Radikal kartograf

Den franske journalisten og kartografen Philippe Rekacewicz har vært fast bidragsyter i Le Monde diplomatique siden han gikk ut av Sorbonne i 1988. Nå er han aktuell med utstillingen Radical Cartography, som er et samarbeid mellom Le Monde diplomatique og galleriet 0047 i Oslo, og Le Monde diplomatiques nye Geopolitisk atlas.

Hvorfor begynte du å tegne kart?

– Av familiære årsaker. Mine besteforeldre kom fra Ukraina, Polen, Russland og Ungarn, og havnet i Frankrike av forskjellige grunner. Ettersom jeg ikke har franske røtter, men er et rent multikulturelt produkt av fire land og tre religioner, ble jeg tidlig interessert i historien til mine forfedres land. Jeg hadde dessuten et ønske om å bli en ekte proletar – i 1978 ble jeg lastebilsjåfør, kjørte rundt i hele Europa i tre år og møtte mange forskjellige mennesker og kulturer. Da framsto verden som stadig mer kompleks og jeg fikk en anelse om at det var universitetet som skulle ta meg videre. På universitetet fant jeg fort fram til historisk fakultet, men så at køen var lang. Døren ved siden av derimot – med geografi over –hadde ingen kø. Jeg bestemte meg der og da for at geografi var minst like dekkende for mine interesser og gikk inn den døren. Slik begynte jeg å studere kartografi.

Hvorfor er kartet et godt medium?

– Kart er en av hovedredskapene mennesker bruker for å danne seg et bilde av verden. For meg som kartograf er kart et medium jeg kan uttrykke meg gjennom, på samme måte som når jeg skriver journalistikk, eller som når en kunstner lager kunst. Kartografi er en uttrykksform man kan formidle sine synspunkter gjennom. Kart har ingen egenverdi, men er et kommunikasjonsmiddel og et godt kart kan erstatte mange sider med tekst.

Hva er historien bak atlaset?

– Det hele startet på begynnelsen av 1990-tallet. I avisen diskuterte vi om vi skulle vie januarutgaven hvert år av vårt magasin Maniére de Voir til kartografi for å vise fram kartene vi hadde publisert året før og rette oppmerksomheten mot de sentrale konfliktene i verden. Prosjektet ble til Le Monde diplomatiques årlige konfliktatlas, som vi utga åtte år på rad. Serien solgte så godt at vi bestemte oss for å lage større atlaser. Det første store atlaset, med dobbelt så mange sider og fire ganger så mange illustrasjoner, kom i januar 2003. I år kommer den fjerde utgaven.

– Atlaset ble en stor suksess og vi startet en ny trend i Frankrike, som etterhvert tok helt av. Plutselig virket det som om alle franske dagsaviser og ukeaviser skulle produsere sine egne atlaser – en stund mottok jeg flere bøker i posten hver uke. Med så mange utgivelser sier det seg selv at markedet blir mettet. Det gjør ikke saken bedre at alle kopierer av hverandre, uten noen form for refleksjon eller utvikling.

Hvordan står det til med kartografien i dag?

– Tradisjonelt har kartografer vært tilknyttet International Cartographic Organizaton – som desverre kun trekker til seg folk som det samme. Slik reproduserer de seg selv. Når en kartograforganisasjon bestemmer seg for å slutte å utforske uoppdagede områder, fører det selvsagt til stagnasjon. De siste årene har de heldigvis begynt å komme litt etter.

Hva er de største utfordringene for kartografer i dag?

– En av våre største og viktigste utfordringer som kartografer er å skille fakta fra oppspinn. Den enorme informasjonsflommen er et uventet handikap. Vi har fått for mange kilder og det er vanskelig og tidkrevende å finne ut hvilke som er pålitelige. Dette har skapt en allmenn klipp og lim-kultur som truer med å ta livet av undersøkende journalistikk, fordi de fleste bare kopierer av hverandre, de samler ikke inn dataene selv. Dette reproduserer feil – jo flere steder feilen befinner seg, jo vanskeligere er det å oppdage den. En gang jeg uforvarende byttet om Montenegro og Makedonia på et kart, reproduserte andre feilen i en rekke atlaser i flere år. Vi trenger gode løsninger for å gjenvinne kontrollen over datastrømmen og hente ut de korrekte dataene.

Får informasjonsflommen politiske konsekvenser?

– Myndighetene i mange land utnytter situasjonen. De oppretter egne organisasjoner for å spre propaganda gjennom nettet og andre kanaler. Et eksempel jeg nylig slumpet over er fra propagandamaskinen i Aserbajdsjan. I 1994 hadde landet en væpnet konflikt med nabolandet Armenia, om Nagorno-Karabakh. Aserbajdsjan tapte krigen og hevder nå at den drev en million aserbajdsjanere på flukt. Tallet latterlig, men dessverre er det ingen som sjekker om det er sant. FN, diplomater og ulike oppslagsverk går alle i samme fellen og videreformidler tallene fra Baku. Det virkelige tallet er nok nærmere hundre tusen, noe som er ille nok, men det er jo et stykke mellom hundre tusen og en million.

Hvordan ønsker du å utvikle kartografien videre?

– Vi har vi sett oss nødt til å bryte ut fra trenden vi selv startet. Jeg har vært med på å starte bevegelsen Radikal kartografi, der vi ønsker å bidra til mer sosial rettferdighet. Målet vårt er å påvirke myndigheter, organisasjoner og andre. For å få til dette, lager vi visuelle representasjoner som får sosiale ulikheter fram i lyset. Bevegelsen er mangfoldig, med tegneseriemakere, kunstnere, grafiske designere og aktivister. Vi har et godt felleskap og samarbeider på tvers av tradisjonelle kunstformer. Vi har ikke noe lederskap eller organisatorisk pyramidestruktur som tar fokuset vekk fra vår intensjon: Å utgjøre en forskjell. Vi tror på fri idéutveksling, gratis informasjon og åpen kildekode. Selv har jeg blitt opptatt av persepsjonell kartografi, som kan beskrive truslene folk kjenner på kroppen i ulike land.

Er det noe spesielt dere har fokusert på i det nye atlaset?

– Vi har brukt mye tid på å få fram at vi på globalt plan kan si at vi siden Berlin-murens fall har beveget oss vekk fra to globale maktsentre – USA og Sovjet. Kina og India kommer for full maskin og like bak finner vi Russland, Sør-Afrika og Brasil, mens mange land er i helene på disse igjen. En så multipolar verden er noe helt nytt og spennende i historien!

© norske LMD