Hold religionene utenfor

Ville den palestinske motstandskampen vært mindre hvis Vestbredden var okkupert av buddhister? Ideen om sammenstøt mellom religioner har blitt standardanalysen av internasjonale og regionale konflikter. Sammensatte politiske landskap blir redusert til religiøse verdier.

Tidene har forandret seg. Dagene da Vesten fordømte sovjetstøttede kommunistiske opprør eller klassekamp og antiimperialisme i Østen er over. Nå dreier konfliktene seg om religion eller etnisitet, eller stammetilhørighet. Denne nye fortolkningen har vunnet fram de siste tjue årene, etter at den amerikanske statsviteren Samuel Huntington populariserte ideen om «sivilisasjonenes sammenstøt», der kulturelle, religiøse, moralske og politiske verdiforskjeller er årsaken til de fleste konflikter. Huntington gjorde ikke annet enn å gi nytt liv til det gamle rasistiske skillet mellom den angivelig siviliserte og raffinerte ariske verden og den lovløse og voldelige semittiske verden.

Denne henvisningen til «verdier» baserer seg på forenklede identitetsbegreper, som moderniteten hadde trengt tilbake. Paradoksalt nok vender disse nå tilbake som følge av globaliseringen og homogeniseringen av livsstiler og forbruk, samt de sosiale omveltningene forårsaket av nyliberalismen. Slik blir den internasjonale opinionen mobilisert til å støtte den ene eller den andre parten i en konflikt – med god hjelp fra enkelte akademiske tradisjoner gjennomsyret av kolonitidens kulturessensialisme.

Mens den sekulære liberalismen og sosialismen som en gang spredde seg ut over Europas grenser, i dag synes å ha forduftet, blir konfliktene igjen redusert til sin antropologiske og kulturelle dimensjon. Bare et fåtall journalister og akademikere synes å være opptatt av klassisk politisk analyse av alt fra de demografiske, økonomiske, geografiske, sosiale og politiske aspektene til de historiske og geopolitiske faktorene, samt makthaveres ambisjoner, nyimperialistiske strukturer og regionale makters ønske om innflytelse.

 

Geopolitisk misforståelse

Konflikter blir generelt presentert uten noen analyse de mange faktorene som utløste dem. Man nøyer seg med å skille mellom de gode og de onde og å gi et forenklet bilde av årsakene. Aktørene blir utpekt etter etnisk eller religiøs tilhørighet, som om alle i disse gruppene tenker og handler likt.

Denne type analyse dukket opp mot slutten av den kalde krigen. I den lange konflikten i Libanon i 1975–1990 ble de forskjellige aktørene klassifisert som enten kristne eller muslimer: De kristne tilhørte en sammenslutning kalt Den libanesiske front eller det høyreorienterte Falangistpartiet, muslimene var «progressive palestinere» og senere «progressive muslimer». Denne karikaturen så helt bort fra at mange kristne tilhørte den antiimperialistiske og antiisraelske koalisjonen som støttet palestinernes rett til å angripe Israel fra Libanon, noe mange muslimer var kritiske til. De væpnede palestinske gruppene i Libanon, og de voldelige israelske represaliene mot den libanesiske befolkningen, hadde lite med religion og Libanons trossamfunn å gjøre.

I samme periode ble også andre religiøse identitetsbegreper misbrukt uten at ekspertene eller de store mediene kommenterte det. I krigen i Afghanistan, utløst av den sovjetiske invasjonen i 1979, reiste «islamistene» seg mot den «ateistiske» invasjonen, noe som fullstendig tilsidesetter motstandsbevegelsens nasjonalistiske dimensjon. Tusenvis av unge muslimer av ulik nasjonalitet, som riktignok stort sett var arabere, ble trent og radikalisert av USA, Saudi-Arabia og Pakistan, noe som la forholdene til rette for en varig internasjonal jihadistbevegelse.

Den iranske revolusjonen i 1979 førte til en stor geopolitisk misforståelse. For å unngå en borgerlig nasjonalistregjering (etter modell av Muhammed Mossa­deghs regjering på begynnelsen av 50-tallet) eller en antiimperialistisk sosialistregjering, mente de vestlige stormaktene det var best at sjahen ble avløst av religiøse ledere. Erfaringene fra Saudi-Arabia og Pakistan, to svært religiøse stater med tette bånd til USA, fikk dem til å tro at også Iran kom til å bli en trofast antikommunistisk partner.

 

Sunniproduktet Hamas

Etter hvert endret perspektivet seg. Irans antiimperialistiske og Palestina-vennlige politikk ble kalt «sjiamuslimsk», antivestlig og subversiv, i motsetning til de «moderate» sunnimuslimene. Å sette sjia- og sunnimuslimer opp mot hverandre, og ikke minst arabere mot persere (en felle Saddam Hussein stormet inn i da han angrep Iran i 1980), ble svært viktig for USA, særlig etter den mislykkede invasjonen av Irak i 2003, som styrket Irans innflytelse i regionen.1

Siden har det ikke skortet på advarsler mot den sjiamuslimske «halvmåne» (Iran, Syria, og libanesisk Hizbollah), som forsøker å svekke sunnimuslimene, spre terrorisme og utslette Israel. Ingen ser ut til å huske at mange iranere først ble omvendt til sjiaislam på 1500-tallet, på oppfordring fra Safavide-dynastiet, for at landet bedre skulle motsette seg den ottomanske ekspansjonen.2 Vi velger å glemme at Iran alltid har vært en regional stormakt og at regimet ikke gjør annet enn å videreføre, under et nytt flagg, politikken til sjahen som så seg selv som Golfens vokter. Også han hadde atomambisjoner, noe Frankrike den gang støttet. Til tross for disse historiske kjensgjerningene blir dagens konflikter i Midtøsten analysert som «sunni mot sjia».

Forenklingen fortsatte under de arabiske opprørene våren 2011. I Bahrain ble demonstrantene beskrevet som sjiamuslimer manipulert av Iran til å vende seg mot sine sunnimuslimske ledere, uten å nevne de sjiamuslimene som støttet makthaverne og de sunnimuslimene som sympatiserte med opposisjonen. I Jemen blir Houthi-opprørerne bare sett på som et sjiafenomen skapt av Iran.

Libanesisk Hizbollah blir sett på som et redskap for iranske interesser, til tross for motstanden mot partiet i det sjiamuslimske miljøet og populariteten hos mange kristne og sunnimuslimer. Det blir ofte glemt at partiet ble dannet som følge av den israelske okkupasjonen av Sør-Libanon i 1978–2000, hvor innbyggerne i all hovedsak er sjiamuslimer. Denne okkupasjon ville sannsynligvis vedvart hadde det ikke vært for Hizbollahs motstandskamp.

For øvrig synes det ikke å plage de som støtter en «moderat» sunniislam at Hamas er et rent «sunniprodukt», med røtter i Det muslimske brorskapet i Palestina. Hamas må fordømmes fordi de får våpnene fra Iran, våpen de bruker for å oppheve den israelske blokaden.

 

Sekulære konflikter

Det mangler nyanser. Undertrykkelse og økonomisk marginalisering blir ikke nevnt. Partene i konflikten har ingen ambisjoner om hegemoni, de er enten gode eller onde. Ulike gruppers meninger og handlinger blir beskrevet med tomme antropologiske generaliseringer og stereotypier, selv om de i flere tiår har levd under sterk kulturell og sosioøkonomisk innflytelse utenfra.

Nye begreper har overtatt. I Vesten har «jødisk-kristne» verdier erstattet den sekulære gresk-romerske arven. Muslimske verdier har avløst de antiimperialistiske, sosialistiske og «industrialistiske» kravene til de sekulære arabiske nasjonalistene, som lenge dominerte politikken i regionen.

De individualistiske og demokratiske verdiene Vesten i dag hevder å representere blir satt opp mot Midtøstens angivelig holistiske og patriarkalske «stammeverdier». For ikke lenge siden var ledende europeiske sosiologer overbevist om at industrikapitalisme var utelukket i de buddhistiske samfunnene, fordi dette visstnok var knyttet til protestantiske verdier.

Palestina-spørsmålet dreier seg ikke lenger om en nasjonal frigjøringskrig, som kunne blitt avsluttet med opprettelsen av et land hvor jøder, kristne og arabere kunne leve på like fot, slik PLO lenge har krevd. I stedet blir det sett på som et arabisk-muslimsk nei til jødisk tilstedeværelse i Palestina – et tegn på en evig antisemittisme det må slås hardt ned på. Palestinernes motstand ville nok vært like stor om de hadde blitt invadert av buddhister eller det postottomanske Tyrkia.

Ser vi på Tibet, Xinjiang, Filippinene, det russisk-dominerte Kaukasus, Burma (hvor vi nettopp har begynt å legge merke til at det finnes en muslimsk befolkning i konflikt med sine buddhistiske naboer), det tidligere Jugoslavia (som er nå er inndelt etter områdene hvor de forskjellige folkegruppene – katolske kroater, ortodokse serbere og muslimske bosniere – er i flertall), Irland (splittet mellom katolikker og protestanter) og nå Mali: Skyldes konfliktene i disse områdene sammenstøt mellom religiøse verdier? Eller er de tvert i mot sekulære konflikter, forankret i en sosial realitet som ingen bryr seg om å analysere, mens selvutnevnte ledere bruker anledningen til å realisere sine personlige ambisjoner?

 

Folkeretten

Menneskers identitet har alltid blitt misbrukt i store og små maktspill. Man skulle tro at den moderne politikken og de republikanske prinsippene som har spredd seg rundt om i verden etter den franske revolusjonen, hadde innført skillet mellom stat og religion i internasjonale relasjoner. Det har ikke skjedd. Vi ser at enkelte stater stadig oftere gjør seg til talsmenn for internasjonale religioner, særlig de tre monoteistiske.

Disse statene bruker religion for å få makt, innflytelse og land. Slik rettferdiggjør de brudd på de grunnleggende menneskerettighetene definert av FN. Vesten har støttet okkupasjonen av de palestinske områdene siden 1967. I enkelte muslimske land foregår det fremdeles pisking og steining, tyver får hendene hogd av. Sanksjonene mot land som bryter folkeretten varierer: Det internasjonale samfunnet har straffet noen land hardt (Irak, Iran, Libya og Serbia), mens andre ikke blir irettesatt (den israelske okkupasjonen eller Guantánamo Bay).

Vi må få slutt på dette misbruket av religionene og de forenklende analysene som dekker over konfliktenes reelle sekulære natur, særlig i Midtøsten, hvis vi vil bringe fred til denne krigsherjede regionen.

Oversatt av E.J.L.