Taus kamp om tiden

Den spanske økonomen og forfatteren Fernando Trías de
Bes vet godt at folk har liten tid til å lese bøkene hans. Derfor ga han for
noen år siden ut en roman som både er kort og full av forkortelser.1
I romanen følger vi prøvelsene til en skikkelse kalt TC – tipo corriente, ordinær fyr. TC er ansatt i et
multinasjonalt selskap der han har en viktig oppgave: Han har ansvar for å
gjemme bort leverandørenes regninger, slik at de må sende dem på ny. Denne
tidkrevende oppgaven, sammen med boliglånet på familiens leilighet, gir ham
liten tid (T) til den hemmelige lidenskapen han har hatt siden barndommen:
studiet av rødhodet maur (rd mr).

En dag regner han seg, til stor skuffelse, fram til at det
vil ta 35 år å før han er kvitt boliglånet og kan vie seg til sine kjære rd mr.
Han bestemmer seg for å si opp jobben og tjene seg rik. Så får han en genial idé.
Han vil selge det som hans samtidige, i likhet med ham, ønsker mest, nemlig T.
Han begynner med femminuttersflasker, som selges ut umiddelbart, så utvider han
produktspekteret med totimersbokser. Hans kommersielle genialitet medfører
sosiale og politiske rystelser han på ingen måte hadde forestilt seg.

Trías de Bes’ fortelling klarer å vise hvordan gjeld
fungerer som en tidstyv og i et større perspektiv skaper den tilstand av tidsnød
som kjennetegner de moderne vestlige samfunn. Undervurderer disse samfunnene
– blendet av prestisjen i et frenetisk liv og fanget i en bestemt
oppfatning av menneskets virksomhet og skjebne – det essensielle godet
tiden er, i så stor grad at den skamløst degraderes? Bak det vi alle som oftest
oppfatter som en naturlig kjensgjerning, eller som tilfeldighetene i vår
individuelle tilværelse, finnes det et «tidsregime» som på ingen måte er
tilfeldig, mener den tyske sosiologen Hartmut Rosa.2

Stillstand og fatalisme

Rosa skiller i samtiden mellom tre typer akselerasjon som
kombineres: teknologisk akselerasjon (internett, høyhastighetstog, mikrobølgeovner),
sosial akselerasjon (hyppigere bytte av jobb og gjenstander) og akselerasjon i
livsrytme (vi sover mindre, snakker raskere, kommuniserer mindre med våre nærmeste,
stryker mens vi ringer eller ser på tv). Logisk sett skal den teknologiske
akselerasjonen sikre alle en behagelig og bedagelig hverdag, men om den korter
ned prosesser, øker den samtidig antallet. Det er raskere å skrive en e-post
enn et brev, men vi skriver langt flere e-poster enn vi gjorde av brev. Med
bilen kan vi forflytte oss raskere, men vi forflytter oss stadig mer og bruker
ikke mindre tid på transport. Den gigantiske veksten i tilbud og muligheter
– forbruk, fritidsindustri, internett, tv – innebærer også
permanente, tidkrevende mediasjoner.

Ifølge Rosa ble akselerasjonen som historisk fenomen
opprinnelig drevet fram av de vestlige samfunnene som i den så et løfte om
framskritt og autonomi. Men nå kortslutter akselerasjonen de politiske
institusjonene som har satt den ut i live. Den er blitt en «totalitær kraft
innad i det moderne samfunnet», i den forstand at den er et abstrakt og allment
prinsipp ingen unnslipper. I hverdagen har individet inntrykk av ikke å gjøre
annet enn å slukke ilden, uten noensinne å klare å trekke seg tilbake til sitt
eget liv. På det kollektive plan mister vi den politiske kontrollen over vår
skjebne. Paradoksalt nok ledsages denne elleville ferden av en følelse av
stillstand og fatalisme.

Progressive krefter identifiserer ikke alltid klart tiden
som en strategisk kampsak, men vi ser likevel at den er blitt en svært omstridt
og skjevt fordelt ressurs. Innføringen av 35-timers arbeidsuke i Frankrike i
1998 og 2000 ga ekstra fridager til ledere, men ødela arbeidsrytmen til lønnsmottakere
lenger nede på rangstigen, som ble påtvunget en mer fleksibel arbeidshverdag.
Byråer for «personlige tjenester» lar de velstående slippe husarbeid eller
barnepass, som ofte skjøtes av fattige kvinner med innvandrerbakgrunn i
stillinger som er like utakknemlige som de er dårlig betalt. Tiden til disse «lille
hjelperne» behandles med en overlegen forakt, på samme måte som de trygdede,
som er dømt til å stå i kø: «Kom tilbake i morgen.» Samme ulikhet ser vi i
retten til avkobling: «Siden han er sjef, tillater vedlikeholdslederen seg å
skru av telefonen når det er mulig,» sier en ansatt. «Folkene under ham,
arbeiderne, får derimot kjeft når de skrur av sine.»3

Kvinner generelt er under et spesielt sterkt press. I juli
2012 viet den belgiske feministgruppa Vie féminine sin årlige rapport til dette
problemet.4 Under tittelen «Ta tilbake makten over
tiden!», bemerket de i forordet at kvinner, i tillegg til å ta seg av
brorparten av husarbeidet, også fungerer som «tidsstøtdempere», både i
arbeidslivet, der de ofte arbeider deltid, og i privatsfæren, der de har «det
mentale ansvaret for organiseringen av familielivets ulike tider». De er fortsatt
ofre for «sexistiske holdninger som knytter femininitet til oppofrelse for
andre». En sykepleier bekrefter dette: «Jeg har fortsatt følelsen av å svikte
noen når jeg gjør noe for meg selv.»5

Normale tider

Mens arbeidslivet har blitt mer intenst de siste tiårene og
for enkelte grupper lønnsmottakere griper stadig mer inn i den personlige sfæren,
har den offisielle arbeidsuka sunket kontinuerlig siden begynnelsen av den
moderne epoken. Individuelt har vi dermed med fritid, men rives ikke desto
mindre med i samfunnets infernalske akselerasjon. Dessuten, påpeker Rosa,
bruker vi ofte fritiden til aktiviteter vi mener har liten verdi, som å se på
tv: Vi lider av en slags hemning mot å gjøre det vi egentlig har lyst til å gjøre.

Det er ingenting sjokkerende her. For tidsproblemet er ikke
bare kvantitativt (vi får aldri nok tid), det er også kvalitativt: Vi vet ikke
lenger hvordan vi skal dvele ved tiden, temme den. Vår tidsoppfatning er smidd
av den kapitalistiske etikken med sekulariserte protestantiske røtter: Tiden er
en abstrakt ressurs som det gjelder «å profittere på så intensivt som mulig».6 Den britiske historikeren Edward Palmer
Thompson har beskrevet oppstanden til de første generasjonene arbeidere da de
ble påtvunget en arbeidstid bestemt av ur, sirener eller klokker, i stedet for
oppgaven som skulle utføres.7
Med denne regelmessigheten mistet de den spontane vanen med å variere mellom
perioder med intenst arbeid og perioder med lediggang, som Thompson mener er
menneskets «naturlige» rytme.

Den strenge oppdelingen av tid sørget også for disiplin i
fabrikken så vel som i skolen, institusjonen som tidlig skulle krøke den
framtidige arbeidskraften: I 1775 i Manchester bekymret presten J. Clayton seg
da han så gatene invadert av «fillete barn i lediggang, som ikke bare kaster
bort tiden, men også får for vane å leke». Arbeidslivets undertrykkende
dimensjon trådte tydelig fram da den puritanske teologen Richard Baxter foreslo
at alle, før utbredelsen av lommeur, skulle underkaste seg «sin indre moralske
klokke». Mer nylig, i 2005, foreslo den kristeligdemokratiske justisministeren
i den tyske delstaten Hessen å bruke «elektroniske håndjern» for «å holde øye
med de arbeidsledige» så de lærte seg å «leve til normale tider».

Klokke for det lange nået

Økonomiens idé om avkastning og konkurranse («konkurransen
sover aldri») utvides til alle livsområder. Den frie tiden, som er enda mer
verdifull når den har blitt opptjent, må også forvaltes effektivt, men
motviljen mot å sløse den bort har store konsekvenser. Den skaper et handikap
som finnes like mye på toppen som på bunnen av den sosiale stigen: «Like lite
som utbytteren, har den utbyttede noen sjanse til å vie seg fullt og helt til
latskapens gleder,» skrev Raoul Vaneigem. Men «under drømmens tilsynelatende sløvhet,
vekkes en bevissthet som arbeidets daglige hamring ekskluderer fra sin lønnsomme
virkelighet».8 Rosa sier det
samme: Ifølge ham må vi framfor alt kvitte oss med «betydelige tidsressurser»
til fordel for lek og lediggang, hvis vi skal gjenvinne kontrollen over den
individuelle og kollektive historiens gang. Vi må igjen lære oss å «misbruke»
tiden.

Det som står på spill,
legger han til, er muligheten for å «tilegne oss verden». Uten denne muligheten
blir verden «taus, kald, likegyldig og sågar fiendtlig» – han snakker om
en «resonanskatastrofe i senmoderniteten». Forskeren Alice Médigue
identifiserer et «avtilegnelsesfenomen» som holder det moderne subjektet i en
tilstand av fremmedhet overfor verden og sin egen tilværelse.
9 Før klokkenes tid – som de kabylske bøndene på 1950-tallet kalte «djevelens
mølle» ifølge Pierre Bourdieu – knyttet tidsmålingen kroppene og de
konkrete omgivelsene sammen på en naturlig måte. Munkene i Burma, forteller
Thompson, sto opp når «det var nok lys til å se blodårene i hånda», på
Madagaskar ble et øyeblikk telt som tiden det tok å steke en gresshoppe.

Fordi den har dype røtter i modernitetens historie, vil ikke
overfladiske tiltak løse tidskrisen. Derfor må vi være varsomme overfor
initiativ som den europeiske slow-bevegelsen – slow food, slow media,
cittaslow. I ørkenen i Texas bygger tenkeren Stewart Brand en «klokke for det
lange nået» som skal holde tiden i 10 000 år og slik gi menneskeheten en følelse
av langsiktighet. Prosjektet mister imidlertid mye av sin poesi når man får
vite at det er finansiert av Amazon-grunnlegger Jeff Bezos. Det er tvilsomt at
hans ansatte, som hele dagen springer rundt i overopphetede lagre, finner noen
stor eksistensiell ro i prosjektet.

1 El vendedor de tiempo, Empresa Activa, Barcelona,
2005. Oversatt til engelsk: The Time Seller: A Business
Satire
(Jossey-Bass, 2006

2 Hartmut Rosa, Alienation and
Acceleration: Towards a Critical Theory of Late-Modern Temporality
,
Aarhus University Press, 2010.

3 Sitert av Francis Jauréguiberry, Les Branchés du portable. Sociologie des usages,
Presses universitaires de France, Paris, 2003.

4 
www.viefeminine.be.

5 Sitert av Paul Bouffartigue, Temps
de travail et temps de vie. Les nouveaux visages de la disponibilité temporelle
,
Presses universitaires de France, 2012.

6 Hartmut Rosa, Beschleunigung: die
Veränderung der Zeitstrukturen in der Moderne,
Suhrkamp, Berlin, 2005.

7 Edward P. Thompson, Time,
work-discipline and industrial capitalism
, Past and Present, nr. 38,
desember 1967.

8 Raoul Vaneigem, Eloge de la
paresse affinée
, Editions turbulentes, www.infokiosques.net.

9 Alice Médigue, Temps de vivre,
lien social et vie locale. Des alternatives pour une société à taille humaine
,
Yves Michel, Gap, 2012.