Norsk fiske i internasjonalt farvann

I 2010 tilsvarte den norske flåtens tonnasje en fjerdedel av hele EU-15s kombinerte tonnasje. Norskeide båter bedriver tjuvfiske langs hele den afrikanske kysten, men bytter navn og omregistreres så hyppig at norske myndigheter står maktesløse.

Mellom 2000 og 2010 reduserte EU-151 antall skip i fiskeflåten med 18 prosent og total tonnasje med 21 prosent, «for å bremse utarmingen av verdenshavene». Den gjennomsnittlige tonnasjen på fiskebåtene gikk ned med 4,6 prosent til 22,3 bruttotonn.2 I strid med myndighetenes uttalte mål fiskes det omtrent like mye fisk.
I samme periode klarte Norge å redusere antall skip i sin fiskeflåte med 51 prosent «for å effektivisere fiskeriet». Samtidig økte gjennomsnittstonnasjen per båt fra 30 bruttotonn i 2000 til 58 bruttotonn i 2010 (92,5 prosent), mens antall heltidsfiskere gikk ned med 27,6 prosent. I tråd med myndighetenes mål fiskes det omtrent like mye fisk. Flåtens totale tonnasje tilsvarte nærmere en fjerdedel av flåten til hele EU-15s kombinerte tonnasje.

I årene mellom 1994 og 1998 tjente norskeide fiskebåter store penger på å utarme tannfiskstammen i Antarktis. Den patagoniske tannfisken kan fryses uten at smaken forringes og regnes som en delikatesse i USA, Japan og EU. Det var Kjell Inge Røkkes selskap The American Seafoods Company som oppdaget dette «arktiske sølvet» og begynte å fiske på lisens fra Argentina. Etter hvert fulgte en lang rekke norskeide selskaper etter, uten å bry seg med lisens. Blant disse finner vi rederiet Glacial, som fisket fra Sør-Afrika med fire båter, alle bygget i Ølensvåg med 5-6 millioner kroner i subsidier per båt fra den norske stat.3 I 2000 anslo FN at tannfiskstammen var grovt overutnyttet, som følge av noen få år med ekstremt overfiske midt på 90-tallet. Omfattende internasjonale reguleringer og satellittbasert overvåkning har reddet bestanden inntil videre.
Atlantic Dawn, verdens største tråler, ble i 2000 bygd og sjøsatt i Kristiansund, med 44 millioner i norsk statsstøtte.4 Tråleren satte straks kursen for Vest-Sahara og Mauritanias kyster, på oppdrag fra sine irske eiere. I 2001 satte skipet verdensrekord i fiske ved å tråle inn nesten en halv milliard kroner.5 Med sine 14 055 bruttotonn er skipet fortsatt en av verdens største trålere, for tiden under navnet Annelies Ilena.
Den norskeide, Belize-registrerte fiskebåten Vardberg (bygget i Søvik) har siden 2002 fisket utenfor Mauritania med lisenser kjøpt fra landets myndigheter. «Det er rart å oppleve hvordan det blir satt spørsmålstegn ved at norskeide fartøy driver i dette området, samtidig som den norske stat leverer sine forskningstjenester til Marokko for å forske på fiskerifeltene i Vest-Sahara», sa Sigurd Rekkedal i Maritime Management til Fiskaren i mai 2010.


SKUDD FRA NORSK LASTESKIP

Fiskebåten Midøy Dakhla (bygget i Flekkefjord) eies av Sjøvik SA i Midsund og har siden 2006 fisket utenfor okkuperte Vest-Sahara, i strid med norske myndigheters anbefalinger. Den er registrert i Marokko og har dermed tillatelse til å fiske fra marokkanske myndigheter. Andre norskeide båter bedriver tjuvfiske fra Vest-Sahara i nord til Sør-Afrika i sør. Verstingene bytter navn og omregistreres hyppig i stater med få eller ingen reguleringer, så norske myndigheter står maktesløse. Det finnes ingen internasjonal oversikt over fiskebåter, annet enn Lloyds Register, men her er oppføringen frivillig dersom båten er under 100 bruttotonn, noe de fleste fiskebåter fortsatt er.
«Las Palmas har lenge vært kjent for å ha dårlig kontroll med landingene, men de er blitt bedre de siste årene,» forteller Gunnar Album i Norges Naturvernforbund. «For øvrig er det ingen kommunikasjon mellom EU og Nigeria om oppfylte kvoter. Dette fører til at det er mulig å levere hele kvoten i Las Palmas først og så levere den en gang til i Nigeria.»

Det norske selskapet GC Rieber Oils kjøpte i flere år fiskeolje fra fabrikken KB Fish i Vest-Saharas største by El Aaiún. Fisken ble fisket av europeiske båter under marokkansk bekvemmelighetsflagg, før den ble prosessert til fiskeolje og fraktet på skip til Norge, med Marokkos landkode – ikke Vest-Saharas.6 Oljen var tolldeklarert som menneskeføde for å unngå tollavgift, men ble solgt videre i Norge som dyrefor. Etter at søkelyset ble rettet mot virksomheten, valgte GC Rieber Oils å bygge sin egen fabrikk i Tan Tan, en marokkansk by like ved grensen til Vest-Sahara, i samarbeid med blant andre KB Fish. Lederen i KB Fish er norske Harald Wiedswang, som også sitter i styret for det norske fiskeoljeselskapet Hydral AS, sammen med administrerende direktør for GC Rieber Oils, Arne Alnæs.7

I august i 2011 spiste den jemenittiske fiskeren Mohammed Ali Quanas formiddagsmat med sine kolleger i båten utenfor kysten av Jemen, da en riflekule traff ham i hodet like under høyre øye og kom ut igjen i nakken hans. Skuddene ble avfyrt fra det norske lasteskipet Nordic Fighter, som tilhører rederiet Nordic American Tankers i Sandefjord. Ifølge en rapport fra et privat sikkerhetsfirma som også befant seg på skipet, var det russiske soldater som skjøt de tre skuddsalvene mot skipet fra 500 meters hold-8 Det er vanligvis landet der skipet er registrert som har ansvaret for etterforskningen av hendelser som skjer i internasjonalt farvann, men til tross for sterke oppfordringer fra jemenittiske myndigheter mente Kripos og statsadvokatene at det ikke var nok grunnlag for å etterforske forholdet.9

De siste åtte årene har det norske forskningsskipet Dr. Fridtjof Nansen seilt utenfor Afrikas vestkyst med formålet å kartlegge fiskebestandene og dermed være med å legge et grunnlag for bærekraftige fiskekvoter. Norske myndigheter bidrar også med bistand og rådgivere til regulering av fisket i Mosambik og Namibia.