Obamas små lysglimt

Obama anklages ofte for å splitte det amerikanske folket i stedet for å samle det. Men hva om det er nettopp dette som er så bra med ham? I krisetider er det et akutt behov for en ekte splittelse – mellom de som vil fortsette som før og de som skjønner at endring er nødvendig.

Hvordan klarte Obama å bli gjenvalgt? Den franske filosofen Jean-Claude Milner foreslo nylig begrepet «stabiliserende klasse»: Ikke den gamle herskerklassen, men den brede klassen av alle de som er fullt forpliktet til å sikre stabilitet og kontinuitet for den eksisterende sosiale, økonomiske og politiske orden, klassen av de som selv når de krever endring, gjør det for å gjøre systemet mer effektivt og dermed sikre at ingenting virkelig endrer seg. Nøkkelen til valgsuksess i dagens utviklede land er å få med seg denne klassen. Langt fra virkelig å oppfattes som en radikal reformist, vant Obama dem over til seg. Dette er grunnen til at han ble gjenvalgt. Flertallet av de som stemte på ham, var skremt av de radikale endringene republikanernes religiøse og økonomiske fundamentalister frontet.

Men holder dette på lengre sikt? I Notes Towards a Definition of Culture bemerket den konservative britiske poeten T.S. Eliot at i enkelte øyeblikk står valget kun mellom kjetteri eller ikke-tro, og at den eneste måten å holde religionen i live på i disse øyeblikkene er en sekterisk splittelse fra religionens hovedlegeme. Noe lignende kreves for å bryte ut av de utmattende krisene i de vestlige samfunnene – og her har Obama åpenbart ikke levert. Mange venstreradikale som var skuffet av hans presidentgjerning, holdt mot ham nettopp det faktum at kjernen i hans mye omtalte «håp» viste seg å være håpet på at systemet kan overleve med målrettede, beskjedne endringer.

Må vi dermed avskrive Obama? Er han egentlig ikke annet enn Bush med et menneskelig ansikt? Det finnes tegn som peker utover dette pessimistiske synet. Selv om Obamas helsereform endte opp med så mange kompromisser at nesten ingenting gjenstår av det opprinnelige reformprosjektet, var debatten den utløste svært viktig.

En stor politisk kunst er å insistere på en bestemt politisk sak, som selv om den er «realistisk», gjennomførbar og legitim, forstyrrer selve kjernen i den rådende ideologien. Ofte kan en strategisk velplassert og presis «moderat» sak skape store forandringer. Obamas helsereform var et forsøk i den retning – hvordan skal man ellers forklare panikken og raseriet det utløste hos republikanerne? Åpenbart rørte helsereformen en nerve i selve kjernen av det amerikanske ideologiske byggverket, nemlig det som går under navnet «valgfrihet».

Thatchers triumf

Uansett hvor latterlig kommunistenes beryktede tirader mot den borgerlige «formale» frihet var, kaster de lys over Obamas helsereform. Reformen gjør at en stor del av befolkningen slipper å bekymre seg for hvem som vil dekke deres sykdom, og slipper å lete seg fram i det intrikate nettverket av økonomiske og andre beslutninger. Når de kan ta grunnleggende helsetjenester for gitt, stole på det slik man stoler på vann- eller strømforsyning uten å bekymre seg om å velge vann- eller kraftselskap, får de rett og slett mer tid og energi til å vie livene sine til andre saker. Lærdommen her er at valgfrihet faktisk bare fungerer hvis et komplekst nettverk av juridiske, utdanningsmessige, etiske, økonomiske og andre betingelser er til stede som det usynlige, tykke bakteppet for utøvelsen av vår frihet. Dette er grunnen til at land som Norge bør holdes opp som en motgift mot valgfrihetsideologien: Selv om alle hovedaktørene respekterer en grunnleggende sosial enighet og større samfunnsprosjekter utføres i en solidarisk ånd, er det norske samfunnets produktivitet usedvanlig høy og svært dynamisk, noe som blankt tilbakeviser den gjengse oppfatningen om at et slikt samfunn vil stagnere.

I Europa telles gateplanet i bygg som 0, slik at etasjen over er «første etasje», mens i USA er «første etasje» på bakkeplan. Denne trivielle forskjellen indikerer et stort ideologisk gap: Europeerne er klar over at før man starter å telle – å ta beslutninger og velge – må det finnes et grunnplan av tradisjon, et nullnivå som alltid allerede er gitt og dermed ikke kan telles med, mens USA, et land uten en egen historisk tradisjon, mangler et slikt fundament og antar at man kan begynne direkte med å lovpålegge seg selv frihet – fortiden er utvisket (transponert til Europa). Det USA må lære seg er å ta fundamentet for «valgfriheten» med i betraktning.

Obama anklages ofte for å splitte det amerikanske folket i stedet for å samle det for å finne løsninger på tvers av de partipolitiske skillelinjene. Men hva om det er nettopp dette som er så bra med ham? I vanskelige krisetider er det et akutt behov for en ekte splittelse – en splittelse mellom de som vil slepe seg videre innenfor de gamle parametrene og de som er klar over at endringer er nødvendig. En slik splittelse, ikke de opportunistiske kompromissene, er den eneste veien til en sann samling. Da Margaret Thatcher ble spurt om hva hun mente var hennes største bragd, svarte hun kjapt: «New Labour». Og hun hadde rett: Hennes triumf var at selv hennes politiske motstandere tok til seg hennes grunnleggende økonomiske politikk. Den virkelige seieren er når fienden begynner å bruke ditt språk, slik at dine ideer blir fundamentet for hele feltet. Når det nyliberale hegemoniet i dag tydelig faller fra hverandre, er den eneste løsningen å gjenta Thatchers gest i motsatt retning.

Demokratiet må gjenoppfinnes

«Jurodivij» er den russisk-ortodokse utgaven av den «hellige dåre» som later som han er gal for å formidle et budskap som er så farlig for makthaverne at hvis det blir uttalt direkte, vil det føre til en brutal reaksjon. Høres ikke Donald Trumps twittermeldinger på valgnatten nettopp ut som rallingen til en «hellig dåre»? «La oss slåss som helvete og stoppe den store og avskyelige uretten! Dette valget er fullstendig falskt og en farse. Vi er ikke et demokrati! Vi kan ikke la dette skje. Vi burde marsjere mot Washington og stoppe denne farsen. Vi burde ha en revolusjon i dette landet!» Selv om Trump på ingen måte er en venstreradikaler, er det i hans twittermeldinger lett å ane tvilen om det «borgerlige formale demokratiet» som vanligvis kommer fra den radikale venstresiden: Overfladiske friheter tilslører makten til elitene som inntvinger sin vilje gjennom mediekontroll og manipulasjon. Det finnes et snev av sannhet i denne tvilen – vårt demokrati må faktisk gjenoppfinnes. Alle åpninger bør brukes for å bringe oss nærmere dette målet, selv de små sprekkene det kom noen lysstråler gjennom i Obamas første periode. Vår oppgave i hans andre periode er å sørge for et konstant press som kan utvide disse sprekkene.