Tegneserie

Krigstider


To tyske bøker gjør opp regnskap for krigen i Afghanistan. Fiksjonen Wave and Smile skildrer soldatlivet, mens dokumentaren Kriegszeiten undersøker hvordan krigen har endret det tyske forsvaret og utenrikspolitikken. Samtidig utgis tidenes sterkeste antikrigsserie på norsk: Jacques Tardis Skyttergravskrigen.


Av

Tyskland har rundt 4800 soldater i Afghanistan, den tredje største landskontingenten i ISAF-styrken etter USA og Storbritannia. Den planlagte tilbaketrekningen fram mot 2014 har, som her hjemme, utløst en debatt om hva som er oppnådd etter drøyt ti års krigføring. 53 tyske soldater er blitt drept, selv om myndighetene lenge ikke ville bruke begrepet ’krig’ om involveringen. Journalisten David Schraven presenterer en annen statistikk i tegneseriedokumentaren Kriegszeiten. Allerede i 2002 var opiumsdyrkingen tilbake på nivået før det krigsherjede 2001, 74 000 hektar ble brukt til å dyrke opiumsvalmuer. I 2008 var arealet fordoblet, 157 000 hektar. Rett nok ble volumet redusert noe i 2009–2010, men helhetsbildet er en kraftig økning. 90 prosent av verdens opium kommer fra Afghanistan, og Schraven anslår at halvparten av landets næringsliv lever av opiumen.

Kriegszeiten, som ble utgitt i høst, har fått betydelig oppmerksomhet i hjemlandet. Foruten stabler med graderte dokumenter, bygger boka på en reportasjereise fra Afghanistan og intervjuer med tyske soldater og befal. Bokas ene hovedpoeng er at «krigen i Afghanistan er tapt». Tilbaketrekningen skjer fordi omkostningene er for store, ikke fordi man har lykkes, hevder Schraven. Med utgangspunkt i erklærte politiske målsetninger om ikke bare å velte Taliban-regimet, men om å legge et grunnlag for økonomisk utvikling og demokratisk stabilitet i Afghanistan, har han utvilsomt et poeng. Den økte narkotikaproduksjonen og partnerskapet med kriminelle krigsherrer, som har mottatt millioner av dollar og euro, viser både manglende evne og moral. Den vestlige alliansen er diskreditert i den afghanske befolkningen.

Det andre hovedpoenget er at soldatene ikke er ute på et humanitært oppdrag, de er i krig. Boka viser hvordan krig igjen er blitt et middel i tysk utenrikspolitikk. Militæret er endret fra en vernepliktshær til profesjonelle innsatsstyrker for globale aksjoner. Krigen har demonstrert politisk vilje til å bruke militær makt, og en offentlig aksept eller likegyldighet. Derfor, skriver Schraven, er Afghanistan bare opptakten til Tysklands nye krigstid.

Skyt og smil

Serieskaperen Arne Jysch har også fått mye omtale av soldatskildringen Wave and Smile. Boka er fiksjon, men er basert på virkelige hendelser, som det heter. Historien foregår i 2009 i regionen Kunduz. Jysch skildrer leirlivet og hverdagslig patruljering, men også kamphandlinger når et helikopter med hovedpersonene i blir beskutt og nødlander i fjelltraktene mellom Kunduz og Takhar. Boka gjør en uventet vending når en av soldatene tas til fange av amerikanerne, mistenkt for å være terrorist.

Wave and Smile har blitt angrepet for å være et propagandanummer for det tyske forsvaret, Bundeswehr. Artikkelen «Anatomie eines Propagandacomics»1 på nettmagasinet Comicgate.de kritiserer boka for å representere et gammeldags soldatideal, og knytter den til dolkestøtlegenden om at hæren var militært overlegen og ikke vant første verdenskrig fordi den ble forrådt av politikerne og de sivile. Rett nok har boka fått rosende omtale på nettsidene til det tyske forsvaret, men kritikken er lite treffende. Jysch skaper forståelse for soldatenes ståsted og sympati for dem på et menneskelig plan. Men han styrer unna helteskildringene. Frustrasjonen hos en av soldatene i møte med sivilisters likegyldighet eller sinne, er en kritikk av både politiske og militære myndigheters tildekking av krigen. Tvil om krigens hensikt legges også i munnen på en av hovedpersonene.

På hjemmebane, både i Tyskland og Norge, har Afghanistan-krigen handlet mye om semantikk. Kriegszeiten og Wave and Smile er reaksjoner mot forestillingen om ISAF-styrkene som fredelige hjelpekorps. Bøkene skildrer en annen virkelighet, og insisterer på at soldater er soldater og krig er krig. Det betyr drap, også på sivile.

Begge bøkene er godt fortalt og tegnet. Vincent Burmeister har tegnet Kriegszeiten i en stil som minner om kontrastrike og kornete sort/hvitt-foto, som forsterker reportasjepreget. Arne Jysch har en mer konvensjonell stil, der varme og tørre farger fanger temperaturen i Afghanistan og med god dynamikk i de dramatiske sekvensene.

Skyttergravskrigen

Kriegszeiten og Wave and Smile er blant de siste årenes mest interessante krigstegneserier, men ingen utfordrere for sjangerens klassiker: Franske Jacques Tardis Skyttergravskrigen om første verdenskrig. Albumet, som opprinnelig kom ut i 1993, er nå oversatt til norsk.

Gjennom mange episodiske historier hopper Tardi fra person til person, fram og tilbake i krigens forløp. Dette understreker det som er felles i soldatenes situasjon: Tid og sted spilte ikke noen rolle – skyttergrav var skyttergrav. Tardi lar oss gå rundt i skyttergraven, bli tatt på skulderen av en soldat, og så sitte ned og høre på hans historie.

For Tardi er første verdenskrig et symbol på krig generelt. I Skyttergravskrigen tegner han i sort/hvitt og mer detaljert enn ellers, med store bilder i breddeformat. Skildringen er dvelende, og den faste formen med tre bilder per side gir et høystemt preg. Kontrasten mellom fortellerteknikken og de forferdelige krigshandlingene er slående. Serien oppleves som en minnestund over ofrene, der krigens konsekvenser bokstavelig talt beskrives i nærbilder. Albumets underliggende poeng er at det i krig skapes en statsvilje uavhengig av det som er godt for menneskene. Derfor er krigens logikk umenneskelig.

Skyttergravskrigen er stor tegnekunst og en intens leseopplevelse. For meg er albumet tidenes sterkeste antikrigsserie, og en av de beste krigsskildringene i noe medium på linje med Remarques Intet nytt fra Vestfronten og Klimovs Gå og se.© norske LMD