Myten om konkurransedyktighet

«Konkurransedyktighet» er på alles lepper: Lisboa-strategien i 2000 som satte som mål at EU skulle «bli verdens mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsøkonomi», «Avtalene om konkurransedyktighet og arbeid» som Nicolas Sarkozy lanserte mot slutten av sin presidentperiode, de britiske næringslivsledernes krav om «økonomisk konkurransedyktighet» og deres spanske kollegers planer om «industriell konkurransedyktighet». Dette gjelder ikke lenger bare bedriftsledelsene, nå skal både byer, regioner og land ha konkurransedyktighet som førsteprioritet.

For å få til dette oppfordres politikere lokalt og nasjonalt til å bruke ledelsesteori fra amerikanske handelshøyskoler: kontroll over produksjonskostnader («konkurransedyktige kutt»), benchmarking (landene blir sammenlignet og rangert som konkurrerende bedrifter), regionmarketing (regionene må «selge seg»), lete etter finansiering (tiltrekke seg kapital). Med spredningen av denne verktøykassen blir konkurransedyktigheten den nye målestokken for regionenes prestasjoner i globaliseringen. Men hvordan måles den? (…)