Tegneserie

Den seriejournalistiske metode


Joe Sacco drøfter tegneseriejournalistikkens vesen og styrke i sin nye bok Journalism. Den seriejournalistiske metoden setter på spissen brytningen mellom idealet om objektivitet og en subjektivt farget fremstilling. Samtidig varsler den danske antologien Dokument at dokumentarismen også har nådd Norden.
Av

Snart tjue år etter at han ga ut første del av det som ble den nå internasjonalt kjente reportasjeboka Palestina, drøfter Joe Sacco tegneseriejournalistikkens vesen og styrke i Journalism. Boka samler serier han har laget for aviser og magasiner som Time, New York Times og Guardian. Journalism befester Saccos posisjon som sjangerens førstemann, med et geografisk og tematisk bredere spenn enn hans tidligere bøker som har holdt seg i Midtøsten og Balkan. Han vender tilbake til Gaza og gransker folkemordene på Balkan gjennom krigstribunalets rettssaker, men boka har også serier fra Irak, India, Tsjetsjenia og Malta.

Saccos eget forord er et manifest for sjangeren. Han er utdannet journalist, med erklærte forbilder som Edward R. Murrow, Vietnam-reporteren Michael Herr og Watergate-duoen Woodward og Bernstein, men også nyjournalisten Hunter S. Thompson og forfatteren George Orwell.

«Journalistens standardforpliktelse – å rapportere presist, få sitatene riktig og undersøke påstander – gjelder fortsatt. Men en tegneseriejournalist er forpliktet til å gå dypere enn det,» skriver Sacco. Seriejournalistikken setter på spissen brytningen mellom idealet om objektivitet og en subjektivt farget fremstilling. I og med den visuelle formen, forventer vi å se menneskene og stedene Sacco forteller om. Troverdigheten ligger i detaljeringsgraden. Samtidig er en tegning av natur mer fortolkende enn et fotografi. En tegner styrer fullt og helt hvilke elementer som skal være med i et bilde og plasseringen av dem. Tegneren «tar» bildet når og hvor han ønsker. Disse valgene gjør seriejournalistikken iboende subjektiv.



Omfavner den subjektive reportasjen

Det betyr ikke at seriejournalisten kan gjøre hva som helst, mener Sacco: «Slik jeg ser det skal alt som kan tegnes presist, tegnes presist. Med det mener jeg at det som er tegnet må være lett gjenkjennelig som den virkelige tingen det skal representere.» Denne presise og detaljerte realismen opererer likevel innenfor et subjektivt rammeverk: «For min egen del, omfavner jeg den subjektive reportasjens implikasjoner og foretrekker å vektlegge dem,» skriver Sacco.

Både i Journalism og de tidligere bøkene er Sacco selv en synlig figur i seriene. Han involverer seg og tar ofte stilling i konfliktene. Det er som om den tegneseriejournalistiske formen fordrer en aktiv tilnærming og tilstedeværelse. Ikke bare tydeliggjøres Saccos eget ståsted, men seriene viser også relasjonen eller konfrontasjonen mellom ham og de han intervjuer og forteller om. Iscenesatt av ham selv. Journalism er et oppgjør med forestillingen om journalistikk som en refererende, objektiv prosess.

Journalism
er nok en imponerende bok fra Sacco. Mange andre har sluttet seg til sjangeren, men ingen har vist samme teft og evne til å gå inn i relevante konflikter med et journalistisk grep der samtidshistorie møter enkeltskjebner, og der fortellingene vokser til noe større – både om den aktuelle konflikten og det allmennmenneskelige. Det er så man spør seg: Kan mannen ikke trå feil?

Enkelte svake sider er det. Tegningene er i de fleste seriene enklere enn i hans forrige bok, Fotnoter i Gaza.2 Det henger nok sammen med at seriene spenner over en tiårsperiode, men er også uttrykk for et bevisst valg i møte med avisenes og magasinenes deadlines. Om miljøskildringene ikke er like overveldende, er de livaktige og med en god stedfølelse. Svakest er de to første seriene i boka, der Sacco har byttet ut sine karakteristiske skraveringer i svart/hvitt med flate farger. Fargebruken forsterker det karikerte ved stilen hans, og svekker den autentisiteten og reportasjepreget som tegningene hans ellers har.

Den relativt lange serien fra Tsjetsjenia, «Chechen War, Chechen Women», er derimot Sacco på sitt beste: uttrykksfylle portretter og nitide miljøbilder, sterke grafiske kontraster og en engasjert og analyserende Sacco ute i felten. De tre kortere seriene fra Irak gir i sum et nyansert bilde av situasjonen i landet fra ulike ståsted. Vellykket er også de to mer tematisk fokuserte seriene som avslutter boka, som begge handler om utstøtte folkegrupper: «The Unwanted» om flyktninger fra Afrika til Europa og «Kushinagar» om de kasteløse i India.



Dansk virkelighet

Den danske antologien Dokument henger seg selvbevisst på tradisjonen fra Joe Sacco. Boka samler femten unge danske serieskapere under den dogmeaktige undertittelen «Tegneserier i virkeligheden». Bare et par av seriene er journalistiske og dokumentarbegrepet strekkes. Rammen er å bryte med populærtegneseriens hang til eskapisme og innføre en eller annen form for virkelighetsforankring.

At de fleste seriene har en ekspressiv og til dels eksperimentell stil, og ikke nærmer seg noen form for realisme, er greit nok. Det er heller ikke noe galt med mangfold i historiene, men rammen for boka er så løs at seriene spriker i alle slags retninger. I realiteten er det vanskelig å få øye på den dokumentariske tråden.

Thomas Thorhauge åpner boka med en ellevill satirisk respons på bråket rundt Muhammed-karikaturene. En finurlig serie, men nærmere superheltene enn dokumentarsjangeren. Bedre sjangerforankret er den essayistiske «V for vegetar», som angriper kjøttindustrien og gjengs kosthold. «Superdybt hul» er en snedig historie fra Sovjetunionens jordboringsprogram på Kola. Stine Spetsberg gjør kreativ bruk av statistikk i «Hverdag; diagnose». En siste fin serie i boka er sorgmuntre «Nostalgi», men her er vi over i alminnelig selvbiografi, som er en velprøvd sjanger også i nordiske tegneserier.

Dokument
lover mer enn den holder, men varsler at tegneserienes dokumentariske vending også har nådd Norden.

© norske LMD



Joe Sacco, Journalism.
Metropolitan Books, 2012, 192 sider.



Cav Bøgelund, Johan F. Krarup,
Steffen Rayburn-Maarup og Christoffer Zieler (red.),
Dokument. Tegneserier i virkeligheden,
Aben Maler, 2012, 140 sider.




Fotnoter:
1 Joe Sacco, Palestina, Gyldendal, Oslo, 2006.

2 Joe Sacco, Fotnoter i Gaza, Cappelen Damm, Oslo, 2010.