Konfucius-stiftelser og -sentre.



hønsebuljong for sjelen

Konfucius’ bok «Samtaler» brukes her instrumentelt på forskjellig vis. Et eksempel på politisk propaganda var åpningen av OL i Beijing i 2008, laget av den verdensberømte filmskaperen Zhang Yimou. Her ble aforismer hentet fra «Samtaler» sunget som slagord av soldater utkledd som konfutsianske bokstaver. Men det er hovedsakelig i skolesystemet at «Samtaler» har fått tilbake den sentrale rollen verket hadde i keisertiden. Det dreier seg også her om «særegne kinesiske» undervisningsformer, der konfutsianismen skal brukes til å remoralisere samfunnet med utgangspunkt i de unge. Fra 1990-tallet har det blitt fremmet «tradisjonelle» metoder for små barn, med mekanisk repetisjon og pugging av klassikere (særlig «Samtaler»). Tilbud gis også til de voksne i form av forelesninger, seminarer eller praksisplasser viet «nasjonale studier». Det finnes også private initiativ i byene og på landsbygda fra folk som ønsker en «folkelig konfutsianisme». Internett er her en viktig og effektiv kommunikasjonskanal.

Et annet bevis på den massive interessen for «Samtaler» er Yu Dans Confucius from the Heart.4 Forfatteren er verken spesialist på Konfucius eller Kinas tradisjonelle kultur, men en kommunikasjonsekspert som har gjort «Samtaler» til en av de største bestselgerne de siste årene. Mediefenomenet Yu når et stort publikum gjennom TV-programmer og boka som har solgt mer enn ti millioner eksemplarer. Foruten at boka er kort og enkel, dreier det seg faktisk om en konsensusbasert og konservativ lesning. Ifølge kritikerne hopper han bukk over kritikk av den politiske makten i «Samtaler» og reduserer det humanistiske budskapet til «hønsebuljong for sjelen».5 Slik forenes den alltid næværende skikkelsen Konfucius med interessene til «den sosialistiske markedsøkonomien» og de ideologiske imperativene i det «harmoniske sosialistiske samfunnet».

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Meiji-perioden (1868–1912), periode da Japan moderniserte seg raskt.

2 Eksamener som måtte bestås for å få stilling i rikets administrasjon. De ble formalisert på 600-tallet.

3 Singaporsk statsleder som var statsminister, seniorminister og mentorminister (for sin sønn) fra 1959 til 2011.

4 Confucius from the Heart: Ancient Wisdom for Today’s World, Pan Macmillan, London, 2009.

5 Sun Shuyun, «Chicken broth for the soul? No thanks», Guardian, 17. mai 2009, www.guardian.co.uk.