Rancière, kunst og politikk

Den franske filosofen Jacques Rancière har i over tretti år skjøvet på de tradisjonelle grensene mellom politikk og ikke-politikk.

Hvordan kan et demokrati sikre lik tilgang til ordene i kulturen og et fritt offentlig ordskifte? Hvilke veier bør man gå for å styrke individets stemme i skolen eller på arbeidsplassen, og den kollektive stemmen i sosiale stridsspørsmål? Hvilke midler skal man bruke?

For å svare på disse spørsmålene har den franske filosofen Jacques Rancière i over tretti år skjøvet på de tradisjonelle grensene mellom politikk og ikke-politikk. Han vektlegger dissensus, tankearbeidet som setter spørsmålstegn ved samfunnshierarkiet og dets normalisering, for å forstå hvordan reguleringene som påtvinges oss har blitt dannet, i politikken så vel som i kunsten. To verk viser hva som står på spill her: i Aisthesis analyserer Rancière frigjøringen i kunsten, og i det kompromissløse intervjuet La Méthode de l’égalité utfordrer han verkets enhet ved å sette politiske og estetiske begreper opp imot hverandre. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Krigstider

Neste sak

Symbiosen

Mer Kunst

Den kloge narrer den teatralske

Frida Kahlo og Maverick Modigliani er to vidt forskellige bud på et kunstnerportræt. Den ene konventionel og klog, den anden visuelt ambitiøs, men også rigeligt teatralsk og insisterende.

Håpets plakater

Fra slutten av 1800-tallet fornyet radikale kunstnere tresnittet. Verkene deres fordømte den sosiale volden og viste omveltningene i samtiden og nazismens framvekst.

Revolusjonen ifølge Chagall

Kunstrevolusjonen etter 1917 blir oftere forbundet med Kasimir Malevitsj enn Marc Chagall. Chagall bidro imidlertid også med en kunstskole hvor avantgarden møtte folket.

Hvem eier rettighetene til historisk lidelse?

Et maleri av Emmett Till, en svart tenåring fra Chicago som ble drept i 1955, har fått rasismebeskyldninger til å hagle på begge sider av Atlanteren. Striden dreier seg imidlertid ikke om rasistisk kunst, men om hvem som skal få profittere på antirasismen.

Innsiden ut, utsiden inn

Rachel Whiteread begynte med å legge hverdagsgjenstander i støpeformene og lage skulpturer av det «negative rommet» inni eller rundt dem. Siden har hun lagd monumentale avstøpninger av tomrommene i hele hus. I disse dager vises en retrospektiv utstilling av verkene hennes på Tate Britain.

0 kr 0