Myten om konkurransedyktighet

«Konkurransedyktighet» er på alles lepper: Lisboa-strategien i 2000 som satte som mål at EU skulle «bli verdens mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsøkonomi», «Avtalene om konkurransedyktighet og arbeid» som Nicolas Sarkozy lanserte mot slutten av sin presidentperiode, de britiske næringslivsledernes krav om «økonomisk konkurransedyktighet» og deres spanske kollegers planer om «industriell konkurransedyktighet». Dette gjelder ikke lenger bare bedriftsledelsene, nå skal både byer, regioner og land ha konkurransedyktighet som førsteprioritet.

For å få til dette oppfordres politikere lokalt og nasjonalt til å bruke ledelsesteori fra amerikanske handelshøyskoler: kontroll over produksjonskostnader («konkurransedyktige kutt»), benchmarking (landene blir sammenlignet og rangert som konkurrerende bedrifter), regionmarketing (regionene må «selge seg»), lete etter finansiering (tiltrekke seg kapital). Med spredningen av denne verktøykassen blir konkurransedyktigheten den nye målestokken for regionenes prestasjoner i globaliseringen. Men hvordan måles den?

Et kompass for investorer
I sin videste betydning betyr «konkurransedyktighet» evne til å lykkes i konkurranse. Regioner måles derfor på hvor godt integrerte de er i verdensøkonomien. Et kjapt blikk på de mange bøkene og artiklene om emnet viser et første paradoks: Til tross for entusiasmen begrepet vekker, er det vitenskapelig svakt. Man flytter et mikroøkonomisk konsept (produkter og bedrifters konkurransedyktighet) over til politikken (regionenes konkurransedyktighet). Økonom og nobelprisvinner Paul Krugman er svært kritisk til denne analogien: «Konkurransedyktighet er et meningsløst ord når det anvendes på nasjonaløkonomier. Besettelsen på konkurransedyktighet er både feil og farlig.»2

Flere økonomer har forsøkt å bøte på denne begrensningen med en mer konsensuell definisjon. Den østerrikske økonomen Karl Aiginger definerer konkurransedyktighet som en «evne til å skape velstand» i en konkurransesituasjon. Han påpeker at «inntekt og arbeid skapes i en prosess der konkurransen og den relative prestasjonen spiller en rolle».3 Denne definisjonen forutsetter imidlertid at konkurransen mellom regionene er kompatibel med forbedring av levestandard. Er det virkelig tilfellet?

Og kan man virkelig anta at regioner og bedrifter er av samme natur? En region er et tilpasset og avgrenset område, som beskytter sine innbyggere og gir dem en stor del av deres kulturelle og politiske referanser. Den kan ikke reduseres til et makroøkonomisk datasett. Kredittvurdering (kredittvurderingsbyråenes rolle), rater (inflasjon, renter, arbeidsledighet) eller balanser (handel, budsjett) viser bare overfladiske og materielle trekk ved et land. I motsetning til en bedrift er ikke et lands oppgave å skape profitt. Landene handler på bakgrunn av en lang historie, og ikke i markedets umiddelbarhet. Dessuten leverer ikke land inn regnskap og kan heller ikke bli avviklet.

Likevel baserer teorien om konkurransedyktighet seg på denne sidestillingen som har sine røtter i globaliseringen. Brukt på regioner marker begrepet en ny etappe i kommodifiseringen av verden. Begrepet forutsetter at det finnes et «regionmarked», der bedrifter kan velge mellom konkurrerende regioner. I en verden der nærmest alt kan børsnoteres (forurensningskvoter, gjeldspapirer, råvarer), fungerer begrepet som et kompass for investorer: Det måler regioners antatte resultater.

Kravet om konkurransedyktighet reiser flere legitime spørsmål: Hvilke regioner konkurrerer egentlig mot hverandre? Etter hvilke kriterier?

Minimal prediktiv verdi
Rangeringene har blitt stadig flere de siste årene. Den mest kjente er den årlige Global Competitiveness Report, som utarbeides av Verdens økonomiske forum (WEF). Denne rangerer rundt 30 land med karakterer fra 0 til 7. Det er ingenting spesielt med denne rangeringen, verken i metoden (sammensatte indikatorer som kombinerer svært mange kriterier),4 eller resultatene. I bunn og grunn nøyer den «rapportindustrien», som Krugman kritiserer, seg med å resirkulere og pakke om økonomiske rangeringer andre har utført: en liste over risikoland (utarbeidet av forsikringsselskapet Coface), BNP per innbygger eller forretningsklima (Verdensbankens Doing Business Index).

Alle rangeringene av landenes prestasjoner presenterer det samme resultatet: et konkurransedyktig sentrum med Nord-Amerika, Europa og Asia, herunder også de arabiske golfstatene. Oljemonarkienes inntreden er det mest originale ved denne typen rangering. I Europa utgjør Tyskland, Nederland og de skandinaviske landene et sentrum som er like konkurransedyktig som USA, Japan og Singapore. Rundt synker konkurransedyktigheten (ulike tilgrensende områder som presterer mer eller mindre bra) jevnt ut til de ekstreme utkantene i dette systemet, med enkelte asiatiske land og nesten alle afrikanske land sør for Sahara. Bare de store framvoksende landene (Kina og India) skiller seg markant ut i rangeringene.

Dette hierarkiet avdekker et annet paradoks: Rangeringen har minimal prediktiv verdi. De fleste konkurransedyktige landene har lav vekstrate, store budsjettunderskudd og mange store problemer (utflagging og avindustrialisering). Faktisk finner den globale veksten i dag i stor grad sted i land som WEF mener er perifere. Helt fram til finanskrisen i 2007–2008, ble Irland, Island og Dubai framstilt som uhyre konkurransedyktige. Siden har alle tre vist seg svært sårbare for krisene (grenseløs spekulasjon, manglende finansregulering, gjeldsproblemer).

De anglosaksiske landene har generelt blitt framstilt som forbilder for økonomisk utvikling. De siste årenes mange kriser har svekket dette bildet: Konkurransedyktighetens usårlige stjerner har vist seg å være sårbare idoler. Rangeringenes manglende relevans skyldes i stor grad metodene som brukes. Ofte tas det utgangspunkt i spørreundersøkelser blant ledere i store selskaper.5 Rangeringen er derfor ofte en gjengivelse, sterkt merket av ledernes sosiale posisjoner, snarere enn et virkelig mål på oppnådde resultater.

Ligner på dumping

La oss vende tilbake til politikernes uttalelser: Å øke konkurransedyktigheten handler om å skape arbeidsplasser, øke produktiviteten og bedre levestandarden. Ifølge EU-kommisjonen er «konkurransen en alliert, og ikke en fiende, av dialogen mellom partene i arbeidslivet.»6 Globaliseringen ga Vesten muligheten til å kvitte seg med industri og lavstatusyrker til fordel for høyt kvalifiserte og høytlønnede arbeidsplasser. En vinn-vinn-situasjon, i det store og det hele: På den ene side tjener de industrialiserte landene på en spesialisering i tjenester og teknologi (konkurranse på andre faktorer enn pris, som innovasjon og intellektuell eiendom). På den andre side trekkes den tredje verden ut av fattigdommen med utflaggingen (konkurranse på pris: prisreduksjon gjennom kutt i lønnsutgifter, undervaluering av valuta og billige lån).

Stemmer dette bildet – som kanskje ikke er så flatterende for lavkostlandene – i det hele tatt overens med virkeligheten? Ingen økonomi kan frigjøre seg fra kostnadsproblematikken, uansett hvor avansert den er. Tyskland, som så ofte trekkes fram, har en sterk industritradisjon. Landet har økt sin konkurransedyktighet gjennom lønnsstagnasjon og en «sosial» merverdiavgift (kutt i arbeidsgiveravgift kompensert med økt skatt på husholdningenes forbruk). Disse unilaterale tiltakene sammenfaller med at landets handelsoverskudd har steget i været. På tross av forestillingen om at de framvoksende landene er altfor akterutseilte, viser de seg stadig mer innovative (informatikk i India, fornybar energi i Kina).

Er det ikke illusorisk å dele opp verden mellom konkurransedyktige land utenfor priskonkurransen (i såkalt «strukturell konkurranse») og de innenfor, som er dømt til å være globaliseringens samlebåndsarbeidere? Blanc-rapporten fra 2004,7 som har lagt grunnlaget for den franske politikken for konkurransedyktighet, understreker at «for å oppnå et komparativt fortrinn, har vi et valg: den asiatiske samfunnsmodellen eller innovasjon». Med utgangspunkt i denne binære visjonen, forsterker amerikanske og europeiske politikere de siste tiårenes utflytting av industri. De snakker sjelden om å hente hjem de mange millioner arbeidsplasser som er gått tapt innen industrier som tekstil, stål og leketøy. Den «økonomiske nødvendigheten» tvinger dermed landene som har flyttet produksjonen østover til å importere slike varer og spesialisere seg på tjenester og forskning.

Er ikke snakket om konkurranse på annet enn pris ikke bare et annet navn for politisk ansvarsfraskriving? Bakenfor tåkepratet om «vinn-vinn» og løftene om kvantitativ og kvalitativ forbedring av arbeidslivet, handler det oftere om å innføre upopulære tiltak: økt merverdiavgift, lønnsmoderasjon, budsjettdisiplin. EU og IMF har i konkurransedyktighetens navn krevd lønnskutt i Hellas. Landet gjør det dårligere enn naboene og må derfor kutte massivt i lønningene, mens redningspakkene sikrer kapitalen inntekter, det vil si renteinntekter til finanssystemet. I denne forstand sikrer konkurransedyktigheten noe som i virkeligheten ligner sterkt på dumping.

Tap av autoritet og selvråderett
Allerede på 1980-tallet gikk man bort fra uttrykket «pengedumping» (en teori IMF kritiserte) til fordel for «kompetitiv devaluering», som består i å holde valutaen kunstig lav for å styrke eksporten. Siden «dumping» har en negativ klang, virker det som om man har erstattet det med «konkurransedyktighet», et ord som er respektabelt nok til å la en regjering skamløst ta usosiale beslutninger. Begrepet gjør befalingen om å tilpasse seg konkurransen politisk spiselig, selv om det er en strategi som velgerne ikke nødvendigvis har valgt og forsterker den nyliberale globaliseringen.

Vekstløfter som fører til dumpingpolitikk: Denne paradoksale argumentasjonen hviler på dogmet om konkurranse mellom produksjonssystemer. Ideen om en «fri og fullkommen konkurranse» har ført til flere antitrust- og antidumpinglover,8 og viser hvor problematisk det er å overføre denne ideen til regioner. Først og fremst finnes det ingen troverdig autoritet som kan regulere konkurransen mellom land. Verken WTO eller Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er i stand til å begrense de ulike formene for dumping. Kina kan fritt øke dumpingen, både sosialt (lave lønninger), miljømessig («forurensningshavn» for industrien), monetært (bevisst undervaluering av yuan), juridisk (svak lovgivning) og økonomisk (svak velferdsstat og stadig flere skattefrie soner). Markedets lov fungerer ikke på regionnivå.

Argumentasjonen om konkurransedyktighet prøver å skjule dette ved å korrigere, i periferien, forskjellene mellom ulike produksjonssteder. Dette framstår svært patetisk når vi tar høyde for de gigantiske kostnadsforskjellene: Vil virkelig lønnsstagnasjon i Vesten gjøre lønnsnivået for europeiske arbeidere sammenlignbart med deres vietnamesiske kolleger? Selv om denne politikken ikke når dette offisielle målet («vinne kampen om konkurransedyktighet»), oppfyller den næringslivets ønsker om lavere arbeidskostnader. Det er et forbløffende sammentreff at jakten på konkurransedyktighet framstår som et praktisk alibi for å øke profitten uten å gjøre noe med utflaggingen. Her er «regionen» eller «landet» et retorisk knep, for gevinsten er ikke kollektiv, men sektoriell (økning av profitt for enkelte).

Dessuten har konkurranse mellom produksjonssystemer en negativ effekt på lønn, skatteinntekter og sosial sikkerhet. Dette rammer ikke bare lønnstakerne (tapt kjøpekraft) og statene (færre skatteinntekter), men svekker også etterspørselsen. Hvis alle land samtidig bestemmer seg for å begrense sin interne etterspørsel, vil de skape en alvorlig krise. På samme måte kan ikke hele verden ha overskudd: Noen land må gå i minus for at andre skal gå i pluss. Den tyske modellens besettelse på «samstemt konkurransedyktighet» er altså bare en illusjon.

Hvordan forklare konkurransedyktighetens popularitet hos politikerne, med tanke på disse teoretiske svakhetene i argumentasjonen, som fører til feil diagnoser og fordekt dumping? Kanskje er det fordi den bøyer seg for kravene til de multinasjonale selskapene og de internasjonale markedene. De folkevalgte klarer ikke lenger å kontrollere dem, og har tilpasset seg deres krav. Målet om konkurransedyktighet skjuler statenes tap av autoritet og selvråderett. Det er ikke lenger mulig å beskytte seg gjennom politikken. Mens regionen, med sine grenser og politiske institusjoner, tradisjonelt framsto som en festning mot eksterne trusler (militære eller kommersielle), forsvinner denne beskyttende funksjonen nå med svekkingen av tollbarrierer og statens særretter.

Oversatt av I.G.Å. Denne artikkelen baserer seg på doktoravhandlingen «Géographie de la competivité, mesure et représentation de la performance économique des nations dans la mondialisation» [Konkurransedyktighetens geografi, mål og representasjon av landenes økonomiske prestasjoner i globaliseringen.]

Fotnoter:
1 Michael Porter, Competitive advantage of nations, Maxmillian, London, 1990.

2 Paul Krugman, Competitiveness: A Dangerous Obsession, Foreign Affairs, Tampa, vol. 73, nr. 2, mars–april 1994; «The Competition Myth», The New York Times, 23. januar 2011.

3 Karl Aiginger, «From a dangerous obsession to a welfare creative ability with positive externalities», Journal of Industry, Competition and Trade, vol. 6, nr. 2, juni 2006.

4 Den endelige karakteren sammensatt av «grunnbetingelser» (politiske institusjoner, infrastruktur, makroøkonomisk stabilitet, helse, utdanning) og mer komplekse faktorer (høyere utdanning, nivå på intern konkurranse, forskning og utvikling).

5 Sanjaya Lall, «Competitiveness indices and developing countries: an economic evaluation of the global competitiveness report», World Development, vol. 29, nr. 9, Elsevier, Amsterdam, september 2001.

6 Alexis Jacquemin og Lucio Pench (red.), Europe Competing in the Global Economy: Reports of the Competitiveness Advisory Group, Edward Elgar Publishing, Cheltenham, 1997.

7 Christian Blanc, Pour un écosystème de la croissance. Rapport au premier ministre [For et økosystem i vekst. Rapport til statsministeren],La Documentation française, Paris, 2004.

8 USA har for eksempel stemt fram Sherman Anti-Trust Act (1890) og Clayton Anti-Trust Act (1914) for å forbedre markedsfunksjonen.