Uten hensyn til politisk risiko

Lundin-konsernet eies av familien Lundin og har en anslått verdi på over 100 milliarder kroner. Konsernet ble strartet av Adolf H. Lundin (1932–2006). I 1972 fikk Lundin og hans partner nyss om et lovende oljefelt utenfor Qatar. For å omgå sin egen advokats motforestillinger mot smøring, veddet Adolf en million dollar med emiren av Qatar på at det kom til å regne neste dag. Da regnet ikke kom «var begge fornøyde» og Adolf hadde sikret seg sin første oljekonsesjon, ifølge hans autoriserte biografi Med olje i ådrorna och guld i blick. 1

Etter hvert utviklet Lundin en egen forretningsstrategi. De så etter potensielle olje- og mineralressurser i land hvor andre selskaper ikke ønsket å være, hvor de skaffet letekonsesjoner, gjerne gjennom små datterselskaper. Lundins etter hvert gode rykte for avkastning gjorde at funn fikk aksjekursene til å gå gjennom taket og dermed gikk selskapene ofte i pluss allerede før den ordinære driften var i gang.

Lundin-konsernet har i 30 år vært inne i over 40 land, mange av dem diktaturer. De boret olje i Gadaffis Libya, Assads Syria, og Husseins Irak. Da Adolf Lundin ble kritisert for gullgraving i Sør-Afrika under apartheidregimet, uttalte han: «Jeg forstår ikke det svenske raseriet mot dette vakre landet».

I august 1996 forhandlet Adolf personlig med Kongos beryktede diktator Mobutu, om kjøp av kobber- og koboltgruven Tenke Fungurume. Da avtalen så ut til å gå i vasken, klarte Lundin å overtale USAs tidligere president George Bush sr. til å ringe Mobutu.2 Kort tid senere ble 55 prosent av gruven overdratt fra den kongolesiske statens eget gruveselskap til et av Lundins selskaper for 320 millioner og med løfte om ytterligere 1280 millioner i løpet av tre år.3 I stedet fikk Kabila overta avtalen et år senere, da han trengte midler til sitt felttog mot Mobutu.4 Den dag i dag eier Lundin-konsernet fortsatt 24 prosent av gruven. «Vi arbeider uten å ta hensyn til politisk risiko,» sa Adolf Lundin den gang. «Det er så vanskelig å gjøre store olje- og gruvefunn at dersom du også begrenser deg til land som er politisk sikre, har du ikke en sjanse. Det er som å starte et maraton med brukket ben.» En måned senere ble Lundin-konsernet plassert på FNs svarteliste over selskaper som plyndrer Kongos naturressurser.

I 1997 så Lundin muligheten til å utvide virksomheten i borgerkrigsrammede Sudan og sikret seg rettighetene til det rolige området 5A, hvor regimet i Kartoum riktignok hadde liten innflytelse på det tidspunktet. På sedvanlig vis skaffet konsernet partnerselskaper i prosjektet, et av dem eid av regimet. Prøveboringen fant olje. Ifølge rapporten Unpaid Debt utløste dette oljekrigen om 5A, et område på størrelse med Hedmark fylke.5 Myndighetene brukte bombefly, kamphelikoptre og artilleri mot sin egen sivilbefolkning, da de nektet å flytte. 12 000 mennesker mistet livet og størstedelen av befolkningen – opp mot 200 000 mennesker – ble fordrevet. 40 000 fjøs og hjem ble ødelagt. Da Lundin solgte seg ut i juni 2003, bokførte de en gevinst på 500 millioner kroner for bare noen få års intensiv utvinning. I juni 2010 innledet Internationella åklagerkammaren i Stockholm en forundersøkelse om mulige brudd mot menneskerettighetene i Sudan i 1997–2003. Forundersøkelsen pågår ennå.

I år 2000 ble Sveriges tidligere statsminister Carl Bildt med i styret i Lundin Oil AB og litt senere også i konsernets Russland-satsning, Vostok Nafta. Bildt ble viktig i de påfølgende årene, for å motvirke mediestormen mot konsernets virksomheten i Sudan. I oktober 2006 gikk han ut av styret og ble svensk utenriksminister. I løpet av årene som styremedlem skaffet Bildt seg en betydelig formue i form av opsjoner og aksjer i Lundin-systemet. I januar 2007 ble Carl Bildt anmeldt for korrupsjon av Miljöpartiet, for hans aksjeopsjoner i Vostok Nafta. I april ble han innkalt til offentlig høring i riksdagen for fire tilfeller av mulig inhabilitet, i forbindelse med Lundin-konsernet.

I 2006 kjøpte Lundin konsesjon til å lete etter olje i borgerkrigsrammede Ogaden i Etiopia. Da to svenske journalister tok seg inn i Ogaden i juni 2011 for å undersøke konsernets aktiviteter, ble de dømt til fengsel i elleve år for terrorisme, noe som utløste kraftig internasjonal kritikk. Journalistene ble benådet etter et år i etiopisk fengsel.

De siste årene har Lundin Petroleum gjort store oppkjøp av konsesjoner i Norge, samtidig som de har solgt seg ut i de fleste andre land. Dermed befinner nå 77 prosent av selskapets netto oljereserver seg i norske havområder. Og de fortsetter å lete – i år bruker selskapet over 28 mrd. på letevirksomhet på norsk sokkel – og planen er å bruke like mye neste år sier konsernsjef Ashely Heppenstall til Teknisk Ukeblad i september.

«Norge er politisk. Det må behandles på riktig måte i forhold til staten og eierandelene», sa Lukas Lundin til Veckans Affärer i oktober 2011. Det norske oljefondet eide ved årsskiftet 1,68% av Lundin Petroleum. I tillegg har Statoil en eierandel på 40% i Lundins kjempefunn Johan Sverdrup i Nordsjøen.

1 Robert Eriksson, Med olje i ådrorna og guld i blick, Sellin & Partner, Stockholm, 2003,

2 Africa Confidential, april 1997.

3 Pressemelding fra Consolidated Ventures Ltd. 1996.

4 Fokus, 20. oktober 2011.

5 European Coalition on Oil in Sudan, «Unpaid Debt», Utrecht, juni 2010.