Mannen som mistet troen på Israel

Den avdøde tegneserielegenden Harvey Pekars siste verk er et generaloppgjør med egen familie og staten Israel, mens en ny fagbok undersøker hva slags bilder tegneseriene gir av det jødiske, og hvordan jødiske serieskapere har formet superheltene.

november 2012

Harvey Pekar tok hverdagsrealismen inn de amerikanske tegneseriene i hefteserien American Splendor. Med den prisbelønte filmatiseringen i 2003, også kalt American Splendor, fikk han over natten et mye større publikum. Han døde i juli 2010, 70 år gammel, men var i gang med en rekke ulike tegneserieprosjekter.

Not the Israel My Parents Promised Me lanseres som Pekars siste verk, tegnet av den relativt ukjente JT Waldman. Boka er en krysning av selvbiografisk familiefortelling og historisk dokumentar om Israel og sionismen. Foreldrene til Pekar er jøder, og kom til USA fra Polen rett etter andre verdenskrig. Han beskriver moren som sionist i politikken, faren i troen. Moren var marxist og skydde synagogen, mens faren var sterkt religiøs. Begge brant for en egen jødisk stat. Som barn ble Pekar sendt på daglig opplæring i hebraisk og oppdratt til å forsvare Israel.

Boka er en dialog mellom forfatteren og den unge tegneren gjennom én dag i Pekers hjemby Cleveland. Den starter i en gigantisk bruktbokhandel, ifølge Pekar kanskje verdens største, og avrundes i et av byens offentlige bibliotek. En implisitt hyllest til boklig kunnskap og en understreking av den selvlærte Pekars bakgrunn. Han har ingen universitetsutdannelse, men etter systematiske egenstudier har han imponerende kunnskap om historie, litteratur og musikk. Som en slags arbeiderklasseintellektuell forteller han uakademisk og direkte, uten dempende forbehold eller for mange nyanser. Boka flytter seg uanstrengt mellom tre nivåer: nåtidens dagstur i Cleveland, Pekars oppvekst og jødenes historie, både i Midtøsten og Europa, fra Abraham til i dag.


Troen forsvant med seksdagerskrigen

Pekar erklærer tidlig i boka at han ikke tror på Gud. Han trenger mer plass på å beskrive hvordan han mistet troen på foreldrenes glød for Israel. Det var en prosess over flere år. Etter at han flyttet hjemmefra på 60-tallet, møtte han mange venstreorienterte, både «new left» og marxister, som var kritisk til i alle fall deler av Israels politikk, og det ble tydelig for ham at Israel motarbeidet en tostatsløsning. Han ble også avvist av israelske myndigheter. På starten av 60-tallet var han arbeidsløs og tenkte å flytte til Israel. Han oppfattet at jøder fra hele verden reiste dit og ble israelske statsborgere. Imidlertid svarte konsulatet i Chicago ganske så direkte at han ikke hadde noe å bidra med i Israel og at han ikke var velkommen.
Det store vendepunktet var likevel seksdagerskrigen i 1967. Etter å ha knust angrepene fra Egypt, Syria og Jordan, fortsatte Israel med å ta Golanhøydene fra Syria, Vestbredden fra Jordan og det meste av Sinaihalvøya fra Egypt. Denne ekspansjonen og de jødiske bosettingene som fulgte framsto for Pekar som en statsbærende tanke om at tidligere tiders overgrep mot jødene berettiget alt som fremmer Israel. Det var en ideologi på tvers av hans egne forestillinger om universelle menneskerettigheter og hvordan internasjonalt samkvem burde fungere.

Pekar forteller poengtert og ukomplisert, og har liten sans for symbolisme eller å krydre hendelsene med ekstra drama. Denne tegneserienaturalismen er likevel ofte underholdende fordi han er en bisk kverulant, men mest av alt er det en gjennomført oppriktighet som preger seriene hans. De historiske sekvensene i boka er nøkterne og nokså alminnelige kortversjoner. Fortellingen om familien og hans egen barndom er mer karakteristisk Pekar, med snedige observasjoner.


Jødiske bilder – og selvbilder

Pekar rakk også å være medredaktør for antologien Yiddishkeit, sammen med historikeren Paul Buhle, om hvordan den jødiske kulturen har preget amerikansk kultur og språk. «Yiddish» er noe annet og mer enn «jødisk», men uten et dekkende norsk ord. Bidragene beskriver kulturens bakgrunn, hvordan den tok steget fra muntlig til skriftlig tradisjon for å legitimere seg selv, og om hvordan den har kommet til syne i film og teater, samt i amerikansk populærkultur mer generelt. I tegneseriene er særlig bladet MAD et populært og innflytelsesrikt uttrykk for den selvnedsettende humoren.
Blant bidragsyterne er Peter Kuper, Spain Rodriguez og Sharon Rudahl, som alle forteller med en karikert stil og skråblikk eller humor. Flere av seriene er skrevet av Pekar, ikke minst den lengre «Yiddishland» som gir overblikk over kulturen og de sentrale personlighetene. Boka er ikke noe hovedverk fra Pekar, til det er temaet for marginalt og det selvbiografiske aspektet nedtonet, men den oppleves som en god innføring.

Den svenske serieeksperten Fredrik Strömberg har en bredere tilnærming i sin nye fagbok, Jewish Images in the Comics. Boka samler og kommenterer over 150 eksempler på tegneserienes framstilling av jødenes historie og kultur, holocaust og antisemittisme, samt staten Israel. Den viser også hvordan jødiske serieskapere har formet amerikanske tegneserier og særlig superheltsjangeren.

Strömberg favner globalt, men de fleste eksemplene er amerikanske ettersom det primært er her jødiske serieskapere og tema har preget tegneseriene. I en kortfattet historikk argumenterer han for at etter andre verdenskrig forsvant ikke bare antisemittismen som hadde dominert i tegneseriene, men jødiske figurer i det hele tatt. Først med Will Eisners tegneserieroman En kontrakt med Gud på 70-tallet og Art Spiegelmans MAUS på 80-tallet ble tabuet brutt. Det er nok en riktig beskrivelse, holocaust hadde tydeligvis gjort det jødiske for følsomt i et populæruttrykk som tegneseriene.

Boka fungerer både som en guide til uventede eksempler fra populære serier som Supermann, X-Men og Sprint, og katalog over gode og mer ukjente serier. Strömberg har også funnet plass både til Jason og en norsk Fantomet-serie, men pussig nok ikke Mikael Holmbergs 26. november om politiaksjonen mot norske jøder under andre verdenskrig.

© norske LMD





Harvey Pekar og JT Waldman,

Not the Israel My Parents Promised Me ,

Hill and Wang, 2012. 172 sider.



Harvey Pekar og Paul Buhle (red.),

Yiddishkeit. Jewish Vernacular & The New Land ,

Abrams Comicarts, 2011, 240 sider.



Fredrik Strömberg, Jewish Images in the Comics ,

Fantagraphics Books, 2012, 424 sider.
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal