Krigen mot terror i Mali

Når framtidens historikere skal beskrive de franske militæroperasjonene på begynnelsen av det 21. århundret vil de kanskje kalle dem «strategiske hikk» – så inkonsistent har den overordnede strategien vært de siste ti årene. For å gi en fullgod beskrivelse av operasjonen i Mali må den settes inn i et større perspektiv som begynner i 2001.

Like etter angrepet på World Trade Center, bestemte Frankrike seg for å støtte blitzkrigen mot Taliban-regimet i Afghanistan. Frankrike hadde få interesser i regionen og lite endret seg i det afghanske kaoset da krigsherrene inntok Kabul, derfor sendte franskmennene i første omgang relativt få bakkestyrker. I september 2002 sendte Frankrike en FN-styrke til Elfenbenskysten. Flere tusen bakkesoldater var involvert for å forhindre full borgerkrig i det tidligere «utstillingsvinduet for det franskspråklige Afrika».

I 2003 avslo Frankrike, etter noe nøling, å bli med på det nykonservative toktet i Irak. Den franske regjeringen advarte amerikanerne om at eventyret ville lede til kaos i regionen og skape splittelse mellom de selverklærte «moralske maktene» og en arabisk verden preget av politisk uro og identitetskrise. I 2007 ble Frankrike, som hadde begrenset seg til et beskjedent engasjement, med i et endeløst forsøk på å demokratisere Afghanistan gjennom krig mot opprørerne. Forsøket hadde urealistiske moralske mål og var dømt til å mislykkes på tross av styrkenes profesjonalitet. I 2011 gjorde franskmennene – i en tragikomisk blanding av håpløs retorikk og militær effektivitet – slutt på et libysk diktatur som ikke var mer grotesk enn andre. Men aksjonen destabiliserte hele Nord-Afrika og åpnet døren for voldelige islamister, finansiert og væpnet av oljestatene i Golfen.^{^¹}

Hollandes selvmotsigelser

Det er ikke lett å finne en logikk i denne vaklingen mellom maktesløs realisme og ignorant idealisme. Desto mer interessant er det å analysere operasjonen i Mali. Den franske regjeringen prøver nå å reparere skadene etter intervensjonen i Libya, etter å ha gått rundt grøten i månedsvis, fanget i sine egne motsigelser, og dermed gitt motstanderne tiden til å forberede seg. Intervensjonen i Libya bidro til å væpne de mest radikale grupperingene sør for Sahara. Slik har jihadistsalafistene i Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika (Mujao) og Al-Qaida i islamistisk Maghreb (AQMI) fått en dominerende rolle i tuaregopprøret i Mali, og bidratt til de maliske regjeringsstyrkenes nederlag og den politiske uroen i Bamako.

Det har tatt tid å bestemme seg. «Det blir ingen soldater på bakken» bedyret François Hollande så sent som 11. oktober. Han foretrakk bare å gi materiell bistand til de maliske styrkene.2 Utsagnet innsnevret den franske regjeringens handlingsrom, med fare at de ville bli tvunget til å skifte mening hvis situasjonen på bakken endret seg, noe de ikke kunne vite.

10. januar falt nøkkelbyen Konna, 700 kilometer nordøst for Bamako, i hendene på islamistene i Ansar Dine og AQMI. Den maliske hovedstaden lå åpen for angrep. De vestafrikanske statenes økonomiske fellesskap (Ecowas) var avventende, EU nølende og USA tvilende. Dermed gjensto bare de franske kampflyene og bakkestyrkene. 11. januar startet operasjon Serval. Tre måneder etter å ha erklært at han ikke ville «gripe inn i stedet for afrikanerne» ble den franske presidenten tvunget til å svelge sine ord. Dette reiser ikke bare spørsmålet om regjeringens evne til å se fram i tid, det viser også hvor nødvendig det er å forstå hvilke former «stabiliserende» operasjoner kan ta i framtiden.

Geosubsidiaritet

Bak den franske regjeringens opprinnelige nøling ligger den afghanske hengemyra. Fiaskoen der er framfor alt fiaskoen til en amerikansk kulturalistisk teori, «global opprørsbekjempelse», som strakk tiden for «stabiliseringen», tok taktiske aksjoner for å være politikk, og overmoraliserte målene for krigen og utelukket dermed enhver mulighet for en ærefull retrett. Dette nederlaget for denne strategien – som holdt 100 000 soldater i Afghanistan i ti år uten noe oppnåelig mål – fjerner ikke i seg selv nødvendigheten av stabiliserende operasjoner, slik Mali viser.

Lærdommen fra Afghanistan er ikke å «aldri utplassere bakkestyrker», for å gjenta Hollandes forhastede konklusjon, men tvert imot at alt er mulig, så lenge man tar hensyn til fire grunnleggende prinsipper. For det første må trusselvurderingen være selvstendig: Definisjonen av terrorisme finnes verken i Pentagons PowerPoint-presentasjoner eller i Bernard-Henri Lévys «reportasjer» (til gjengjeld kan man lære mye om «terroristene» sør for Sahara fra bøker om historie og sosiologi). For det andre, legitimitet – å stabilisere er ikke å være til stede som formynder i det uendelige, og dermed svekke den understøttede regjeringen overfor naboland og eget folk. Tredje punkt er operasjonell effektivitet: Militære frontaksjoner (som må ha nok ressurser) bør avsluttes så snart de taktiske og operative målene er nådd, for å overlate resten til lokal og regional politikk og områdets egne styrker. Og sist, men ikke minst må det gis rom for politisk handling – en tilbaketrekkingsplan må lages før operasjonen begynner, og man må skaffe seg allierte, gitt at de er med frivillig og er overbevist om at de har egne interesser i området.

Tilfredsstiller Mali disse kriteriene? I motsetning til i Afghanistan, hviler legitimiteten til den franske deltakelsen i stabiliseringen av Afrika på konkrete argumenter om språklig, kulturell og geografisk nærhet.3 Men det vil være feil å blande sammen «françafriques» forkastelige feilgrep og nyttige militæravtaler med suverene afrikanske land, såfremt suvereniteten respekteres og den økonomiske avhengigheten er mindre. Den franske «Hvitboken om forsvar og nasjonal sikkerhet» fra 2008 overså tidvis Afrika for i stedet å opprette en base i Persiabukta. Den motsa dermed prinsippet om geosubsidiaritet, det vil si at en «stormakts» stabiliseringsforsøk bør skje i områder som er viktige for landet. Afghanistan er på lang sikt mye viktigere for Kina, India og Russland enn for Frankrike. Til gjengjeld vil kineserne og amerikanerne ha problemer med å lære franskmennene noe om Vest-Afrika – på tross av at de sender stadig flere «instruktører» til regionen.

Semantisk skjødesløshet

Den franske militærbistanden i Afrika, for eksempel Epervier-planen i Tsjad, er avslørende.4 Konseptet «Forsterke afrikanske styrkers fredsbevarende evne» (Recamp) fra 1997 er det i enda større grad. Det ble sett på som en så stor suksess at det ble gjort til et europeisk prosjekt i 2004 (Eurocamp, i samarbeid med Den afrikanske union). Frankrike bruker fortsatt Recamp i sine forbindelser med en rekke afrikanske land som liker konseptet. Disse initiativene er ikke nok til å garantere kvaliteten til styrkene de lærer opp (Mali er et talende eksempel), men viser likevel at hjelp til partnerlandenes militære styrker kan fungere positivt i Afrika, også for intensive aksjoner mot tungt væpnede irregulære grupper.

Denne gjensidige kjennskapen forklarer delvis hvorfor det ekstraordinære toppmøtet i Ecowas 19. januar enstemmig vedtok å få fart på styrkingen av Den internasjonale støttestyrken for Mali (Misma), som skal bistå de maliske og franske styrkene. Åtte land, muslimske og kristne, franskspråklige og engelskspråklige – Tsjad, Togo, Senegal, Niger, Ghana, Guinea, Burkina Faso og Nigeria – vil sende 3600 soldater.

Når det gjelder å definere motstanderen – og begrense målene – er bildet annerledes. Erklæringene fra Hollande 19. januar, om at Frankrike skal være i Mali «den tiden det tar å bekjempe terrorismen»,5 viser en ny, nesten sarkozyansk, semantisk skjødesløshet. Det er påfallende at den franske presidenten uten å blunke sier at Frankrike ikke vil sette noen grense for sitt nærvær, tre måneder etter å ha sagt at Frankrike «ikke vil gripe inn».

Har den strategiske hikken slått til igjen? Det er overraskende å se det forenklende slagordet «krigen mot terror» vekkes til live igjen Mali – særlig fordi amerikanerne, som skapte det, selv droppet det i 2009, da Obama litt for sent bemerket at det var idiotisk å krige mot en aksjonsform uten å se på de politiske årsakene til brannene man ønsket å slukke, etter å ha startet dem.6 «Terrorismen» kan ikke beseires, like lite som influensa kan utryddes. Den kan bare begrenses.

Lærdommene fra Serval

En aksjonsform, hvor avskyelig den enn måtte være, er i teorien tilgjengelig for enhver kriger. Det fratar ikke vedkommende rett til en rolle i en senere forhandlingsløsning. Det er kanskje sjokkerende, men det finnes en rekke eksempler: FLN i Algerie, Michael Collins i Irland, UCK i Kosovo, israelske Irgun og de «gode talibanerne» som Hamid Karzaï blir nødt til å forhandle med etter 2014.

Strategisk sett lønner det seg å være varsom med å karakterisere motstander og mål, og som statssjef heller snakke om tiden som trengs for å fjerne de mest radikale irregulære krigerne sør for Sahara fra Malis territorium. Når operasjon Serval når dette fornuftige målet, vil det gi et kjærkomment handlingsrom for en avtale mellom Malis regjering, dens regionale støttespillere og de ulike motstanderne av gamle og nye irregulære krigere, opportunistiske smuglere, desertører fra den maliske hæren, nyjihadister radikaliserte av wahhabismen i Golfen og sekulære uavhengighetskrigere. Den komplekse situasjonen i Mali kan ikke forstås om alt kobles til en «global krig mot terror».

Et bedre og litt mer langsiktig mål for den uoversiktlige situasjonen i Mali, Afrika sør for Sahara og Nord-Afrika vil også harmonere bedre med de realistiske mulighetene til en fransk hær som er i ferd med å rammes av drastiske budsjettkutt. De franske forsvars- og utenriksdepartementene er svært selvsikre i sin krigerske retorikk. Det gjenstår å se om Frankrike har stor nok militær kapasitet til å stå løpet ut.

Oversatt av L.H.T.

^{^{^Fotnoter:
1}}Statsministeren i Qatar, Hamad bin Jassim Al-Thani, kritiserte 15. januar den franske intervensjonen mot jihadistgruppene i Mali. Han ville heller ha en «regional dialog» med Qatar som mekler.

2 Intervju 11. oktober 2012 med journalister fra France 24, RFI og TV5 Monde.

3 Det offisielle språket i Mali er fransk. Men det snakkes også språk som mandé, songhais, dogon, hassanya og berbisk.

4 Det bør bemerkes at denne planen aldri inkluderte «frigjøring av kvinnene i Tsjad».

5 François Hollande, tale i Tulle (Frankrike), 19. januar 2013.

6 Scott Wilson og Al Kamen, «Global war on terror is given new name», The Washington Post, 25. mars 2009.

(…)