Mot tysk hegemoni i EU

Forhandlingene om EUs budsjett for 2014–2020 har splittet medlemslandene. Under målet om å redusere et budsjett som allerede er begrenset til en prosent av unionens BNP, står landene i nord mot landene i sør, som i solidaritetens navn krever større midler. Nok en gang leder Tyskland an i dansen. Et nytt hegemoni er i ferd med å oppstå i EU.

I lys av mottakerne – Kissinger, Begin, Obama – mente forfatteren Gabriel Garcia Marquez at Nobels fredspris burde hete Nobels krigspris. Årets utdeling er mindre krigersk, men ikke mindre åpen for satire. Heldige EU som har gjort seg fortjent til Nobels narsissistpris! Men Nobelkomiteen i Oslo kan fortsatt overgå seg selv. Neste år håper vi at komiteen gjør det eneste riktige, nemlig å gi prisen til seg selv.

Honnøren som det nå krangles om i Brussel og Strasbourg, er ikke desto mindre utvilsomt betimelig. I århundrets første år nådde Europas forfengelighet et foreløpig høydepunkt. I disse årene ljomet påstanden om at EU er et «paragon», et forbilde, for sosial og politisk utvikling for hele menneskeheten, ifølge formuleringen til den nylige avdøde Tony Judt som har blitt gjentatt av så mange andre bærebjelker for europeisk visdom. Siden 2009 har sønderrivning av euroområdet gitt sin egen brutale kommentar til denne strømmen av selvtilfredshet. Har den dermed forsvunnet?

Et enestående framskritt for menneskets frihet

Et talende eksempel viser at en slik slutning er forhastet. I 2011 ga den tyske filosofen Jürgen Habermas ut nok en bok om EU, Zur Verfassung Europas (Om Europas forfatning),1 som fulgte opp hans Ach, Europa fra 2008. Bokas hoveddel, et essay med tittelen «Den europeiske unions krise i lys av folkerettens konstitusjonalisering», er et slående eksempel på intellektuell navlebeskuelse. Det rundt seksti sider lange essayet inneholder over hundre referanser. Tre fjerdedeler er til tyske forfattere. Nesten halvparten av disse er til tre kolleger, som han takker for deres hjelp, eller til seg selv. Resten er utelukkende angloamerikanske, der en tredjedel henviser til den britiske beundreren, David Held, som i 2011 ble kjent for sin rolle i tildelingen av doktorgrad til Gaddafis sønn, Saif al-Islam.2 Ingen andre europeiske kulturer figurerer i denne naive oppvisningen av provinsialisme.

Essayets tema er enda mer slående. I 2008 angrep Habermas Lisboa-traktaten for verken å bøte på EUs demokratiske underskudd eller å gi unionen en politisk-moralsk visjon. Hvis traktaten ble ratifisert ville den bare «sementere den eksisterende kløften mellom de politiske elitene og borgerne»,3 uten å dra EU i en positiv retning. Det som trengtes i stedet, var en folkeavstemning i hele EU for å gi unionen en sosial og skattemessig harmonisering, militær slagkraft og ikke minst en direktevalgt president som alene kunne frelse kontinentet fra en framtid «bestemt langs ortodokse nyliberale linjer». Jeg merket meg hvor fjern Habermas’ entusiasme for et demokratisk uttrykk for folkeviljen (som han aldri hadde vist tegn til å støtte i hjemlandet) var fra hans tradisjonelle synspunkter, derfor mente jeg den gang at så fort Lisboa-traktaten var presset gjennom ville han utvilsomt omfavne den i det stille likevel.4

Jeg undervurderte ham grundig. Ikke bare tok han traktaten til seg, han ble også en av dens største talsmenn. Han hadde nå oppdaget at langt fra å sementere kløften mellom elitene og borgerne, var traktaten intet mindre enn et charter for et historisk enestående framskritt for menneskets frihet: Traktatens duplisering av fundamentene for europeisk suverenitet i både borgerne og folkeslagene – ikke statene – i unionen, var en strålende mal for et kommende verdensparlament! Ifølge Habermas leder Lisboa-traktatens EU an i en «siviliseringsprosess» som skaper fredelige relasjoner mellom stater, begrenser bruk av makt til å straffe de som bryter menneskerettigheter, viser vei fra dagens uunnværlige, men forbederlige «verdenssamfunn» til morgendagens «kosmopolitiske samfunn», en slags utvidet union som vil omfavne hver eneste sjel på jorda.

I en slik henrykkelse avtar ikke de siste tiårenes narsissisme, men når et nytt høydepunkt. I denne rusen av selvbeundring fordufter det faktum at Lisboa-traktaten ikke snakker om Europas folkeslag, men om Europas stater; at den ble presset gjennom for å omgå folkeviljen uttrykt i tre folkeavstemninger; at strukturen den nedfeller er sterkt mislikt av de som er underkastet den; at langt fra å være et fristed for menneskerettigheter, er det EU traktaten fastsetter involvert i både tortur og okkupasjon.

To fatale tendenser

Intet sinn kan alene stå for et perspektiv. Nedlesset med like mange europeiske priser som medaljer på brystet til en bresjnevsk general, er Habermas utvilsomt delvis et offer for sin egen berømmelse: innelukket, som den amerikanske filosofen John Rawls før ham, i en mental verden befolket nesten utelukkende av beundrere og tilhengere, og stadig mindre i stand til å drøfte standpunkter som er mer enn noen millimeter fra hans egne. Han hylles ofte som samtidens arvtaker etter Kant, men risikerer å bli en moderne Leibniz, som med uanfektede eufemismer bygger en teodicé5 der selv finansavreguleringens onder bidrar til den gryende kosmopolitiske oppvåkningens dyder,6 der Vesten baner vei for demokrati og menneskerettigheter mot det ultimate Eden med universell legitimitet. I denne forstand er Habermas et særtilfelle, både med sin anerkjennelse og korrumperingen av denne anerkjennelsen. Men vanen med å se på Europa som verdens midtpunkt, uten å vise særlig kunnskap om det faktiske kulturelle og politiske livet på kontinentet, har ikke forsvunnet. Og det er lite sannsynlig at denne vanen vil vike i møte med prøvelsene euroen står overfor.

Kaoset fellesvalutaen har kastet unionen ut i trenger ingen videre beskrivelse. Europa opplever sin dypeste og lengste krise siden andre verdenskrig. For å forstå årsakene, må vi å gripe eurokrisens underliggende dynamikk. Kort fortalt er den et resultat av sammenfallet mellom to uavhengige fatale tendenser. Den første er den generelle implosjonen av den fiktive kapitalen som markedene i hele den utviklede verden ble foret med i den lange syklusen av finansialisering som begynte på 1980-tallet, mens avkastningen i realøkonomien krympet under press fra internasjonal konkurranse og vekstratene falt tiår etter tiår. Mekanismene i denne nedbremsingen, iboende i selve kapitalens funksjonsmåte, har den amerikanske historikeren Robert Brenner mesterlig og detaljert utlagt i sin imponerende historie om kapitalismen etter andre verdenskrig.7 Denne nedbremsingens innvirkning med den enorme veksten i privat og offentlig gjeld, ikke bare på profittrater, men også på politisk valgbarhet, har nylig blitt beskrevet av Wolfgang Streeck.8 Den amerikanske økonomien er en paradigmatisk klar illustrasjon på denne utviklingen, men logikken har vært den samme i hele systemet.

Drakoniske spareprogram

I Europa ble det også etablert en annen logikk med gjenforeningen av Tyskland og utformingen av den monetære unionen i Maastricht-traktaten, og senere Stabilitetspakten, begge skreddersydd etter tyske krav. Fellesvalutaen skulle styres av en hayekiansk9 sentralbank, som verken skulle være ansvarlig overfor velgerne eller regjeringene, bare overfor målet om prisstabilitet. Tyskland, som den største økonomien, ville dominere valutaområdet som nå var utvidet østover med et enormt reservoar av billig arbeidskraft like over grensene. Gjenforeningen var dyr og dro ned den tyske veksten. For å hente seg inn igjen påtvang den tyske kapitalen enestående lønnskutt, som ble akseptert av tyske arbeidere under trusler om utflagging til Polen, Slovakia eller enda lenger bort.

De økonomiske konsekvensene for Sør-Europa var fullstendig forutsigbare.10 Produktiviteten i den tyske industrien økte og de relative arbeidskostnadene sank. Dette gjorde tysk eksportindustri mer konkurransedyktig enn noensinne og den erobret stadig mer av markedene i euroområdet. I utkanten av euroområdet ble det tilsvarende tapet av konkurransedyktighet i de lokale økonomiene bedøvd med en flom av billig kapital, lånt til renter som ble holdt så å si like over hele den monetære unionen, i tråd med reglene Tyskland hadde fått gjennom.

Da den generelle krisen med overfinansialisering, som brøt ut i USA, traff Europa, smuldret kredibiliteten til gjelden i utkanten og skapte frykt for en domino av statskonkurser. I USA avverget massive offentlige redningspakker kollaps for forgjeldede banker, forsikringsselskaper og bedrifter, og den amerikanske sentralbankens seddeltrykking dempet nedgangen i etterspørsel. I euroområdet blokkerte to hindre slike midlertidige løsninger. Ikke bare er Den europeiske sentralbanken forhindret fra å kjøpe opp medlemslandenes gjeld, gjennom statuttene som er nedfelt i Maastricht-traktaten, det var heller ikke noe Schicksalsgemeinschaft – skjebnefellesskap i den weberianske nasjonen11 – som bandt herskerne og undersåttene sammen i en felles politisk orden, der de førstnevnte ville betale den høye prisen for fullstendig å ha ignorert behovene til de sistnevnte. I det europeiske føderale simulakret kunne det ikke finnes en «overføringsunion» etter amerikansk modell. Da krisen slo til kunne ikke samholdet i euroområdet komme fra sosiale investeringer, men fra politiske diktat: Tysklands iverksetting (som leder for en blokk av mindre nordeuropeiske land) av drakoniske spareprogram, som ville vært utenkelige for egne borgere, i de sørlige utkantene som nå ikke lenger var i stand til å gjenvinne konkurransedyktighet etter devalueringen.

Tysk suzerenitet

Under dette presset har regjeringene i de «små» landene falt som bowlingkjegler. I Irland, Portugal og Spania har regjeringene som satt da krisen slo til, blitt feid av banen av etterfølgere som har gått med på enda mer drastiske doser av de samme remediene. I Italia har intern erosjon kombinert med ekstern innblanding erstattet parlamentarisk regjering med en teknokratregjering uten å gå veien om urnene. I Hellas har et regime påtvunget av Tyskland, Frankrike og Belgia redusert landet til en tilstand som minner om Østerrike i 1922, da Ententen utplasserte en høykommissær i Wien – under Folkeforbundets emblem – for å styre økonomien slik de ønsket. Den som ble valgt for jobben, var høyreordføreren i Rotterdam, Alfred Zimmermann, en bauta i undertrykkelsen av det nederlandske forsøket på å kopiere den tyske revolusjonen i november 1918. I Wien, hvor han var fram til 1926, «kritiserte han utrettelig regjeringen, framhevet dens svakheter, krevde stadig større innsparinger, stadig større ofre fra alle lag av befolkningen.» Han presset regjeringen til å «stabilisere budsjettet på et betraktelig lavere nivå» og sa «at kontrollen ville fortsette til dette resultatet forelå».12

Reseptene for å gjenvinne finansmarkedenes tillit til de lokale regjeringene, har i alle landene der de har blitt brukt, inkludert kutt i velferd, avregulering av markeder, privatisering av offentlig eiendom. Det vil si, det sedvanlige nyliberale repertoaret, men utvidet med økt skattetrykk. For å låse disse fast tvinger Tyskland og Frankrike kravet om budsjettbalanse inn i grunnloven i alle de 17 eurolandene – et begrep som i USA lenge har blitt ansett som en besettelse for den sprø delen av høyresiden.

Kvakksalveriet i 2011 vil ikke kurere euroområdets plager. Spriket i rentenivå på offentlig gjeld vil ikke gå tilbake til nivået før krisen. Akkumulasjonen av gjeld er heller ikke bare offentlig, langt derifra, enkelte estimater anslår at utestående krav hos bankene er så mye som 1300 milliarder euro. Problemene stikker dypere, remediene er svakere og de som administrerer dem langt skjørere enn det som innrømmes offisielt. Mens det blir klart at konkursspøkelset ikke har blitt drevet ut, vil løsningene Merkel og Sarkozy snekret sammen etter all sannsynlighet ikke vare lenge. Partnerskapet mellom dem var aldri likeverdig, selvsagt. «Tøffere former for tysk makt, som pulserer gjennom markedet snarere enn å komme fra høyeste hold eller fra sentralbanken, kan ligge på lur,» skrev jeg før krisen brøt ut.13 Tyskland er mer enn noe annet land ansvarlig for eurokrisen, fordi de har presset gjennom et system med lønnsnedgang hjemme og billig kapital utenlands. Og Tyskland har også vært hovedingeniøren bak forsøkene på å få de svakeste til å betale for regningen. I den forstand har tiden kommet for et nytt europeisk hegemoni. Med det har det også dukket opp et første uforbeholdent manifest for at Tyskland skal ha suzerenitet i unionen, det vil si være opphøyet over de andre medlemslandene.

Et numment folk

I en lederartikkel i Tysklands viktigste intellektuelle organ, Merkur, forklarer juristen Christoph Schönberger at den typen hegemoni Tyskland er forutbestemt til å utøve i Europa ikke har noe til felles med det forkastelige «slagordet for en anti-imperialistisk diskurs à la Gramsci»: ’Hegemoni’ skal forstås i den sunne konstitusjonelle betydningen utlagt av Heinrich Triepel, som en betegnelse på den ledende funksjonen til den mektigste staten i et føderalt system, slik som Preussen i Tyskland på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. EU er nettopp et slikt system – i all hovedsak et konsortium av regjeringer samlet i Det europeiske råd der beslutningene nødvendigvis er «lydisolerte» for offentligheten og som bare science fiction kunne forestilt seg at noensinne ville bli «demokratiets blå blomst renset for alle jordiske institusjonelle rester».14 Men siden landene representert i Det europeiske råd er svært ulike i størrelse og tyngde, vil det være urealistisk å tro at de kan koordinere seg på likefot. For å fungere krever unionen at det mest befolkede og velstående landet holder den sammen og gir den en retning. Europa trenger Tysklands hegemoni, og tyskerne må slutte å være redde for å utøve den. Frankrikes atomarsenal og sete i FNs sikkerhetsråd spiller nå liten rolle, landet må derfor tilpasse seg denne nye situasjonen, ifølge Schönberger. Tyskland burde behandle Frankrike slik Bismarck behandlet Bayern i dette andre føderale systemet, det tyske keiserriket, blidgjøre de mindre medlemmene med symbolske tildelinger og byråkratisk trøst under Preussens herredømme.15

Om Frankrike så lett kan senkes til Bayerns status i det tyske keiserriket gjenstår å se. Bismarcks syn på bayerne er velkjent: «Halvveis mellom østerriker og menneske». Under Sarkozy var ikke analogien så fjern, da Frankrike klynget seg til Tysklands prioriteringer. Men en samtidig parallell er muligens bedre. I dag begynner den franske politiske klassens frykt for aldri å bli atskilt fra, men alltid assosiert med, tyske planer innenfor unionen å ligne stadig mer på et annet «spesielt forhold», nemlig britenes desperate klamring til rollen som USAs adjutant. Man kan undres over hvor lenge den franske frivillige underkastelsen vil kunne fortsette uten reaksjoner. Skrytet til de tyske kristeligdemokratenes generalsekretær om at «Europa nå snakker tysk», er en oppskrift på å skape forakt snarere enn lydighet. Likevel har ingen annen politisk klasse i EU enn den franske på mange år nå vært mer enstemmig konform i sine synspunkter, mye på grunn av de massive forstyrrelsene til det franske valgsystemet. Å forvente at Hollande skal skape en mer robust økonomisk og strategisk uavhengighet enn Sarkozy vil være å la håpet seire over erfaringen. Av samme grunn finnes det heller ikke noe land der gapet mellom folkemeningen og de offisielle formaningene har vært så stort og vedvarende.

Hollande kom til makten mye på samme måte som Mariano Rajoy i Spania, uten noen entusiasme blant velgerne, han var bare det eneste alternativet for hånden. Og han kan bli svekket like raskt, når sparepolitikken setter inn for fullt. I det nyliberale europeiske systemet, som Hollande har blitt den franske representanten for, har alvorlig folkelig turbulens så langt bare dukket opp i Hellas – med noen illevarslende skjelv i Spania. I de andre landene har elitene ennå ikke hørt noe fra massene. At det ikke finnes noen garanti for at selv akutte lidelser ikke nødvendigvis vil føre til eksplosjon, men snarere et numment folk, er tydelig bevist av russernes passive holdning under Jeltsins katastrofale styre. Men befolkningene i EU er ikke like mørbanket som russerne var, og hvis situasjonen forverrer seg drastisk, kan lunten bli kortere. Bak alle disse scenariene henger den dystre kjensgjerningen at selv om eurokrisen lar seg løse uten en for stor pris for de svakeste, noe som er usannsynlig nok, vil det ikke løse den underliggende vekstkrympingen.Oversatt av R.N.

1 Jürgen Habermas, Zur Verfassung Europas, Suhrkamp, Frankfurt, 2011.

2 Held var veileder for Saif al-Islam Gaddafis avhandling ved London School of Economics (LSE). Muammar Gaddafis sønn fikk doktorgrad for en avhandling han ikke hadde skrevet, samtidig som Libya donerte store pengesummer til skolen. Etter skandalen ble kjent fratrådte både Held og LSEs rektor sine stillinger ved LSE.

3 Jürgen Habermas, Ach, Europa. Kleine politische Schriften XI, Suhrkamp, Frankfurt, 2008, s. 105.

4 Se Perry Anderson, The Economics of Global Turbulence, London/New York, 2006. Da Habermas i 2005 engasjerte seg lidenskapelig i debatten forut for den franske folke­avstemingen om EUs grunnlovstraktat i 2005, med spådommer om en katastrofe om den ble avvist, sa han absolutt ingenting om fraværet av en folkeavstemning i Tyskland om denne traktaten så vel som om Maastricht-traktaten i 1992–1993.

5 Teodicé, begrep konstruert av Leibniz om forsøket på å forklare hvorfor Gud som allmektig har skapt en verden der det eksisterer lidelse og ondskap.

6 Jürgen Habermas, «The cunning of economic reason», Zur Verfassung Europas, se over, s. 77.

7 Robert Brenner, The Economics of Global Turbulence, Verso, New York, 2006. For en utvidelse av denne historien fram til krisen i 2008, se Robert Brenner, «L’économie mondiale et la crise américaine» [Verdensøkonomien og den amerikanske krisen], Agone, nr. 49, Marseille, 2012.

8 Se Wolfgang Streeck, «Krisen begynte for 40 år siden», Le Monde diplomatique, januar 2012.

9 Friedrich Hayek (1899–1992), liberalistisk østerriksk økonom. Fikk i 1974 Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel.

10 For tall over tyske arbeidskostnader fra 1998 til 2006 og et varsel om deres innvirkning på økonomien sør i EU, se Perry Anderson, The Economics of Global Turbulence, se over, s. 81–82.

11 Begrep brukt av den tyske sosiologen Max Weber (1864-1920).

12 «Charles A. Gulick, Austria from Habsburg to Hitler, University of California Press, Berkeley, 1948, bind 1, s. 700.

13 Perry Anderson, The Economics of Global Turbulence, se over, s. 82.

14 Formuleringen «den blå blomsten» er lånt fra poeten Novalis, som brukte den som metafor for menneskets ambisjon om uendelighet. Formuleringen blir mye brukt i Tyskland.

15 Christoph Schönberger, «Hegemon wider Willen. Zur Stellung Deutschlands in der Europäischen Union» [Den motvillige hegemon. Om Tysklands stilling i Den europeiske union], Merkur, nr.752, Stuttgart, januar 2012, s. 1–8. Den konseptuelle inspirasjonen for Schönbergers konstruksjon, mellomkrigstidsjuristen Heinrich Triepel, beundret ikke bare Bismarcks styring av Tyskland under prøyssisk dominans. I 1933 hyllet han Hitlers maktovertakelse som en «juridisk revolusjon» og han avsluttet sitt verk om hegemoniet (1938) med å hylle Der Führer som en statsmann som, med annekteringen av Østerrike og Sudetenland, endelig hadde virkeliggjort den gamle tyske drømmen om en fullt forent tysk stat (Die Hegemonie. Ein Buch von führenden Staaten [Hegemoni. En bok om ledende stater], Kohlhammer, Stuttgart, 1938, s. 578).