Kommunist med et menneskelig ansikt

Filosofen Slavoj Žižek har fått rykte som en halvgal, vulgær og blødmeglad klovn. Et rykte han selv gjør sitt for å spre, men som på ingen måte er dekkende. Hans nye tusen sider lange bok om Hegel og et nytt nummer av tidsskriftet Agora viser dette ettertrykkelig.

I fjor vår utga Flamme forlag en bok av den konseptuelle forfatteren Audun Mortensen, med tittelen The Collected Jokes of Slavoj Žižek.1 Boka er omtrent akkurat det den gir seg ut for: Den samler rett og slett vitser hentet fra ulike bøker signert den slovenske filosofen. Mortensen har dermed gjort sitt til at det etter hvert globale ryktet om Žižek som en halvgal, vulgær og blødmeglad klovn skulle få bedre kår her til lands. Det ryktet har Žižek selv gjort sitt for å spre, og han syns utvilsomt at det er ganske festlig, men særlig dekkende er det ikke. Det forstår man raskt når man begynner å lese den ferske utgaven av tidsskriftet Agora, som er et temanummer om Žižek. Det levner liten tvil om at han er en seriøs tenker av format, slik det også framgår av hans drøyt 1000 sider lange bok fra i fjor, Less than Nothing. Hegel and the Shadow of Dialectical Materialism.2 Det verken Mortensen eller Agora legger særlig vekt på, er den politiske kommentatoren Žižek, som vi kjenner fra hans faste bidrag her i norske Le Monde diplomatique. Denne siden av Žižeks virke ble i fjor dokumentert i en annen bok, The Year of Dreaming Dangerously,3 som langt på vei er en samling av Žižeks kommentarartikler fra år 2011.

Etter mitt syn burde det faktum at Žižek stadig skriver i avisformat om aktuelle spørsmål framheves mer, for på sitt beste er han en befriende frisk politisk kommentator. Som da han nylig skrev om den gjenvalgte amerikanske presidenten.4 Obama splitter folket, sukket mange, men slik Žižek ser det, er det nettopp dette som er bra ved ham. Da Margaret Thatcher ble spurt om hva som var hennes største politiske bragd, svarte hun: «New Labour». Det hadde hun helt rett i, skriver Žižek: Thatchers triumf besto i at hennes motstandere tok til seg hennes grunnleggende økonomiske politikk, og lot hennes språk og ideer gjelde som fundament for hele det politiske feltet. Žižek knytter dette til dagens politiske situasjon: «Når det nyliberale hegemoniet i dag tydelig faller fra hverandre, er den eneste løsningen å gjenta Thatchers gest i motsatt retning.»

Til tross for at Obamas helsereform måtte gjennom så mange kompromisser at de endte opp som nesten ingenting, var debatten som oppsto svært viktig, skriver Žižek, fordi helsereformen berørte en kjerne i Amerikas ideologi, nemlig ideen om valgfrihet. Žižek framhever hvor viktig det er å kunne ta grunnleggende helsetjenester for gitt, slik man gjør det med vann og elektrisitet, og understreker dermed at valgfrihet bare fungerer hvis rettslige, utdanningsmessige, etiske, økonomiske og flere andre kriterier er til stede som en usynlig bakgrunn for vår frihet. I USA forutsetter man ifølge Žižek at man kan vedta valgfrihet uten å ta hensyn til de historiske og samfunnsmessige forutsetningene for denne friheten, mens «land som Norge bør holdes opp som en motgift mot valgfrihetsideologien», skriver han.

Formell og reell frihet
Denne tilsynelatende tilslutningen til det som kan oppfattes som en ganske bred venstreside vil formodentlig overraske de som har hørt at Žižek er en «farlig filosof», som forsvarer «terror» og tar til orde for «proletariatets diktatur», og lignende. Men til tross for mange språklige fakter, er mye av det Žižek skriver i tråd med en ganske utbredt tradisjonell venstresideholdning, som da han i Virkelighetens ørken (2002) tar for seg dobbeltmoralen i amerikansk utenrikspolitikk: USAs internasjonale intervensjoner er «legitimert som et forsvar for demokrati», men USA har en «presis og enkel interesse» i land som Saudi-Arabia og Kuwait, nemlig at disse statene må forbli ikke-demokratiske.5

Mange systemkritikere finner det befriende at en såpass prominent figur som Žižek tillater seg å si slike ting når han omtaler Bill Gates og George Soros: «Velgjørenhet er den humanitære masken som skjuler den økonomiske utbyttingens ansikt.»6

Når Žižek skal markere hvorfor han anser «kommunisme» for å være et riktigere ord for et moderne politisk ideal enn «sosialisme», henviser han til at bare kommunismen er oppsatt på å motarbeide alle de «nye formene for apartheid» som vokser fram globalt, eksempelvis i land som Kuwait, Saudi-Arabia og Dubai, der titusener av «usynlige» fremmedarbeidere gjør alle de «skitne» jobbene, gjerne gjemt bak murer i bokstavelig forstand, borte fra sine familier og uten noen privilegier.7

Før murens fall var Žižek behørig skeptisk til samfunnslivet i østblokken, men han understreker at de som protesterte mot de kommunistiske regimene der forfektet idealer som «for en stor del var hentet fra den herskende ideologien selv – de strebet etter det som mest korrekt kan betegnes som ‘sosialisme med et menneskelig ansikt’». I stedet fikk de reinspikka kapitalisme. Også dette har å gjøre med forståelsen av valgfrihet. I Øst-Europa omkring 1990 ble folket kastet ut i en situasjon med «politisk valgfrihet» – men, spør Žižek, ble de virkelig på noe tidspunkt stilt overfor det grunnleggende spørsmålet om hvilken ny type samfunnsorden de faktisk ønsket seg? Først fikk de vite at de nå skulle inn i den politiske frihetens forjettede land, deretter ble de fortalt at denne friheten innebar vill privatisering, der hele det sosiale sikkerhetsnettet skulle avvikles. Her benytter Žižek den leninistiske motsetningen mellom formell og reell frihet: Bare å skulle velge mellom to eller flere muligheter innenfor et på forhånd gitt sett av koordinater gir ingen reell frihet – for å få den, må man kunne endre selve settet av koordinater.8

Det er et faktum at Žižek kaller seg leninist, men man må forstå hvor historisk han tenker når han bruker denne termen: I et intervju uttalte han at han anser seg for å være leninist i ånden fra Lenin anno 1915.9 Da hadde første verdenskrig fått Lenin til å innse at han til nå hadde tatt helt feil, og var nødt til å revidere alle sine oppfatninger – derfor dro han til det nøytrale Sveits for å lese Hegel og finne ut hva som måtte gjøres. En slik karakter er også Žižek: Han er genuint opptatt av samtidas politikk, men bruker mye av sin tid på å lese Hegel og andre tungt tilgjengelige tenkere.

Gjør din plikt! Nyt!
Høydepunktet i Agoras temanummer er et intervju med Žižek fra i fjor sommer, gjort av Gisle Selnes. Intervjuet berører en rekke temaer, og for den filosofisk skolerte er det en god introduksjon til Žižeks lærde og assosiative måte å tenke på. Filosofen nekter seg heller ikke noen selvkritiske kommentarer, og sannelig framstår han nesten ydmyk et par steder: «Jeg tenker: Hvor er de virkelige samfunnsteoretikerne? Jeg føler meg litt dum og pretensiøs når jeg skriver bøker med sosial kritikk av både det ene og det andre. Hva vet jeg egentlig om dette? Jeg gjør det mer som en slags borgerplikt.»10

I tillegg finner vi tre Žižek-tekster oversatt til norsk. Det dreier seg om utdrag fra bøkene Violence (2008) og Living in the End Times (2010), samt en artikkel om Hegel og Marx, tydeligvis skrevet for Agora, men deretter innarbeidet i Žižeks Less than Nothing. Dette verket oppsummerer den delen av Žižeks verk som dreier seg om den tyske idealistiske tradisjonen. Her kan man virkelig følge Žižek som teknisk-formal filosof, i grundige og tidvis til og med humørløse diskusjoner av den berømte post-kantianske triaden Fichte–Schelling–Hegel, samt senere marxistisk kritikk av Hegel. Verket er krevende og tungt fordøyelig, men deri ligger også noe av dets utvilsomme styrke. Og til tross for at boka bikker tusen sider, holder den seg i forbausende stor grad til sitt erklærte tema.

Etter hvert har Žižek meldt seg inn i den tallrike gjengen som liker å referere til hovedpersonen i Herman Melvilles novelle «Bartleby, The Scrivener: A Story of Wall-Street» (1853). Usannsynlig nok har den gåtefulle kopisten Bartleby blitt en slags helteskikkelse for moderne teoretikere, etter alt å dømme bare på grunn av sin gjenstridige motvillighet. Uansett hva hans arbeidsgiver ber ham gjøre, svarer han med minimale variasjoner over det samme refrenget: I would prefer not to («Eg vil helst sleppa det», i Per Olav Kaldestads norske oversettelse). På en merkelig måte gjør dette inntrykk på de øvrige ansatte, men ettersom det er åpenbart at Bartleby ikke er til noen nytte, forsøker sjefen å sparke ham. Heller ikke dette er noe Bartleby finner seg i å måtte adlyde. Til sist ser ikke sjefen noen annen løsning enn å skaffe nye kontorlokaler og la Bartleby bli værende igjen på det gamle kontoret. De nye leietakerne får ham så arrestert, hvorpå han dør, fordi han ikke tar til seg næring. Tilsynelatende gjør han ingen motstand, og han gir ikke noen forklaring på sin væremåte.

I Agora har Anders M. Gullestad en solid artikkel om ulike tolkninger av Bartleby-figuren.11 Den fungerer som nyttig forberedelse til Morten Lyngengs artikkel «Revolusjonær kjærlighet», der to av Žižeks politiske strategier blir presentert: Bartleby står for radikal passivitet, mens apostelen Paulus står for militant aktivisme.12

I motsetning til Sigmund Freuds viktorianske overjeg, som manifesterer seg ved å uttrykke noe i formen «Du må ikke!», og dermed skaper skyldfølelse ved overskridelse av forbudet, så tenker Jacques Lacan og Žižek seg et mer postmoderne overjeg som sier «Du må gjerne!», slik at skyldfølelsen snarere oppstår når man ikke lever opp til de standardene som kreves for å «realisere seg selv og sin egen nytelse». Dette gjør at subjektet søker tilflukt i overholdelse av loven og aksept av gjeldende ideologi, for dermed å frigjøre seg fra overjegets befalinger. Men overjeget er gjenstridig. Lyngeng skriver: «Ifølge Lacans superego [overjeg] plikter man å søke nytelse (jouissance) på tross av hva man føler er rett eller galt i gjeldende situasjon». «Gjør din plikt! Nyt!» blir utlagt som et obskønt imperativ. Hva betyr så det? Si det – det hersker en viss uvisshet om røttene til ordet «obskønt». I sin artikkel i Agora skriver Gisle Selnes om «den doble etymologiske betydningen» av ordet: «tilsmusset» (ob-caenum) og «lyssky» (ob-skene).13 Roten til den siste etymologien kjenner vi fra «scene», som i «teaterscene»: Det «obskøne» er det som skjer «utenfor scenen» i en gresk tragedie, nemlig de opprivende voldshandlingene som bare blir gjengitt verbalt, aldri framvist på scenen. Slik sett betegner det obskøne det vi helst ikke vil forholde oss til, men som likevel alltid vil være der i kulissene.

Her er det grunn til å merke seg det Kjartan Fløgstad skriver i sitt etterord til Virkelighetens ørken: «I våre dagar, seier Žižek, er det manuelt arbeid, og ikkje sex som er åstad for obskøn sedløyse og må løynast for augo til ålmenta.»14 Nå var vel aldri Bartleby satt til å gjøre «manuelt arbeid» slik dette begrepet vanligvis forstås – men er det ikke likevel noe vesentlig i at Bartlebys manglende aksept av det obskøne imperativet framtrer som en total arbeidsvegring?

Bartleby presenterer ikke noe alternativt ideal. Kraften i hans politikk oppstår utelukkende ved at han nekter å gjøre det han får beskjed om i enhver konkret situasjon. Slik viser han alle andre rundt seg at de nettopp bare gjør som det blir forventet av dem, uten at de noensinne har reflektert over det. Han bevisstgjør dem. Slik oppstår det et rom for endring. Der senkapitalismen er preget av krav om selvrealisering, pengevekst og søken etter nytelse for å holde meningsløsheten på avstand, gjør Bartlebys hemningsløse tilbaketrekning inntrykk. Den er «konkret knyttet til det liberale demokratiets form og negerer det senkapitalistiske overjegets bud om å nyte», skriver Lyngeng. Slik han tolker Žižek, er «bartlebypolitikk» et «første skritt i retning av en ny samfunnsorden».

Apokalyptisk millenarisme
Men Žižek har som nevnt også en strategi for militant aktivisme. Her er det apostelen Paulus som er kroneksemplet. Fra Paulus henter Žižek tanken om at man må «praktisere utopien», det vil si handle som om utopien allerede var en realitet – man må ikke bare vente på at ting skal endre seg, man må handle som om verden allerede var forandret.

«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne,» sier Paulus (Gal 3,28). Troen på Kristus gjelder ikke for bestemte folkegrupper eller klasser innenfor et samfunn, men for alle, uavhengig av etniske, kulturelle eller geografiske skiller – og for Žižek er dette «et viktig kriterium for at en revolusjonær handling skal uttrykke en universell sannhet», skriver Lyngeng.

I Living in the End Times (2010) henviser Žižek til Che Guevaras tanker om «revolusjonær kjærlighet», der det heter seg at en stor revolusjonær alltid vil være ledet av voldsom kjærlighetsfølelse – men da en kjærlighet til menneskeheten, ikke en kjærlighet på personlig nivå. Žižek hevder at dette angår forholdet mellom begrepene eros og agape, som begge kan oversettes med «kjærlighet» på norsk – det siste av dem kjenner vi også som oversatt med «nestekjærlighet». Žižek understreker at valøren av eros er «personlig kjærlighet», av agape «politisk kjærlighet». Han forstår Guevaras holdning dithen at den personlige, erotiske kjærligheten – til tross for at det er den som gir livet mening – ikke skal være «det direkte målet for ens liv». Den skal heller inneha status av et biprodukt: noe vi mottar som en form for ufortjent nåde.

Žižek vektlegger at «en betingelsesløs egalitær kjærlighet mot nesten» kan tjene som grunnlag for en ny orden. Ideen er at nestekjærlighet etablerer direkte kontakt mellom folk, uavhengig av hierarkiene de inngår i fra før. Slik kan det dannes en ny samfunnsorden preget av likestilling og solidaritet – og med denne tanken for øye tillater Žižek seg å sammenlikne den såkalte apokalyptiske millenarismen fra Paulus med den moderne ideen om kommunisme.

Kommunismens hellige ånd
Bartlebys passivitet og Paulus’ aktivisme, altså. Hvordan henger de sammen? Morten Lyngeng sier det slik: «Žižek hevder at det nettopp er et fellesskap av troende forent i en sak som kan erstatte overjegets obskøne krav om overskridelse av loven». Slik vil en revolusjonær omveltning av den gjeldende verdensorden kunne la seg gjennomføre uten at det nye felleskapet er «bundet sammen av en felles skamfølelse», men i stedet av «kjærlighet til saken». Kanskje kan vi tillate oss å kople dette til hvordan Žižek omtaler Joe Hill, den svensk-amerikanske fagforeningsaktivisten og dikteren som ble urettmessig anklaget for mord og henrettet i november 1915. Til fagforeningen sendte han en siste hilsen: «Ikke kast bort tid på å sørge – organiser dere.»

I sin artikkel i Agora kommer Gisle Selnes inn på det Žižek skriver om Joe Hill som «kristologisk figur», med utgangspunkt i Alfred Hays dikt «I Dreamed I Saw Joe Hill Last Night» fra 1930, tonesatt fem år senere av Earl Robinson. En linje i sangen lød opprinnelig «Joe Says: ’What they forgot to kill went on to organize’». I Less than Nothing skriver Žižek om da Paul Robeson i 1952 var blitt nektet å reise utenlands for å synge, og sang denne sangen ved Peace Arch-monumentet. Da endret Robeson linja til «What they can never kill went on to organize». Žižek understreker at denne subtile endringen brått gjør at sangen dreier seg om «den udødelige dimensjonen ved mennesket», ånden, og insisterer på at han ikke vil bli tolket som obskurantist eller spiritualist når han utlegger dette på hegeliansk maner: «Når frigjøringssubjekter organiserer seg, er det ‘ånden’ selv som organiserer seg gjennom dem».

Eller som Selnes skriver: «Den Hellige Ånd – det vil si den siste rest av guddommelig som er igjen etter ’Guds død’ (korsfestelsen) – manifesterer seg som et egalitært fellesskap av kjempende subjekter – et kommunistisk kollektiv, med andre ord.»

Men aj! Har ikke Žižek med dette blitt for forelsket i filosofisk-teologiske abstraksjoner, fjernt fra sann organisert politisk kamp? Selv vil han trolig nekte for dette. Allerede i et verk som Virkelighetens ørken kritiserte Žižek det han kalte den «rene politikken» til franskspråklige venstreradikale tenkere som Badiou, Rancière, Balibar, Laclau og Mouffe, samt representanter for de anglosaksiske såkalte kulturstudiene som konsentrerer sin politiske tenkning om identitetspolitikk. Begge disse gruppene har ifølge Žižek bidratt til en degradering av den økonomiske sfæren i politisk tenkning. Selv er han opptatt av å gjenreise tradisjonen fra Karl Marx’ «kritikk av den politiske økonomien».

En av de tre Žižek-tekstene i Agora har tittelen «Tilbake til den politiske økonomien», og er hentet fra Living in the End Times. Her går Žižek inn i en temmelig teknisk diskusjon av Marx og marxisme, og forutsetter til dels betydelig forkunnskap.

Det kanskje mest sentrale for Žižeks diskusjon av kommunisme og politisk økonomi er hans syn på eiendom. Om privateiendommen sier Žižek at den i vår tid «begynner å miste sin sentrale regulerende rolle i de ‘postindustrielle’ samfunnene i den første verden». Slik sett er ikke kommunisme i dag navnet på en løsning, men på et problem, nemlig problemet med det som på engelsk kalles the commons, på norsk normalt oversatt med «allmenninger»: Žižek knytter dette begrepet ikke bare til de fysiske rommene han mener ingen mennesker bør bli ekskludert fra, men også til intellektuell eiendom, som av prinsipielle grunner bør være felleseie.

Idé og virkelighet
I kommentaren jeg nevnte innledningsvis, gjør Žižek noe han ofte gjør, nemlig å klippe inn en tekstpassasje han har brukt før, uten å informere om at han siterer seg selv. Flere har stusset over dette særtrekket, men selv forsvarer han det, ut fra premisset om at det gjerne først er i ettertid han innser relevansen av ting han har skrevet. I denne kommentaren knytter han derfor en passasje fra Living in the End Times, som der står som noe ganske generelt, til Obama, aktualisert av hans valgseier i USA. Dette selvsitatet virker for så vidt motivert nok.

Men den publiseringskåte Žižeks klipp-og-lim-teknikk fungerer slett ikke alltid like bra. I et tidligere nummer av Agora skrev journalist, kritiker og forlegger Bendik Wold om Žižek under tittelen «Gjentagelsestvang», og spurte om det ikke bør være grenser for å gjenta seg selv og sine gamle poenger.15 Wold hørte Žižek foredra i Oslo i september 2009, og reagerte på at foredraget var spekket med blødmer fra gjennombruddsverket Ideologiens sublime objekt (1989) – det «opplevdes som et show med en gammel rockedinosaur», skriver Wold. Han betoner også at flere av Žižeks senere utgivelser «framstår som rene ’best of’-samlinger med små, men for fanskaren betydelige variasjoner i utvalget av ’hits’».

The Year of Dreaming Dangerously, den mest samtidsorienterte av
Žižeks utgivelser fra i fjor, oppviser flere mindre heldige utslag av hans tendens til å gjenta seg selv. Kapitlene kan nok hver for seg ha utgjort interessante aviskommentarer, men når de blir samlet, utgjør de ikke nødvendigvis noen veldig god bok. Når Victor Lund Shammas i sin anmeldelse av boka i Agora skriver at den er «springende og ufullstendig», er det ingen overdrivelse.16 Det eneste som samler bokas kapitler, er at de dreier seg om begivenheter og fenomener i året 2011, men flere steder får leseren følelsen av at gamle tanker er tredd ned over nye fenomener i hui og hast. Boka bør likevel nevnes, av den enkle grunn at den inneholder noen betraktninger Žižek gjør seg om 22. juli-komplekset. Han betoner at Breiviks såkalte manifest «nettopp ikke er et tilfelle av en gal manns usammenhengende tale», men at det som er inkonsistent i manifestet er symptomatisk for de indre motsigelsene som preger hele den innvandringsfiendtlige populismen i Europa. Slik det tidligere ble talt om et «bolsjevik-plutokratisk jødisk komplott», sauser Breivik sammen den marxistiske venstresida, den multikulturelle liberalismen og den islamske religiøse fundamentalismen i ett stort fiendebilde. Žižek har også plukket opp at Breivik er influert av nazisme, men hyller Max Manus. Alle Breiviks oppfatninger later imidlertid ikke til å være helt adekvat gjengitt av Žižek (uten at Shammas kommenterer dette i sin anmeldelse). Ifølge Žižek er nemlig Breivik tilhenger av selvbestemt abort og homofiles rettigheter. Nå har jeg ikke lest dette såkalte manifestet hans, men i norske media ble det rapportert at Breivik der går inn for å forby både abort og homofili.

Et slikt presisjonsnivå er ikke spesielt tillitvekkende. Men kanskje må man regne med at visse unøyaktigheter vil forekomme, når noen forsøker å trekke linjer helt fra Paulus og til moderne kommunisme, via Hegel, Marx, litterære klassikere og en hel skokk av moderne teoretikere – og på samme tid fungere som aktuell politisk kommentator. Uansett er det prisverdig at en så anerkjent teoretiker som Žižek faktisk jevnlig velger å ta turen ned fra idéverdenen, og forsøke å framføre sitt budskap så det kan forstås av alminnelig dødelige. Den vitseglade filosofen framstår da som en kommunist med et menneskelig ansikt, og styrker oss i troen på at filosofisk teori og politisk praksis faktisk kan møtes en gang i blant.

© norske LMD