Exxon snur opp ned på Papua Ny-Guinea

Foran minibussens sprukne vinduer passerer den papuanske hovedstaden i hastig revy: brennhete gater med hønsereir, svidd betong og blikkplater, murer med piggtråd på toppen halvt fortært av tørket gress . Ikke snurten av et hvitt menneske. Port Moresby regnes som en av de farligste byene i verden, her frarådes utlendinger å ferdes i taxi, buss eller til fots. Hovedstaden er omringet av slumområder som har vokst både i størrelse og antall siden 2009, da det enorme olje- og gassprosjektet Papua New Guinea Liquefied Natural Gas (PNG LNG) så dagens lys. Prosjektet ledes av den amerikanske oljegiganten Exxon Mobil.

Den tidligere bankrøveren Benjamin, som nå studerer statsvitenskap, tar oss med til slumbyen Badilli, hvor han har bodd i elleve år. Grupper av menn med munnen full av blodrøde betelnøtter flokker seg rundt oss i en blanding av nysgjerrighet og mistro. «Her dreper man hverandre,» sukker en motløs Benjamin. «Her finnes det all slags folk, folk som flykter fra stammefeider eller beskyldninger om trolldom, folk som leter etter et bedre liv i hovedstaden, funksjonærer og lønnsarbeidere, kriminelle og prostituerte. Vi forsøker å overleve så godt vi kan.» Siden oppstarten av PNG LNG er «den eneste forskjellen at det bor mange flere her.»


Kommet for å bli

Fire år etter at verdens nest største oljeselskap kom hit med det overdådige prosjektet til 19 milliarder dollar – hvorav 20 prosent finansieres av staten – har hovedstaden forvandlet seg. PNG LNG skal forsyne Kina og Japan med gass i tretti år. Det er det største utviklingsprosjektet i stillehavsregionen noensinne. USA og Kina har kranglet om det. I mars 2011 beskyldte Hillary Clinton Kina for å forsøke å skvise Exxon Mobil ut av prosjektet. «Vi konkurrerer med Kina,» sa hun uten omsvøp til Kongressens utenrikskomité. Det naturressursrike Papua Ny-Guinea er blitt et strategisk satsingsområde for USA, som forsøker å bremse Kinas økende innflytelse. Kineserne har på sin side firedoblet sine direkte investeringer fra 2005 til 2010.

Etter Exxon Mobils ankomst i Papua Ny-Guinea har internasjonale luksushoteller og -boliger, beregnet på utenlandske sjefer og ansatte, poppet opp i Port Moresby. Prisene har skutt i været. Å leie en vanlig leilighet i denne lille, støvete hovedstaden koster 8000 kroner i uka. Det koster mer å leie kontorer og leiligheter her enn på Manhattan. «Exxon og underleverandørene skaffer bare bolig til de tilreisende utlendingene. Derfor strømmer lokalt ansatte til slumbyene,» forteller Benjamin. Rundt oss samler spinkle guttunger tomme ølflasker, mens krigsropene gjaller. Blant glasskår og hullete nettinggjerder viser en tydelig beruset mann oss en pekefinger flekket av fiolett blekk: «Se, jeg har stemt! Men politikerne våre er korrupte, de ser oss ikke,» mumler han grøtete. «Om et år eller to kan dette stedet være borte, men det ser ut til at Exxon Mobil har kommet for å bli.»


Kompensasjon for jord

Det er ikke lett å treffe på noen av de 8000 utlendingene som jobber for Exxon og selskapets partnere. «De er usynlige!» sier Nicolas Garnier når han tar imot oss på det trange kontoret sitt ved Universitetet i Papua Ny-Guinea, der han har undervist i snart ti år. De innfødte i hovedstaden kaller ham «den hvite mannen som tygger betelnøtter». «I kolonitiden1 var enkelte steder reservert for hvite,» forteller den stillfarende franske antropologen. For eksempel var det fram til 1958 forbudt for de innfødte å ferdes i gatene om natta. «I dag gjør husleieprisene at hele bydeler er befolket av utlendingene og enkelte lokale rikfolk. Slik har det oppstått en apartheid som ikke er ideologisk, men økonomisk fundert.»

De nye residensene troner oppe på høyden Paga Hill over sentrum av Port Moresby, strategisk plassert mellom Royal Papua Yacht Club og hovedkvarteret for PNG LNG. Toppfolkene i prosjektet holder til her i luftavkjølte festninger med utsikt over havet, private svømmebasseng og sikkerhetsvakter. Exxon Mobils besettelse på sikkerhet setter av og til de ansatte i absurde situasjoner. De får ikke lov til å gå de 30 meterne fra kontorene til hotellet Crown Plaza, der mange bor. For ikke å snakke om de mange «forbudte sonene» som selskapet mener er så utrygge at de ansatte ikke engang får lov til å dra inn til dem med sjåfør.

I den gassrike regionen Hela har sikkerhetstiltakene en annen form. «Politiet har jaget oss vekk fra jorda vår som villsvin,» sier Robert Dale, jordeier i landsbyen Hides. I den gresskledde horisonten lager anleggsmaskinene lange, brune sår. Foran oss kaster prosessanlegget Hides 4 en lang, grå skygge over de små stråhyttene og banantrærne. Bak piggtrådportene har Dale flakket omkring i ukevis i håp om å få jobb. I slutten av mars samlet flere tusen lokale seg her for å stanse arbeidet til PNG LNG og kreve infrastruktur, rett til arbeid på anleggene, og til få kompensasjon for bruken av jorda deres.


19 milliarder dollar-spørsmålet

«Vi gjorde opprør, men LNGs politi skjøt på oss. Vi krever at selskapet kjøper et landområde til oss med de offentlige tjenestene vi er lovet,» sier Dale. Sinnene koker på høysletta der prosjektet valser over jorda til 20 000 jordeiere. Jorda de har arvet fra forfedrene er fremdeles den viktigste inntektskilden. Befolkningen eier nærmere 97 prosent av området.2

Exxon Mobil støtter de godt betalte enhetene fra spesialpolitiet («mobile squads») for å beskytte prosjektet. Folk her frykter disse politistyrkene, som flere ganger har blitt beskyldt for menneskerettighetsbrudd.3 De er mistenkt for drapet på en lokalt ansatt medarbeider hos den franske underleverandøren Spiecapag. Han ble drept da anleggsområdet for gassrørledningen ble invadert av landsbyboere 3. april 2012. Ingen uavhengig etterforskning er så langt igangsatt. Ifølge en anonym fransk Spiecapag-ansatt har en brutal ledelsesstil og forakt for den lokale kulturen satt sinnene i kok: «Selskapet irriterer lokalsamfunnene og sender systematisk inn mobile squads når det oppstår problemer. Det er ingen dialog, alle står på sin side av gjerdet. Det mest graverende er forakten for papuanerne. Da anleggsleiren Moro litt lenger oppe ble delt i to, ba de meg om å skille de hvite fra ’apene’.»

Rørledningen trenger stadig lenger inn i jungelen. Snart vil den nå området til huliene, en folkegruppe som er beryktet for sitt krigerske sinnelag. Den vesle regionhovedstaden Tari ligger en halvtimes kjøring fra Hides med pickup – som koster 1600 kroner dagen etter pruting, bensin er ikke inkludert. Her har PNG LNG-prosjektet fått prisene til å fyke i været enda kraftigere enn andre steder og etterlatt seg både vinnere og tapere.

Med sin okergule søle og feberaktige atmosfære, minner Tari om en by i Ville Vesten. Utenfor en matbutikk bygd av røde blikkplater står en gammel mann i gummistøvler. Han ser fortapt ut. Over de magre bena henger restene av det tradisjonelle, korte skjørtet i skitne laser. Hvor har det blitt av de stolte menn med parykker og blomster i alle regnbuens farger og paradisfuglefjær? De er fulle og spiller kort. I Tari finnes det verken bank eller supermarked. Et sykehus uten innlagt vann og strøm skal betjene de 186 000 innbyggerne i provinsen Southern Highlands. Analfabetismen er på 60 prosent. Stadige slagsmål. En eim av brennevin i lufta. For å omgå alkoholforbudet selges brennevin i dyre dommer på svartebørsen.

I støvet som virvles opp av kjøretøyene fra PNG LNG-prosjektet, kommer en mann bort til oss: «De fattige blir enda fattigere, mens de rike blir feitere. Folkene som bor i landsbyene og blir direkte berørt av PNG LNG-prosjektet, kommer til å få royalties og alt sånt, men hvor skal resten av folkene i Hela få penger fra?» Det er et 19 milliarder dollar-spørsmål. I regionen viker håpet litt etter litt for frustrasjonen. Sjalusien setter folk opp mot hverandre. Pengene gjør folk gale. Innbyggerne i en liten landsby i nærheten bygde i all hast noen hus på veien som var anlagt for prosjektet, for å få kompensasjon. For noen måneder siden krevde noen landsbyboerne uhyrlige summer etter at en LNG-bil kjørte over hunden deres.


Dystre utsikter

«Folk mister all sans for proporsjoner. De blir fortalt om et milliardprosjekt og vil sin del av kaka,» sier Andrew Alphonse, en journalist fra området som jobber som korrespondent for nasjonale medier. «For fire–fem år siden var Tari en knøttliten spøkelsesby. Se på byen i dag, se på trafikken, alle lastebilene, alle utlendingene som kommer hit for å jobbe, se på flyene og veien. Det er muligheter her for oss, det er penger å tjene!»

Etter at PNG LNG kom har noen av innbyggerne fått seg småjobber: sikkerhetsvakter, sjåfører, trafikkonstabler eller skogsarbeidere på byggeplassene. Pengene strømmer inn og fordeles innad i stammene. Men de brukes fort opp. Ansiktet til Alphonse mørkner: «Det finnes ingen bank her. Folk må dra til byene Mendi og Hagen lenger øst for å sette inn pengene sine. På veien blir de ranet, jentene blir voldtatt. Regjeringen hjelper oss ikke. Det er heller ingen domstol eller et pålitelig politi her. Vi trenger også veier, internett og skikkelige butikker.» Rundt oss samler det seg folk. Alphonse tar dem til vitner: «Våre unge vil ha utdanning. De lokale vil lære seg tekniske yrker for å være med når produksjonsfasen kommer i gang . De vil ikke bare tygge støv på veien eller leke sikkerhetsvakter.»

Landsbyboerne ser på ansettelse som en kompensasjon for bruken av jorda deres. I en avtale med staten har Exxon Mobil forpliktet seg til å sikre de innfødte utdanning og prioritere de som blir direkte berørt av prosjektet.4 Selskapet har allerede bevilget over en million timer. Men det sier seg selv at ikke alle innbyggerne i regionen kan utdannes og ansettes. Dette vil forverres ytterligere når antallet ansatte, som nå er rundt 17 000 inkludert de 8000 utlendingene, vil falle til tusen når utbyggingen er over i 2014. De dystre utsiktene får Alphonse til å heve stemmen: «Som journalist og lokal innbygger sier jeg: Exxon Mobil bør vite at gassen ennå ikke er oppe av jorda vår. Dersom de ikke gjør noe for lokalbefolkningen, kommer den ikke opp heller!»


Stans i alle utbetalinger

Det skorter ikke på konflikter rundt PNG LNG: Veier er blitt barrikaderte, Exxon er blitt tvunget til å stanse arbeidene flere ganger, en arbeidsleir har blitt invadert, to utenlandske ansatte i Komo i Hela har blitt angrepet med macheter. Hva skjer om gassen ikke blir levert til avtalt tid? Da må staten betale. I statsbudsjettet for 2011 er det tatt høyde for en eventuell forpliktelse på 5,3 milliarder kina (13,8 milliarder kroner) og det bare fram til 2014.5

Høsten 2010 vakte fordelingen av de første inntektene fra prosjektet raseri også i hovedstaden. Regjeringen hadde lovet 120 millioner kina i subsidier, men pengene forduftet. Reaksjonene lot ikke vente på seg. I januar 2011 blokkerte et tusentall landeiere arbeidet på anleggsområdet i Hides. En nasjonal domstol krevde midlertidig stans i alle utbetalinger for å «forhindre svindel og underslag». Måneden etter demonstrerte landeiere i hovedstaden for å kreve pengene. De tok tre ansatte i olje- og energidepartementet som gisler.

Jeg møter Janet Koriama, leder for en kvinneorganisasjon i Hela, på Holiday Inn, et internasjonalt hotell midt i administrasjonsområdet i Port Moresby. I den blomstrende parken når larmen fra den travle hovedstaden oss bare som en svak susing. «På dette hotellet klarte noen få slu, velutdannede og engelsktalende ledere å få kloa i pengene til PNG LNG,» forteller den elegante gamle kvinnen. «De kom for å smøre noen regjeringsmedlemmer. Det holdt å fylle ut et skjema og gå noen skritt til administrasjonsbygningene like ved for å skaffe seg millioner! Men for alle de andre som ikke engang kommer seg forbi portene til dette hotellet, er situasjonen bitter.»


Kompensasjon for statens utilstrekkelighet

På den postkortvakre turistøya Kokopo tusen kilometer fra de berørte områdene skulle et «utviklingsforum» i mai 2009 bestemme fordelingen av inntektene og hvilken infrastruktur staten skulle bygge i prosjektområdene. Det ble inngått en avtale om fordeling mellom staten, provinsregjeringene og de tradisjonelle jordeierne, der de siste skulle motta 20 milliarder kina over en periode på 30 år. Men Oxfam International har avslørt at slett ikke alle jordeierne var identifisert på dette tidspunktet.6

«Avtalen ble inngått i en fei uten at vi var ordentlig representert,» forteller Koriama. «Regjeringen plukket ut en tilfeldig gruppe landsbyboere, ga dem flybillett og hotell, og så mye øl de orket.» Lokallederen for Transparency International og rådgiver for olje- og energidepartementet, Michael McWalter, misliker at organisasjonen hans ikke fikk observere forhandlingene: «Først ble vi invitert, men så ble regjeringen redd for eventuelle konsekvenser.» Exxon Mobil var tilstede som observatør, men deltok ikke i forhandlingene. Etterpå har jordeierne som ble igjen i landsbyen vært på krigsstien for å få sin del av kaka. Ressursutvinningens historie i dette landet har ikke vært noen stille flod.

Koriama var med i den væpnede gruppen som angrep gullgruven i Mont Kare i 1992, i provinsen Enga nord for Hela. Hun smiler mens hun forteller om det. I de rødbrune øynene skimter jeg stolthet: «Vi tvang de hvite sjefene til å helle bensin i gruva og sette fyr på hele greia. Etterpå bandt vi dem nakne til nettinggjerdet med en lapp til gruveselskapet CRA (senere Rio Tinto) med beskjed om å ha seg vekk!» Så legger hun alvorlig til: «Vi, folkene i Hela, er like farlige som dem i Mont Kare. Og gassen ligger fremdeles i ro under beina våre. Kanskje vet ikke Exxon Mobil hva som foregår, kanskje innbiller de seg at alt er i orden. Vi er ikke mot dem, de er her for å hjelpe oss med å opprette nye offentlige tjenester.» Det amerikanske selskapet har ofte blitt sett på som en uventet kompensasjon for statens utilstrekkelighet. Folk forventer at Exxon bringer med seg «utviklingen» de er blitt lovet.


Fluorescerende dollartegn

Etter mye om og men tar Exxon Mobils kommunikasjonssjef til slutt imot oss på sitt teppebelagte kontor i Port Moresby. Ifølge Rebecca Arnolds forsøker selskapet å hjelpe lokalsamfunnene og tilbyr program for å bedre levekårene deres, men det er regjeringen som har ansvaret for å sørge for de offentlige tjenestene som mangler, og for å fordele deler av overskuddet på en «rimelig, rettferdig og transparent» måte. Det glatte smilet til den unge kvinnen i skreddersydd drakt og høye hæler forsvinner brått: «Jeg vet at dere har snakket med flere folk, men mange her er svært begeistret for dette prosjektet. De ser allerede at det har en positiv innvirkning på livene deres, fordi de har fått ny jobb eller nyter godt av programmene vi støtter.»

Exxon Mobil er et selskap fullt av godvilje. Det ser vi i de glansede brosjyrene for PNG LNG-prosjektet. Barneansikt med glitrende øyne, kritthvite smil og tradisjonelle klesdrakter skal vise den positive innvirkningen oljeselskapet har på befolkningen i Papua Ny-Guinea. «Da Janet Mbuda begynte på Personal Viability Training Course i desember 2011, ante hun ikke i hvilken grad livet hennes ville bli forandret,» forteller en av brosjyrenes solskinnshistorier. «Hun er en av de over 250 personene fra Hides som har deltatt på et kurs for å få mer ut av den største ressursen som finnes: dem selv.» Kurset inneholdt følgende emner: «Respekter andre, lær å tenke positivt, styr familiebudsjettet og tjen penger».

Marilyn Tabagua har vært med på et av disse programmene: «Sjefene i Exxon Mobil sendte meg til USA for å ta et kurs i kommunikasjon og bedriftsledelse. Jeg satte stor pris på det, men jeg arbeider ikke hos dem.» Tabagua er et unntak i Tari: velutdannet, skilt og gift på ny med en yngre mann. Hun har tjent penger på å starte en egen restaurant. Forretningene blomstrer og hun ansetter samfunnets utstøtte: stoffmisbrukere, prostituerte. «For restauranten er LNG-prosjektet virkelig bra. Folk har penger. Hver morgen kommer ansatte ved PNG LNG og folk fra området for å kjøper pommes frites, smultringer og kaffe,» sier hun begeistret mens hun teller sedler. «Men de unge jentene, de er så fattige at de prostituerer seg. Ting forandrer seg så fort, de trenger mobiltelefon og neglelakk for å være som de andre. De leier ut kroppene sine, flere får HIV.»

Fra 2014 og de 30 neste årene vil milliarder av dollar flomme ned over enkelte familier i de berørte landsbyene: så snart gassen selges, vil det regne royalties. Men allerede nå, mens mørket legger seg over Port Moresby, kaster de fluorescerende dollartegnene på casinoenes enarmede banditter et grønnskjær over de nyrike landsbyboeres ville blikk. Nå blir jord, kvinner og mat byttet mot sedler. Litt lenger borte, i slumbyen Badilli, rister en gammel mann trist på hodet: «Se på oss! Vi var i denne slummen før selskapet kom. Og når det drar sin vei, vil vi fremdeles være her.»

Oversatt av L.H.T.

1 Det fantes ingen offisiell kolonialiseringspolitikk, men det fantes ulike ekskluderingspraksiser som varte helt til uavhengigheten fra Australia i 1975.

2 Lynne Armitage, Customary Land Tenure in Papua New Guinea: Status and Prospects, Queensland University of Technology, 2001.

3 Lasslet 2010, Amnesty International 2009, Human Right Watch, 2005 og 2006.

4 Esso Highlands PNG LNG Project «National Content Plan» (juni 2009) finnes på www.pnglng.com.

5 Budsjett 2011 s. 138 på www.treasury.gov.pg.

6 «The Community Good Report 2012», ligger på www.cid.org.nz.