EUs cæsarisme

«Når vi kaster en krystall på gulvet, går den i stykker; det foregår imidlertid ikke vilkårlig – den faller fra hverandre etter sine spalteretninger, i stykker hvis avgrensning, uten at vi kunne se det, allikevel på forhånd var bestemt ved krystallens struktur.» Sigmund Freuds analogi om mentale lidelser, ¹kan også brukes om politiske sykdommer – særlig sykdommene til det spaltede og opprevne EU.

Den økonomiske krisen som startet i 2007 har avdekket de indre motsetningene i det europeiske byggverket. Krisen har særlig vist at unionen støtter seg på en autoritær politikk som gjerne opphever demokratiske prosedyrer med henvisning til akutte økonomiske og finansielle problemer. De siste fire årene har flere EU-institusjoner unndratt seg enhver demokratisk kontroll. Eksempelvis har Den europeiske sentralbanken (ESB) og EU-kommisjonen – i aktivt samarbeid med lederne i de ulike medlemslandene – tredd sine løsninger nedover hodene på befolkningene i Irland, Ungarn, Romania, Hellas, Italia, Spania, Portugal og Frankrike. EUs finanspolitiske pakt (TSCG), budsjettkravene til medlemslandene og EUs banktilsyn viderefører denne utviklingen. Hva skal vi kalle denne typen styring av folket uten folket?
For å forstå dette nye politiske regimet i Europa, må vi se tilbake på de fire fasene den økonomiske krisen har gjennomgått. Det hele begynner i august 2007. Da Frankrikes største bank, BNP Paribas, annonserer at de vil fryse verdiene i tre av sine investeringsfond, fordi de ikke klarer å vurdere risikoen, har ikke EU noen egne finansielle midler til å gripe inn: Mens fellesvalutaen har skapt banker som opererer på kontinentalt nivå, forblir tilsynet medlemslandenes privilegium. Den europeiske sentralbanken sprøyter inn store mengder likvide midler, uten at reform av finanssystemet er noe tema.

FINANSNÆRINGENS INTERESSER

Konkursen til verdens fjerde største investeringsbank, Lehman Brothers, i september 2008, utløser krisens andre fase. Konkursen driver det internasjonale finanssystemet mot kanten av stupet, og skaper en gigantisk kredittørke (credit crunch). For første gang siden etterkrigstiden går verdensøkonomien inn i en resesjon.

Elitenes reaksjon kommer først fra G20 og sentralbankene i de største økonomiene. Under Det europeiske råds møte 15. og 16. oktober 2008 annonserer regjeringene en refinansiering av kredittinstitusjoner med problemer, og lover å garantere for banklån. I EU-systemet får to institusjoner utvidet sin makt, ESB og EUs konkurransetilsyn (DG COMP), som er blitt uværets kontrollsentre. Siden de mangler demokratisk legitimitet, er styrkingen av disse institusjonene omvendt proporsjonal med unionens demokratiske nivå.

Tredje fase innledes høsten 2009 når Europa blir episenteret for den globale krisen. En ond spiral utløses: rentene på den offentlige gjelden til land i utkanten av EU stiger i været, sparetiltakene brer om seg, veksten bremser opp eller faller som en stein. Nasjonal suverenitet kombinert med en fellesvaluta, gjør eurolandene forsvarsløse overfor spekulative angrep, så lenge ESB nekter å garantere for gjelden deres.

I mai 2010 plasserer den første redningsplanen Hellas under formynderskapet til «troikaen» – IMF, ESB og EU-kommisjonen. I kjølvannet stiger rentene for Irland og Portugal, etterfulgt av Spania og Italia, noe som tilbakeviser ideen om at Hellas er et særtilfelle. På samme tid ser Den europeiske finansielle stabiliseringsmekanismen (EFSF) dagens lys. På tross av motstand fra deler av den kontinentale eliten, utvider ESB sitt myndighetsområde og begynner å kjøpe opp statsobligasjoner på sekundærmarkedet.

Disse endringene går hånd i hånd med finansnæringens interesser. Klaus Regling blir leder for EFSF. Han var tidligere IMF-økonom, tysk finansminister og finansminister i EU-kommisjonen, og har hatt deler av sin karriere i finansnæringen. På 1980-tallet arbeidet han for den tyske bankforeningen, han ledet et hedgefond i London fra 1999 til 2001 og har vært privat konsulent i Brussel. Et lignende tilfelle er Jacques de Larosière: tidligere IMF-direktør, embetsmann i det franske finansdepartementet, siden rådgiver for BNP Paribas’ sjef, Michel Pébereau. Larosière leder i februar 2009 ekspertgruppen som leverer en rapport, bestilt av EU-kommisjonen, om reform av det europeiske finanssystemet. Fire av gruppas åtte medlemmer har eller har hatt bånd til private finansinstitusjoner: Goldman Sachs, BNP Paribas, Lehman Brothers og Citigroup.

TEKNOKRATER UTEN DEMOKRATISK LEGITIMITET

I den fjerde fasen, som begynner i juli 2011, sprer statsgjeldskrisen i utkanten av EU seg til land i unionens historiske sentrum, for eksempel Italia, som ser rentene på sin gjeld skyte i været i forhold til Tysklands. Hele kontinentet havner på ny i resesjon, mens landene i sør glir ut i depresjon. Samtidig blir krisen stadig mer politisert. Spenningene blir sterkere internasjonalt og mellom de europeiske landene, men særlig innad i samfunn herjet av den økonomiske turbulensen: Spania, Italia, Portugal og Hellas.

Det internasjonale finansinstituttet (IIF) spiller en sentral rolle i denne fasen. Dette er en lobby for de store internasjonale finansinstitusjonene, som legger hele sin vekt på de nasjonale regjeringene og EU. Organisasjonen er direkte involvert i forhandlingene om en reform av det europeiske finanssystemet. Den klarer blant annet å velte forslaget om en ny bankskatt. ²

Når den greske statsministeren, Georgios Papandreou, i oktober 2011 annonserer at han vil holde en folkeavstemning om den nye redningspakken for landet, føler de europeiske regjeringene seg truet. Frankrikes president, Nicolas Sarkozy, nevner for første gang at Hellas kunne komme til å måtte gå ut av euroen. Papandreou går av. Han erstattes av Loukas Papadimos, tidligere sentralbanksjef i Hellas og nestleder i Den europeiske sentralbanken, som leder for en «nasjonal samlingsregjering».

I Italia lider Silvio Berlusconi samme skjebne. Etter at EUs økonomikommissær, Olli Rehn, skriver et brev til Italia i november 2011 der han krever drastiske økonomiske reformer, blir Berlusconi tvunget til å gå av. Han erstattes av Mario Monti, en kloning av Papademos, Larosière og Regling. Monti, tidligere EU-kommissær for konkurranse, har ledet tenketankene European Money and Finance Forum og vært rådgiver for Goldman Sachs og Coca-Cola.

AUTORITÆRE TREKK

De nasjonale regjeringenes manglende evne til å stå imot har akselerert den europeiske integreringen. Den nye traktaten som nå er i ferd med å ratifiseres, legger en tvangstrøye på de nasjonale budsjettene og underkaster dem EU-kommisjonen og de andre regjeringene. Prinsippet om at «når betalingsdyktigheten stopper, forsvinner suvereniteten» gjør landene som har redningspakker, til kvasiprotektorater. I Hellas, Portugal og Irland dikterer troikaens dresskledde menn de mange påtvungne tiltakene, noe som er symptomatisk for den nykolonialismen utkantlandene er underkastet. Med støtte fra den nye regjeringen i Frankrike, ga EU-toppmøtet i juni i år Spania og Italia vage løfter om at formynderiet kan bli mindre strikt i framtiden. Disse illusjonene ble nylig knust av Mario Draghi, som ikke vil gi noen fullstendig garanti fra ESB – som han ble sjef for i november 2011 – hvis ikke de nasjonale myndighetene fullt ut adlyder troikaens påbud. ³

Siden begynnelsen av krisen har EU til stadighet framvist autoritære trekk: Folkevalgte regjeringer har blitt tvunget til å gå av og blitt erstattet av teknokrater uten demokratisk legitimitet; forrang til «nøytrale» institusjoner, som ESB; svekking av Europaparlamentet, som lederen, den tyske sosialdemokraten Martin Schulz, forgjeves forsøker å få anerkjent; ⁴ slutt på folkeavstemninger; privat sektors innblanding i politiske beslutninger. For å forstå denne antidemokratiske utviklingen, som bare en større kontinental sosial bevegelse kan snu, er det ikke helt på jordet å vende blikket mot en av Freuds samtidige, en skarp observatør av sivilisasjonskrisen på 1930-tallet, nemlig Antonio Gramsci.

ØKONOMISK OG BYRÅKRATISK CÆSARISME

Ifølge Gramsci havner folkevalgte institusjoner, som parlamenter, i annen rekke når kapitalismen opplever større kriser. Krisene konsoliderer på den andre siden «den relative maktposisjonen til byråkratiet (militært og sivilt), finansnæringen, kirken, og generelt alle organisasjoner som er relativt uavhengige av folkemeningens svingninger». ⁵ I normale tider har disse instansene ikke så mye imot å la de demokratiske institusjonene styre. Det er ikke tilfellet i krisetider: på den ene siden øker krisen disse demokratisk legitime institusjonenes motsetninger og svekker deres evne til å ta raske beslutninger; på den andre siden svinger den offentlige opinionen betydelig og truer med å vende seg mot de mest radikale løsningene.

«Cæsarisme» kaller Gramsci de demokratiske regimenes autoritære tilbøyeligheter i krisetid. På 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet kom de cæsaristiske elementene ofte fra militæret – slik som Napoléon Bonaparte, Otto von Bismarck og Benito Mussolini – tre velkjente eksempler. Cæsarismen henter dessuten navnet sitt fra en karismatisk romersk general som krysset Rubicon og utvisket grensen mellom militæret og politikken. Gramsci forutså ikke desto mindre at ikke-militære aktører også kunne påta seg rollen som «Cæsar»: kirken, finansnæringen eller statsbyråkratiet. Gramsci trekker for eksempel fram den fragmenterte nasjonen som ble skapt med samlingen av Italia på 1800-tallet: Nasjonen ble konstituert gjennom gradvis annektering av territorier uten at folket egentlig var involvert. Kun statsbyråkratiet sto som garantist for samlingen og spilte rollen som «Cæsar» og forhindret at nasjonen ble revet i stykker av motsetninger.
Dagens utvikling i EU ligner en form for cæsarisme, en cæsarisme som ikke er militær, men økonomisk og byråkratisk. Som en politisk enhet med en fragmentert suverenitet, er EUs enhet bare sikret av byråkratiet i Brussel og den internasjonale finansnæringens strukturelle innblanding i dette byråkratiets arbeid. De påståtte «framskrittene» som har blitt oppnådd med den europeiske integreringen de siste årene, forsterker bare dette trekket.

CÆSARISME ELLER DEMOKRATI

EU har ikke oppfunnet denne cæsarismen. Etter andre verdenskrig ble enkelte ikke-demokratiske institusjoner, deriblant forfatningsdomstolene og de uavhengige sentralbankene, stadig mer sentrale i Vest-Europa. Ideen som drev de kontinentale elitene på den tiden, var at «tvillingtotalitarismene» – nazismen og stalinismen – var et resultat av en demokratisk «utskeielse», dermed måtte demokratiet beskyttes mot seg selv. ⁶Siden begynnelsen har det europeiske prosjektet bygd på denne ideen om å holde folket på avstand. Dette har blitt forsterket med den brutale akselerasjonen siden 2009: Den økonomiske og monetære unionen er blitt et autoritært redskap for å styre de økonomiske og sosiale motsetningene krisen har skapt.

Av den grunn står ikke valget mellom enten å fortsette den europeiske integreringen eller å vende tilbake til det nasjonale nivået, slik de dominerende mediene og euroliberale kommentatorer vil ha oss til å tro. Valget står mellom to motsatte alternativer: cæsarisme eller demokrati.

Oversatt av R.N.

1 Sigmund Freud, Nytt i psykoanalysen: Nye forelesninger til innføring i psykoanalysen, Gyldendal, Oslo, 1967 [1933].

2 Financial Times, London, 20. juli 2011.

3 Financial Times, London, 7. september 2012.

4 Le Monde, Paris, 19. januar 2012.

5 Antonio Gramsci, Note sul Machiavelli, sulla politica e sullo Stato moderno (1949).

6 Se Jan-Werner Müller, Contesting Democracy. Political Ideas In Twentieth-Century Europe, Yale University Press, New Haven, 2010.
(…)