Protest med konkrete krav

Parallelt med den arabiske våren og indignados i Spania og ga en massemønstring i USA støtet til en landsomfattende protestbevegelse. Fra 14. februar til 16. juni forente sivile organisasjoner og fagforeninger krefter for å stanse en lov lagt fram av den republikanske guvernøren Scott Walker i delstatsforsamlingen. Guvernøren selv betegnet den som «en budsjettreparasjon». Hvis loven ble vedtatt ville offentlig ansatte miste retten til å kollektive lønnsforhandlinger, samt pensjons- og helserettigheter. I 1959 var Wisconsin den første amerikanske delstaten som innførte rett til kollektive forhandlinger for offentlig ansatte. I symbolsk forstand satte derfor guvernør Walker den amerikanske middelklassens stolthet på spill med sitt lovforslag. Paul Krugman fanget stemningen slik: «Det Hr. Walker og hans støttespiller forsøker å gjøre, er å omskape Wisconsin – og hele Amerika – til et mindre fungerende demokrati og mer i retning av et oligarki slik vi kjenner det fra den tredje verden. Dette er grunnen til at de som mener vi trenger en motvekt til storkapitalens politiske makt, burde stå på demonstrantenes side.» Noam Chomsky satte Wisconsin-protestene inn i en større global sammenheng, i forlengelse av den arabiske våren, men med en svært ulik rolle for lønnsmottakerne: «Arbeidernes kamp i Egypt og USA går i motsatt retning, nemlig å sikre rettigheter i Egypt og å forsvare rettigheter fra brutale angrep i USA.»2


Lovforslaget førte ikke overraskende til sinne og protester. Occupy-bevegelsen, som maksimalt klarte å mobilisere 30 000 aktivister, var ikke i nærheten av mobiliseringen i Wisconsin: På det meste markerte 100 000 her sin misnøye med streiker, aksjoner, demonstrasjonstog og okkupasjon av delstatsforsamlingen i hovedstaden Madison, samt demonstrasjoner på en rekke universiteter i både Madison og Milwaukee. Området rundt delstatsforsamlingen ble omskapt til et midlertidig samfunn på linje med det som senere skulle oppstå i Zuccotti Park. Til tross for motstanden ble Walkers lov vedtatt, men det ble gjort unntak for forhandlingsretten til yrkesgrupper som brannmenn og politi. I juni 2011 ble loven også godtatt av delstatens høyesterett. En kampanje for å stemme ut flere senatorer og Walker i omvalgene i 2011 og 2012 førte heller ikke fram. Demonstrantene i Wisconsin led et stort nederlag ved å forfølge sine krav gjennom regulære valg. Kevin Zeese, en av de som først som tok initiativ til etableringen av en Occupy-leir på Freedom Plaza i hovedstaden Washington, D.C. har derfor liten tro på at Occupy-bevegelsen ville tjent på å følge samme strategi som deres forløpere i Wisconsin: «De tapte. […] Hva ville fått om de hadde vunnet? De ville fått en svært næringslivsvennlig demokrat som ville blitt lagt for hat i løpet av et par år. De ville ha undergravd sin egen troverdighet og oppløst hele bevegelsen.»3


Selv om mobiliseringen i Wisconsin ikke førte til at republikanerne ga etter for presset, har misnøyen i folket ikke sluknet. Nå retter parolene seg mot velferdstjenester: «Ikke flere kutt i Medicare og Medicaid!» og «Ingen kutt, ingen kompromisser!» er noen av gjengangerne man kan se på plakatene til demonstranter som daglig protesterer i delstatens største by, Milwaukee.4 En annen ny utvikling er dessuten at demonstrantene i Wisconsin knytter bånd til likesinnede i nabostaten Michigan. I denne delstaten truer lignende lovforslag med å redusere fagforeningenes rolle i amerikansk arbeidsliv.

© norske LMD


1 Paul Krugman, «Wisconsin Power Play», The New York Times, 20. februar 2011.

2 Noam Chomsky, «The Cairo-Madison Connection», 9. mars 2011.

3 Chris Hedges, «Occupy will be back», www.opednews.com, 18. juni 2012.

4 Annysa Johnson, «Marchers demand social services funding amid fiscal cliff cuts», Journal Sentinel, 10. desember 2012.