Rancière, kunst og politikk

Den franske filosofen Jacques Rancière har i over tretti år skjøvet på de tradisjonelle grensene mellom politikk og ikke-politikk.

Hvordan kan et demokrati sikre lik tilgang til ordene i kulturen og et fritt offentlig ordskifte? Hvilke veier bør man gå for å styrke individets stemme i skolen eller på arbeidsplassen, og den kollektive stemmen i sosiale stridsspørsmål? Hvilke midler skal man bruke?

For å svare på disse spørsmålene har den franske filosofen Jacques Rancière i over tretti år skjøvet på de tradisjonelle grensene mellom politikk og ikke-politikk. Han vektlegger dissensus, tankearbeidet som setter spørsmålstegn ved samfunnshierarkiet og dets normalisering, for å forstå hvordan reguleringene som påtvinges oss har blitt dannet, i politikken så vel som i kunsten. To verk viser hva som står på spill her: i Aisthesis1 analyserer Rancière frigjøringen i kunsten, og i det kompromissløse intervjuet La Méthode de l’égalité2 utfordrer han verkets enhet ved å sette politiske og estetiske begreper opp imot hverandre.

Kunst og ikke-kunst

I Aisthesis, som framstår som en enestående forlengelse av La Nuit des prolétaires (Arbeidernes natt, 1981), minner Rancière om at anerkjennelsen av et kunstnerisk verk avhenger av tidens kriterier for identifisering og tolkning, som bestemmer hva kunsten avdekker eller ikke avdekker. Han skiller mellom tre regimer: etisk (kunsten tjener religiøse eller samfunnsmessige ideer og har en siviliserende funksjon), representativt (en kulturell autoritet anerkjenner den kunstneriske dimensjonen i et arbeid) og estetisk (når kunsten fra slutten av 1700-tallet åpner seg for nye erfaringssfærer).

Det er det estetiske regimet han knytter seg til, med 14 eksempler fra 1764 til 1941 som viser øyeblikkene der kunsten bryter ned skillene mellom kunst og ikke-kunst: åpningen av offentlige museer i kjølvannet av den franske revolusjonen, som åpnet for en kulturell omfortolkning av fortiden; kunstens innlemming av bilder og objekter som bryter med «ideen om det skjønne», som viser seg i opphøyingen av det hverdagslige – slik som i Le Ventre de Paris (Paris’ mage) fra 1873, Emile Zolas store hymne til moderniteten, der han plasserer romanskikkelsen, maleren Claude Lantier, midt blant bodene med skinker og pølser i markedshallene i Paris; eller dikteren Stéphane Mallarmé som på revyteateret Folies-Bergère i 1893 ser en forestilling som med sin virvel av klovner og akrobater gir en pause fra sannsynlighets- og imitasjonslogikken, disse kodene som har vært dominerende siden den klassiske tidsalder, og undergraver det rådende teaterets og samfunnets konvensjoner. Det er det samme som tar filmkunsten til nye høyder, med især Charlie Chaplin og hans landstryker.3

Det synlige og tenkbare

Men åpner eksperimenter med nye kunstneriske felter for omdanning av det politiske rommet, og i så fall hvordan? Ifølge Rancière vil en engasjert kunst som forsøker å gi uttrykk for fellesskapet eller folkets frihet, samtidig utslette potensialet til en politisk modell eller handling som lar seg inspirere av den. Det er i inkluderingen av det som er fremmed eller ekskludert at en rekonfigurering av det synlige og tenkbare kan tegne seg og endre feltet for det mulige. På samme måte er det gjennom rekonfigurering av det samfunnet tar for gitt at politikken kan oppstå igjen. Disse forestillingene avviker fra den dominerende modellen og stammer fra «det man kan kalle fantasiens arbeid»4 – som det vil være opplysende å analysere.

Oversatt av R.N.