Detaljert om Paris

Det finnes noen gode norske bøker om å oppleve Paris. Erik Bjørnskaus nye Paris – metropolens fascinerende historie, har derimot historisk utvikling som rød tråd, uten at hovedstadens sjarm dermed forsvinner. Det er ingen tvil om at Paris er selve den magiske byen for Bjørnskau. I hvilken grad er Paris en virvelvind av kontinuerlige endringer eller en enhet som kan oppleves?

Paris har et par tusen år lang historie, og selv om den mangeårige journalist i Aftenposten Erik Bjørnskau, legger hovedvekten på 1800-tallet med republikkene, reaksjonen og de voldsomme byfornyelsene, får vi litt av hver epoke. Således dekkes flere hovedaspekter av middelalderen grundig: det romerske Lutetia, vikingtoktene oppover Seinen, helgener og keisere, huset Capet og hundreårskrigen, der pariserne i perioder levde under overherredømme av så vel engelskmennene som det ennå uavhengige Burgund, og midt oppi alt dette sprer Svartedauden skrekk og gru. Vi finner usedvanlig mye lærd Paris-historie i Bjørnskaus 400 siders bok. Teksten er nok til overmål rik på dynastiske forbindelser og politiske aktører, til tider på bekostning av kunst og filosofi, som en gang iblant reduseres til ornamentikk. Framstillingen av Victor Hugos De elendige passer imidlertid perfekt i 1800-tallets drama.^¹

Medrivende anekdotemakeri

Bjørnskau er god til å sammenligne Paris den gang og nå. Da Pont Neuf, den kanskje mest berømte Paris-broen, åpnet i 1607, fantes det bare fire broer til sammen i byen. I dag er tallet 35, slik det lenge har vært. Det var især befolkningsveksten rundt St. Germain-des-Prés på venstre, eller sørlige, bredd av Seinen (rive gauche) som presset fram behovet for flere broer. Bjørnskau gjør også et interessant poeng ut av fergenes en gang så sentrale plass. Den sentrale gaten Rue du Bac fører i dag fram til den flotte broen Pont Royal (midt mellom Pont des Arts og Pont de la Concorde), men som navnet (bac betyr ferge) antyder førte gaten for lenge siden til det viktigste fergestedet mellom venstre og høyre bredd.

Paris er også kafeenes by (eller som Bjørnskau på sitt frognerfranske riksmål skriver: caféenes), og i forfatterenes omfattende historiske perspektiv blir ikke dette aspektet overdrevet, heller tvert i mot. La Procope gis status som selve den historiske pariserkafeen, startet av sicilianeren Francesco Procopio i 1686 der Comédie Française den gang lå, i Rue de l’Ancienne-Comédie på venstre bredd. Procope har nok velsmakende skalldyr, men er overpriset og selvhøytidelig museumspreget i dag, med tanke på at Procope også var stedet der jakobinerne møtte både hverandre og Benjamin Franklin. Stort sett er solide brasserier mer enn gode nok, som Balzar like ved den legendariske reprisekinoen Le Champo, oppkalt etter smuget Rue Champollion (dermed etter Rosetta-steinens kodeknuser) som fører opp fra Rue des Écoles til Sorbonne-plassen.2 Balzar er stedet der Roland Barthes spiste sin siste lunsj, før han ble overkjørt.

Forfatteren legger vekt på at Lutetia var romernes første navn på Paris. I dag er byens romerske spor og bruken av navnet stort sett begrenset til det lett gjenkjennelige romerske amfiteater, Arènes de Lutéce, øst i Latinerkvarteret, og det flotte Art Deco-hotellet Lutetia.3

Bjørnskau skriver grundig og (iblant for) detaljert om kongedømmets konsolidering. Hundreårskrigen og Tempelridderordenenes fall, Medici-prinsessene og Bartolomeus-natten, barokkens og rokokkoens Bourbon-konger får vi også mye innsikt i. Det samme gjelder Louvre, Tuileriene og Versailles, den store revolusjonen med sine svimlende utopier og enda mer eksplosive nød. Bjørnskau er ikke helt av Herman Lindqvists format som historieforteller, men han balanserer jevnt godt mellom saklig gjenfortelling og medrivende anekdotemakeri.

Napoleontiden er godt representert. «Lite tid til Paris» heter et kapittel og hvem har vel mye tid til hovedstaden når man fører en uendelig rekke med kriger? Noe av det mest leseverdige i Bjørnskaus bok er delen om den tekniske revolusjon byen opplever på andre halvdel av 1800-tallet: Baron Haussmanns omkalfatring av byens gater og utviklingen av transportnettet, især metroen. Mange metrostasjoners inngangsparti får også en estetisk ansiktsløftning rundt forrige århundreskifte med Hector Guimards art nouveau-utsmykking.

Begynnelsen av 1900-tallet er varehusenes store epoke. Les grands magasins lever videre. Bare ett av varehusene Bjørnskau nevner, er ute av funksjon i dag, nemlig Samaritaine ved Pont Neuf med en utsikt over venstre bredd (kjent fra The Bourne Identity). Samaritaine, stengt for seks–sju år siden, vil formodentlig gjenoppstå som hotell og restauranter om noen år. Samme vareskuespill, kanskje, men det er vel neppe et ord i Bjørnskaus repertoar. Men en tidligere Aftenposten-journalist og en avdanket pro-situasjonist som undertegnede kan saktens ha noe veldig parisisk til felles: Begge er begeistret for metropolens colonnes morris, de særegent parisiske reklamesøylene.

Utviklingslinje fra A til Å

Det hender oftere at forfatteren er uinspirert og/eller repetitiv når han skriver om kulturlivet enn om politiske omveltninger og tekniske innovasjoner. Således spør jeg meg om hvorfor han regner opp så mange malere og forfattere som har vært innom Closerie de Lilas, Rotonde og Select, i stedet for de få animerte som aldri fant veien dit. Når det gjelder film, skriver han inspirert om Lumière-brødrenes visninger på 1890-tallet, men ganske så uinspirert og selvfølgelig om Den Nye Bølgen. Den unike kinokulturen i Paris avspises med en bemerkning om det store antall nye kinosaler som dukket opp mellom 1900 og 1913.

Forfatteren skriver greit nok om mai 68, fra et journalistisk sentrumsperspektiv. Heldigvis hadde Vichy-mannen Maurice Papon gått av som Paris’ politimester til fordel for en sindig sosialdemokrat. I oktober 1961 massakrerte Papons tropper et sted mellom 100 og 200 fredelige algeriske demonstranter og kastet likene i Seinen. Fortsatt et sjokkerende høyt antall, og nå for lengst anerkjent som et udiskutabelt faktum. Etter denne massakren var det bare Evian-forhandlingene som gjensto, samt mye bitterhet.

Det kan virke som Bjørnskau har avsluttet fransk åndshistorie med Sartre, Beauvoir og Camus. Såvel Barthes og Kristeva, Foucault og Deleuze, Derrida og Baudrillard, for ikke å snakke om Lévi-Strauss, glimrer med sitt fravær. Men det jeg faktisk savner mest i Bjørnskaus Paris-bok, uansett hvor lite religiøs jeg regner meg som, er en hyllest til Paris’ kirker. Ikke så mange som i Roma, selvfølgelig, men de er så forskjellige, bare én er egentlig barokk, den eldste ble komplimentert av lokalfilosofen Sartre, den aller vakreste var åsted for bryllupet som utløste Bartolomeusnatten, og en fjerde blant de flotteste er blitt berømt langt utenom Georges Batailles lesekrets og Maria bebudelses-fans på grunn av den famøse Da Vinci-koden.4

Så, på tross av noen mindre inspirerte avsnitt, bør vi hilse Bjørnskaus bok velkommen. Vi må til engelsk og fransk for å finne mer tungtveiende bøker om emnet, som Colin Jones' Paris – Biography of a City (2006) og Eric Hazans L’Invention de Paris – Il n’y a pas de pas perdus (2002). Bjørnskaus bok beskriver en mer lineær historisk utvikling enn Jones’ og Hazans Paris-historier. Jeg savner nok et konseptuelt grep som «invention» og «biography», noe som kunne bringe oss i nærheten av Paris' ofte besungne og lovpriste sjel og atmosfære. Men Bjørnskaus Paris er imidlertid langt på vei en perfekt historisk oppslagsbok, en utviklingslinje fra A til Å, med noen spennende sidespor om broer og slott, kafeer, metroskilt og overraskende skikkelser.

© norske LMD

^{^Fotnoter:
1}Historie & Kultur 2012. Boken har god layout og flotte bildelegg, men til tider vel mye nøling om det skal være aksent eller ikke og hvilken sådan: Angoulême, Angouleme eller Angouléme?

2 Fra Balzar har man også utsikt til Compagnie, som overtok etter Autrement Dit, de 68-intellektuelles bokhandel som lå et par hundre meter lenger opp på Boul Mich, lokalene overtatt av McDonald’s rundt 1985.

3 Hotellet fra 1910 med adresse Boulevard Raspail 45, nær metrostasjonen Sèvres-Babylone, var særlig de første tiårene frekventert av malere og forfattere (ikke minst skrev James Joyce deler av Ulysses der, og det er vel det eneste luksushotell i Paris som har tatt inn konsentrasjonsleirfanger, for øvrig før og etter det tyske etterretningsorganet Abwehr bebodde hotellet, som visstnok ble kjøpt av et israelsk konsortium i 2010. Hotellet er faktisk også knyttet til Jacques Derridas navn. Dekonstruksjonstenkeren holdt på 90-tallet hoff på Lutetia noen ganger i måneden, ikke minst fordi École des Hautes Études en Sciences Sociales, der Derrida var ansatt i mange år, ligger like i nærheten.

4 I klartekst: Val-de-Grâce, St-Germain des Près, St-Germain de l’Auxerrois (et par minutter fra Louvre) og St-Sulpice.

(…)