Myten om konkurransedyktighet

For å få verden ut av en økonomisk krise skapt av finanssektoren, virker løsningene enkle: begrense finansspekulasjonen og regulere markedene. EU har imidlertid valgt det motsatt. Løsningen i Brussel er å øke «konkurransedyktigheten». Et ord som både på høyre- og venstresiden stadig mer framstår som vår tids hellige gral.

«Konkurransedyktighet» er på alles lepper: Lisboa-strategien i 2000 som satte som mål at EU skulle «bli verdens mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsøkonomi», «Avtalene om konkurransedyktighet og arbeid» som Nicolas Sarkozy lanserte mot slutten av sin presidentperiode, de britiske næringslivsledernes krav om «økonomisk konkurransedyktighet» og deres spanske kollegers planer om «industriell konkurransedyktighet». Dette gjelder ikke lenger bare bedriftsledelsene, nå skal både byer, regioner og land ha konkurransedyktighet som førsteprioritet.

For å få til dette oppfordres politikere lokalt og nasjonalt til å bruke ledelsesteori fra amerikanske handelshøyskoler: kontroll over produksjonskostnader («konkurransedyktige kutt»), benchmarking (landene blir sammenlignet og rangert som konkurrerende bedrifter), regionmarketing (regionene må «selge seg»), lete etter finansiering (tiltrekke seg kapital). Med spredningen av denne verktøykassen blir konkurransedyktigheten den nye målestokken for regionenes prestasjoner i globaliseringen. Men hvordan måles den? (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Kommunismens ånd og skjebne

Default thumbnail
Neste sak

De fattiges jord til høystbydende

Andre saker om Økonomi

Alt kan repareres

Siden krisen i 1929 har forbruksvarene våre fått stadig kortere levetid. For

0 kr 0