Illusorisk frigjøringsteknologi

3D-skrivere og andre maskiner som kan lage gjenstander i hjemmet er i ferd med å bli tilgjengelige for de store massene. Promotørene ser denne utviklingen som en ny industriell revolusjon, men strides om hvorvidt den vil skape nye arbeidsplasser eller avskaffe forbrukersamfunnet slik vi kjenner det.

januar 2013

Det skal bli det 21. århundrets industrielle revolusjon: Maskiner for å lage gjenstander hjemme som man tidligere måtte kjøpe i butikken.1 Disse maskinene – laserskjærere, 3D-skrivere, digitale fresere – følger alle samme teknologiske prinsipp, nemlig å styre et mekanisk verktøy med programvare. De mest kjente fungerer som skrivere, men i tre dimensjoner: en dyse beveger seg på tre akser og legger lag på lag med stoff (som oftest et syntetisk harpiks) basert på en digital modell, inntil man får ønsket størrelse og form. Stadig flere gjenstander blir laget på denne måten, alt fra dørhåndtak til sykler.

Selv om denne teknologien har skapt mange små innovative bedrifter, er den i all hovedsak utviklet av amatører som kaller seg makers. De kommer ofte fra åpen kildekode-bevegelsen og anvender dennes verdier og praksiser på materiell produksjon. De mest radikale blant dem mener at folkelig tilegnelse av slike verktøy vil åpne veien for en demokratisering av industriproduksjonen, der målet er å avskaffe forbrukersamfunnet. Andre håper på å redusere arbeidskostnadene og dermed fjerne grunnlaget for utflytting av industri til den tredje verden. Dette mer næringslivsvennlige perspektivet finner vi særlig i tidsskriftet Make, som blant annet arrangerer årlige maker-messer i de største amerikanske byene.

På disse messene kan vi imidlertid spore en viss dissonans innad i den lovede revolusjonen. Blant de mange attraksjonene på 2011-messen i New York var «Print-Village». Litt over tjue stands med 3D-skriveren RepRap og dens mange avarter. RepRap, selve symbolet på denne bevegelsen, kan skrive ut de fleste av sine egne bestanddeler og dermed «reprodusere» seg selv. Like ved sto en enda mer ruvende paviljong med flere utstillinger av sofistikerte digitale maskiner. En stand skilte seg ut her. Over den hang et stort banner i det amerikanske flaggets farger med budskapet: «Lag det i USA». Standen tilhørte Alliance for American Manufacturing (AAM), der en av de viktigste medlemmene er fagforeningen United Steelworkers (USW). På standen oppfordret de til å verne om amerikanske arbeidsplasser og kjøpe amerikanske produkter. En kvinne som sto på standen og delte ut merker med samme budskap, innrømmet ironien i at de befant seg i denne paviljongen. Maskinene som ble utstilt på nabostanden nedstammet direkte fra en teknologi som utvilsomt har bidratt til å fjerne industriarbeidsplasser.


Teknologi-utopiske visjoner

Numerisk styrte verktøymaskiner (NC), som senere ble datastyrt numerisk styring (CNC), dukket opp midt under den kalde krigen. I boka Forces of Production viser historikeren David Noble at utviklingen delvis ble finansiert av militærkontrakter.2 Denne teknologien var sentral i rivaliseringen med Sovjetunionen, men hadde også som mål å avvæpne en indre fiende: de militante fagforeningene. Forhandlingsstyrken til fagforeningene hvilte på arbeidernes kunnskapsmonopol på fabrikkgulvet. Flere år tidligere hadde Frederick Taylor utlagt behovet for å systematisere denne kunnskapen slik at bedriftslederne kunne kontrollere den. I The Principles of Scientific Management (1911) skriver han: «Bedriftslederne påtar seg oppaven med å samle all tradisjonell kunnskap som i fortiden ble eid av arbeiderne, for å klassifisere, tabulere og redusere denne kunnskapen til regler, lover og påbud som er enormt nyttig for arbeiderne i deres daglige arbeid.» Sidene før denne passasjen beskriver de ulike metodene arbeiderne kunne bruke for å lure arbeidsgiverne til å tro at de jobbet for full maskin.

For å oppdage disse late og uærlige arbeiderne foreslo Taylor å lage en indeks over gjennomsnittlig prestasjon som kunne brukes som målestokk. Men ingeniørene som krevdes for å måle produktiviteten var dyre, og arbeiderne lærte raskt å lure også dem. Konformitet kunne imidlertid ordnes på en annen måte, nemlig ved å inkorporere kontrollen i maskineriet. Etter å ha observert forskjellig industriproduksjon lagde den britiske matematikeren Charles Babbage på begynnelsen av 1800-tallet en katalog over smarte mekanismer for å sikre at hushjelper og arbeidere var ærlige når arbeidslederen var borte. Han skrøt av at «en av de store fordelene vi kan få fra maskiner, er fra kontrollen de kan gi mot uoppmerksomheten, latskapen og uærligheten til menneskelige aktører».3 Dette er den samme Babbage som senere ble kalt «datamaskinens far» fordi han forutså de første regnemaskinene, deriblant den «analytiske maskinen» med de samme hullkortene vi et århundre senere finner i numerisk styrte maskiner.

«Den store utfordringen med automatisering av verktøymaskinen ble: Hvordan gjøre en verktøymaskin med et generelt formål (det vil si, som automatisk følger spesifiserte instruksjoner uten inngripen fra arbeidere) og samtidig bevare dens fleksibilitet, som krevdes for mindre produksjon,» skriver Noble. «Med programmerbar automatisering krevde en endring i produkt bare å endre program snarere enn å være avhengig av at maskinisten endret eller justerte selve maskinens oppsett.» Ingeniørene trodde de nærmet seg sin flyktige drøm om en fullstendig automatisert fabrikk. Komplementære motiv drev fram utviklingen av numerisk styrte maskiner: behovet for å lage deler som ikke så lett kunne lages for hånd, et ønske om å øke produktiviteten, og utsiktene til virkeliggjøring av de teknologi-utopiske visjonene til forskerne ved Massachusetts Institute of Technology (MIT), hovedutviklerne av programvare og maskiner. Det fantes, påpeker Noble, andre veier, der konsekvensene for arbeiderne kunne blitt svært annerledes, men de ble bevisst tilsidesatt.4


Selvutbytting

Denne delen av disse verktøyenes historie må tildekkes for å godta den villedende markedsføringen av den kommersielle 3D-skriveren Makerbot, der det hevdes at denne «revolusjonen» vil gi oppsagte amerikanske industriarbeidere kreativt og innovativt arbeid som selvstendige makers. Kanskje lar individuell produksjon dem igjen knytte bånd til kunnskapen og oppfinnsomheten. Men da glemmer vi at fabrikkarbeid ikke alltid har vært så hjernedødt. Paradoksalt nok er det den samme teknologien – den som vi blir fortalt bidrar til å reintrodusere kompetanseyrker i økonomien – som har gjort fabrikkarbeid så demoraliserende.

Makerne er altså ikke arbeiderbevegelsens arvtakere – de er snarere det historiske resultatet av negasjonen av den. En rekke kjente makere kommer fra MIT, forskningsuniversitetet som har spilt en avgjørende rolle i utviklingen av numerisk styrte maskiner. Det kan virke som om disse historiske røttene er fortrengt i bevegelsen – et minne som bare dukker opp i forvrengte, uartikulerte og traumatiserte former. Et tegn på dette er den nærmest tvangsmessige estetiske investeringen i de industrielle ødemarkene. Den gamle amerikanske bilhovedstaden Detroit, som motvillig har blitt et symbol på avindustrialiseringen, dukker til stadighet opp i tidsskriftet Make og i makerblogger.5

Denne delen av produksjonshistorien viser problemet med intellektuelt eierskap i de store selskapene. Etter å ha plukket fra hverandre en rekke dommer fra rettssaker mellom arbeidsgivere og ansatte om eierskap til ideer, har juristen Cathrine Fisk funnet samme type forskyvning av kunnskap. Fram til begynnelsen av 1800-tallet var det ingen tvil om at alle innovasjoner som kom fra arbeidernes arbeid tilhørte arbeiderne. Kunnskapen de tilegnet seg på arbeidsplassen kunne de bruke når de søkte andre jobber. Arbeidsgivernes forsøk på å få eierskap over de mentale kompetansene til frie, faglærte og særlig hvite arbeidere, ble regelmessige avvist av domstolene, fordi kravet lignet på slaveri. Men da kunnskapen ble systematisert, begynte styrkeforholdet å endre seg i favør av selskapene, som gjennom rettsapparatet klarte å tilsnike seg de ansattes ideer.6

Dagens eksperimentering med alternative tilnærminger til opphavsrett – med fri programvare og deling av kunstneriske verk som creative commons – er i denne sammenheng en del av arbeiderhistorien. Enkelte forskere bekymrer seg for de potensielt katastrofale følgene av åpne arbeidsplattformer som i enkelte tilfeller kan drive arbeiderne til selvutbytting – en spådom som har blitt virkelighet i enkelte bedrifter som bruker crowdsourcing for å analysere eller lage data. Snittinntekten til en «ansatt» på Amazons crowdsourcing-nettsted, som for eksempel arbeider med å identifisere gjenstander eller personer på bilder, er 1,25 dollar i timen!7


Trykkeklare forbruksvarer

3D-skriverne bør vurderes i denne konteksten, særlig i den grad promotørene ønsker å endre arbeidslivet. Makerne ser for seg produksjonskjeder bestående av et nettverk av individuelle maskiner på kjøkkenbordene til uformelle arbeidere. Risikerer ikke dette å utløse en massiv nedgang i industriarbeidsplasser? Initiativtakeren til RepRap-prosjektet, Adrian Bowyer, forteller at dette «ikke er en så dårlig nyhet for arbeiderne, fordi de vil ikke lenger ha behov for å kjøpe så mange varer i butikken». Bowers ord er avslørende, og vi kan skimte det som står på spill i den sosiale kampen om økonomisk fordeling i en framtid hvor digital produksjon er fordelt på befolkningen. Protestene mot fordelingen av rikdom flytter seg fra produksjonen til forbrukerne og verktøyene de besitter. Men utviklingen av disse verktøyene skaper samme type konflikter som numerisk styring i fabrikkene gjorde i sin tid.

Om enkelte makere omfavner ideen om solidarisk produksjon, setter bedriftseiere, investorer og opphavsrettsjurister all sin tyngde inn i utviklingen av maskiner med en diametralt motsatt visjon. De ser for seg «trykkeklare» produkter som kan kjøpes som forbruksvarer, der maskinene bare kan lage bestemte gjenstander fra en forhåndsdefinert katalog. På ny befinner intellektuell eiendom seg tett knyttet til lønnsmottakeren, selv om dennes konfliktfulle historie er fortrengt i makerbevegelsen så vel som i refleksjonene rundt fri programvare. I 1981, da datastyrt numerisk styring var i ferd med å introduseres i industrien, skrev International Association of Machinists (IAM) en erklæring om arbeidernes teknologiske rettigheter: «De nye automatiseringsteknologiene og vitenskapen de støtter seg på er resultat av en global akkumulasjon av kunnskap over flere århundre. Dermed har arbeiderne og samfunnene deres rett til å delta i beslutningene og godene knyttet til disse framskrittene».

Oversatt av R.N.


1 The Economist, London, 21. april 2012.

2 David Noble, Forces of Production. A social history of industrial automation, Oxford University Press, 1986.

3 Charles Babbage, On the Economy of Machinery and Manufactures, 1832.

4 Philip Scranton «The shows and the flows: materials, markets, and innovation in the US 
machine tool industry, 1945–1965», History and Technology, 25 (3), 2009.

5 Sara Tocchetti, «DIY biologists as ‘makers’ of personal biologies: how MAKE Magazine and Maker Fairs contribute in constituting biology as a personal technology», Journal of Peer Production, nr. 2, 2012. Steven C. High og David W. Lewis, Corporate wasteland : The landscape and memory of deindustrialization, ILR Press, Ithaca, 2007.

6 Catherine Fisk, Working knowledge: Employee innovation and the rise of corporate intellectual property, 1800-1930. University of North Carolina Press, Chapel Hill, 2009.

7 Lilly Irani, «Microworking the Crowd», Limn 2, 2012, www.limn.it. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal