Rancière, kunst og politikk

Den franske filosofen Jacques Rancière har i over tretti år skjøvet på de tradisjonelle grensene mellom politikk og ikke-politikk.

Hvordan kan et demokrati sikre lik tilgang til ordene i kulturen og et fritt offentlig ordskifte? Hvilke veier bør man gå for å styrke individets stemme i skolen eller på arbeidsplassen, og den kollektive stemmen i sosiale stridsspørsmål? Hvilke midler skal man bruke?

For å svare på disse spørsmålene har den franske filosofen Jacques Rancière i over tretti år skjøvet på de tradisjonelle grensene mellom politikk og ikke-politikk. Han vektlegger dissensus, tankearbeidet som setter spørsmålstegn ved samfunnshierarkiet og dets normalisering, for å forstå hvordan reguleringene som påtvinges oss har blitt dannet, i politikken så vel som i kunsten. To verk viser hva som står på spill her: i Aisthesis[ref]Jacques Rancière, Aisthesis. Scènes du régime esthétique de l’art (Aisthesis. Scener fra kunstens estetiske regime), Galilée, Paris, 2011.[/ref] analyserer Rancière frigjøringen i kunsten, og i det kompromissløse intervjuet La Méthode de l’égalité[ref]Jacques Rancière, La Méthode de l’égalité. Entretien avec Laurent Jeanpierre et Dork Zabunyan (Likhetens metode. Samtale med Laurent Jeanpierre og Dork Zabunyan), Bayard, Montrouge, 2012.[/ref] utfordrer han verkets enhet ved å sette politiske og estetiske begreper opp imot hverandre. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Krigstider

Default thumbnail
Neste sak

Symbiosen

Andre saker om Kunst

Håpets plakater

Fra slutten av 1800-tallet fornyet radikale kunstnere tresnittet. Verkene deres fordømte den

0 kr 0