Nettets herrer

Skal multinasjonale selskaper, USA eller brukerne forvalte internett? Amerikanske myndigheter og selskaper har tilnærmet monopol på forvaltningen av nettet. Nå reiser andre land seg mot USAs retorikk om «nettfrihet».

Like før jul ble internetts geopolitikk lagt for dagen. I begynnelsen av desember møttes de 193 medlemslandene i FN-organet Den internasjonale teleunion (ITU) for den tolvte verdenskonferansen om internasjonal telekommunikasjon i Dubai. På disse møtene smir diplomatene, med råd fra sektorens mektige industriherrer, avtaler for å fremme kommunikasjon via kabel og satellitt. Selv om de er lange og kjedelige, har disse møtene blitt stadig viktigere på grunn av den stadig mer sentrale rollen til kommunikasjonsnettverk i verdensøkonomiens daglige virke.

Hovedkontroversen på toppmøtet i Dubai dreide seg om internett: Skulle ITU få ansvaret med å overvåke det globale informasjonsnettverket, slik organisasjonen i over ti år har overvåket andre typer internasjonal kommunikasjon?

USA svarte med et rungende «nei», og dermed endte den nye avtalen ikke med å gi noen formell rolle til ITU i det som kalles «den internasjonale forvaltningen av internett». Men et flertall av landene stemte for en resolusjon der medlemslandene inviteres til «å utdype sine respektive synspunkter på internasjonale internettrelaterte spørsmål om teknologi, utvikling og offentlig politikk». Selv om denne resolusjonen bare er symbolsk, slik New York Times påpeker,1 stanget dette initiativet til en internasjonal forvalting mot den urokkelige amerikanske delegasjonen. De nektet å signere avtalen og stormet ut av konferansen, etterfulgt av blant andre Frankrike, Tyskland, Japan, India, Kenya, Colombia, Canada og Storbritannia. Men mer enn to tredjedeler av deltakerlandene – totalt 89 land – godkjente avtalen. Flere av de andre kan komme til å signere senere. Hvorfor er dette viktig?

Overvåkningsmotorer
For å forstå hva som står på spill, må vi trenge gjennom skyen av retorisk smog. I flere måneder framstilte vestlige medier konferansen i Dubai som åsted for et historisk slag mellom de som vil holde internett fritt og åpent og de som ønsker sensur, inkarnert av autoritære stater som Russland, Iran og Kina. Rammen for debatten var så rigid at Franco Bernabè, sjef for Telecom Italia og leder for mobiloperatørorganisasjonen GSMA, kalte det en «propagandakrig» og mente dette ødela for avtalen i Dubai.2

Ytringsfrihet er ikke et fillespørsmål. Uansett hvor man bor, mangler det ikke på grunner til å frykte at nettets relative åpenhet kan korrumperes, manipuleres eller parasitteres. Men trusselen kommer ikke bare fra sensur eller de «store brannmurene» i Iran og Kina. I USA overvåker lyttestasjonene til National Security Agency (NSA) all elektronisk kommunikasjon som går gjennom amerikanske kabler og satellitter. Verdens største dataovervåkningssenter er under bygging i Bluffdale i Utahs ørken.3 De amerikanske myndighetene gikk nådeløst etter WikiLeaks. Dessuten har amerikanske selskaper, som Facebook og Google, forvandlet nettet til en «overvåkningsmotor» som suger til seg all kommersielt lønnsom data om nettbrukernes atferd.

Siden 1970-tallet har «fri flyt av informasjon» vært en av de offisielle fundamentene til USAs utenrikspolitikk. Under den kalde krigen og slutten på kolonitiden framstilte de dette som et fyrtårn for ferden mot demokratisk frigjøring. I dag brukes formuleringen til å pakke inn imperialistiske, strategiske og økonomiske interesser i en forførende retorikk om universelle menneskerettigheter. I forkant av forhandlingene i Dubai snakket utenriksminister Hillary Clinton og Google-sjefene om «internettfrihet» og «frihet til å koble seg opp» – en slags modernisert versjon av oden til «fri flyt».

Unilateral globalisme
I Dubai var diskusjonene innom en rekke overlappende felt. På programmet sto særlig spørsmålet om de kommersielle båndene mellom de ulike nettjenestene, for eksempel Google, og de store telekomselskapene som transporterer de enorme datastrømmene, for eksempel Verizon, Deutsche Telekom og Orange. Temaet er viktig på grunn av de kommersielle interessene, men også på grunn av truslene mot nettnøytraliteten, det vil si prinsippet om lik behandling av alle datastrømmer på nettet, uavhengig av kilde, mottaker og innhold. Hva som står på spill her kom fram da Xavier Niel, sjefen for den franske nettleverandøren Free, i begynnelsen av januar blokkerte Googles annonser for å strupe det amerikanske selskapets annonseinntekter i Frankrike. En generell erklæring som pålegger innholdsleverandørene å betale nettoperatørene vil få alvorlige konsekvenser for nettnøytraliteten, som er en essensiell garantist for nettbrukernes frihet.

Men konflikten som kom til å merke konferansen dreide seg om et annet spørsmål: Hvem skal ha myndighet til å kontrollere den videre integrasjonen av internett i den internasjonale kapitalistiske økonomien?4 Inntil nå har denne myndigheten i all hovedsak tilfalt amerikanerne. Siden 1990-tallet, da internett fikk sitt gjennombrudd globalt, har USA brukt alle krefter på å institusjonalisere sin kontroll over forvaltningen av nettet. Måten internett fungerer på gjør at domenenavn (av typen .com), digitale adresser og nettverksnavn må tildeles på distinkt og koherent vis. Dette forutsetter en institusjonell myndighet som ordner tildelingen, og dermed har myndighet over et system som i selve sin natur er grenseløst. Denne tvetydigheten har USA brukt til å gi forvaltningen av domener til et eget organ, Internet Assigned Numbers Authority (IANA). IANA er kontraktsbundet til USAs handelsdepartement og tilhører en privatrettslig organisasjon basert i California, Internet Corporation for Assigned Names and Numbers (ICANN), som skal «bevare internetts operasjonelle stabilitet». De tekniske standardene er etablert av to andre amerikanske organer, Internet Engineering Task Force (IETF) og Internet Architecture Board (IAB), som begge er del av nonprofitt-organisasjonen Internet Society. Med tanke på disse organisasjonenes sammensetning og finansiering er det ikke overraskende at de låner et mer lydhørt øre til USAs interesser enn brukernes krav.5

Planetens mest lukrative kommersielle nettsider eies verken av kenyansk eller meksikansk kapital, eller av russere og kinesere. Dagens overgang til nettskyen, cloud computing, der hovedaktørene er amerikanske, vil gjøre nettet enda mer avhengig av USA. Den strukturelle ubalansen i kontrollen over internett gir USA herredømme i kyberrommet, både kommersielt og militært. Og det gir andre land lite handlerom til å regulere, blokkere eller myke opp systemet. Gjennom ulike tekniske og juridiske tiltak kan enhver stat regulere sin nasjonale gren av nettet, men bare under nøye overvåkning fra det globale politiet. Fra dette perspektivet er internett, som IT-professor Milton Mueller bemerker, et verktøy i tjeneste for «den amerikanske politikkens unilaterale globalisme».6

Amerikansk monopol
USAs forvalterrolle har satt dogmet om privat eierskap i sentrum for nettets utvikling. Selv om Icann har en viss selvstendighet skiller organet seg ut med de ekstraterritoriale fordelene de gir til eierne av internasjonale merkevarer – på tross av protester fra flere nonprofitt-organisasjoner, som selv om de er representert i institusjonen ikke har samme tyngde som selskaper som Coca-Cola og Procter & Gamble. Icann bruker kontraktsretten for å nedfelle regler for organene som administrerer de største domenene (som .org og .info). Nasjonale leverandører av nettapplikasjoner dominerer de nasjonale markedene i mange land, særlig i Russland, Kina og Sør-Korea. Men de transnasjonale tjenestene – både de meste lukrative og de meste strategiske i dette ekstraterritoriale systemet, fra Amazon til PayPal via Apple – er amerikanske, bygd på amerikansk kapital og støttet av de amerikanske myndighetene.

Allerede i internetts første år opponerte flere land mot sin underordnede status. Da stadig flere tegn viste at USA ikke hadde noen intensjon om å slippe grepet, økte misnøyen. Disse spenningene endte med en rekke toppmøter på høyeste nivå – FNs verdenstoppmøter om informasjonssamfunnet (WSIS), arrangert av ITU i Genève og Tunis mellom 2003 og 2005.

Disse toppmøtene foranlediget slaget i Dubai, da de ga en talerstol til land som var lei av å ikke ha noe de skulle ha sagt. Et trettitalls land samlet i Governmental Advisory Committee (GAC) håpet på å overbevise Icann om å dele på myndigheten. De ble raskt skuffet da de fikk samme status som kommersielle selskaper og sivile organisasjoner i GAC. Mange land kunne ha levd fint med denne underlige situasjonen, hadde det ikke vært for at det åpenbart ikke gjaldt for alle. På tross av mye snakk om diversitet og mangfold er den globale forvaltningen av internett alt annet enn egalitær og pluralistisk, og de amerikanske myndighetene har ingen intensjoner om å gi slipp på sitt monopol.

Digitalt nederlag
Slutten på den unipolare epoken og finanskrisen har ytterlige tilspisset konflikten om kyberrommets politiske økonomi. Mange regjeringer forsøker fortsatt å finne åpninger for å få på plass en koordinering av forvaltningen av nettet. I anledning fornyelsen av kontrakten mellom IANA og det amerikanske næringsdepartementet i 2010–2011, ba flere land USA direkte om dette. Den kenyanske regjeringen foreslo en «overgang» fra amerikansk formynderskap til et internasjonalt samarbeid med en «globalisering» av kontraktene som regulerer den institusjonelle overbygningen for domenenavnene og IP-adressene. India, Mexico, Egypt og Kina kom med lignende forslag.

USA reagerte på dette mytteriet med å snakke enda mer om «internettfrihet». Utvilsomt har de også intensivert lobbyering for å få enkelte land tilbake i folden. Dette ble tydelig i Dubai, da India og Kenya sluttet seg beskjedent til USAs avvisning av avtalen.

Hva er neste etappe? De amerikanske regjeringsbyråene og de store kyberkapitalistiske aktørene som Google, vil etter all sannsynlighet fortsette å bruke all sin makt på å styrke USAs sentrale posisjon og diskreditere kritikerne. Men den politiske opposisjonen mot USAs «unilaterale globalisme» er og vil fortsatt være eksplisitt. Etter Dubai nøler derfor ikke en spaltist i Wall Street Journal med å snakke om «Amerikas første store digitale nederlag.»7

Oversatt av R.N.