Fra risbolle til risikosamfunn

Kina er i ferd med å bli et individsentrert samfunn. Kineserne er nå blant de mest deprimerte i verden, og selvhjelpslitteratur har overtatt for Maos Lille røde på bestselgerlistene.

Ved inngangen til svømmebassenget i det gamle ærverdige Donghu Hotel i Shanghai henger det et skilt: «Kunder med hepatitt, hjertesykdommer, psykose og andre smittsomme sykdommer har ikke adgang til bassenget.» I Kina har psykiske lidelser lenge vært stigmatisert på linje med aids og hepatitt C. Men med eksplosjonen av depresjon og andre psykiske lidelser hos unge kinesere og intens individualisering blir ikke psykiske lidelser lenger sett på som smittsomme, og psykologi og psykiatri ikke lenger betraktet som farlig og dekadent.

Depresjon var så å si en helt ukjent psykologisk kategori og diagnose i Kina helt fram til tidlig på 1990-tallet. I dag er kineserne tilsynelatende blant de mest deprimerte i verden, og det er de som ble født under ettbarnspolitikken som lider mest. 190 millioner kinesere, eller 13,5 prosent av befolkningen, har nå psykiske problemer, med angst, depresjoner og rusmisbruk som de hyppigst forekommende lidelsene, ifølge tall fra Det kinesiske helsedepartementet. Nasjonale epidemiologiske undersøkelser fra 1982 og 1993 viste mindre enn 0,5 prosent forekomst av depresjon i befolkningen. Over halvparten av de spurte i en ny undersøkelse blant unge voksne oppgir nå en følelse av sterkt press fra omgivelsene, mens svært mange unge høyt utdannede arbeidstakere sliter med utmattelse, søvn- og spiseforstyrrelser, nedstemthet og ensomhet.2 Den oppvoksende generasjonen «småkeisere» lever under et sterkt krysspress mellom forestillingen om selvrealisering, et krevende arbeidsliv og familiens forventninger.

Motsetningene mellom selvoppofrelse og selvrealisering er også knyttet til den økende forekomsten av selvmord på kinesiske eliteuniversiteter. Myndighetene har tidligere gjerne registrert denne typen selvmord som ulykker, men de blir nå i økende grad satt i sammenheng med spenningen mellom den sosiale moralen og den individualiserte selvkontrollen. Lokale myndigheter i Shanghai melder årlig om elever ned i tiårsalderen som tar sitt eget liv ved å hoppe fra bygninger. I Jiangxi i fjor prøvde tre jenter på ti år å ta livet sitt etter for mye press fra skole og foreldre. De holdt hverandre i hendene og hoppet utfor en bygning. Kinesiske universiteter tilbyr nå egne kurs med mestringsstrategier, som kurset ‘å utvikle sitt psykologiske potensial’, og oppfordrer studentene til å ta del i avslappende og stressdempende aktiviteter som sport, musikk og kunst.3

Psykisk syke som underholdning
Etter at Deng Xiaoping overtok makten etter Maos død i 1976 har landet ikke bare gjennomgått en enorm økonomisk modernisering. Også den vanlige kineser forandres i et hurtig tempo. Nye livsstiler og endrede holdninger har vokst fram. Samfunnet er ikke lenger noe man tilpasser seg, men ideelt sett noe man skal befris fra. Der alle kinesere for 30 år siden ble sikret et minimum av utdannelse, helsetilbud og materiell velstand – kalt «jernbollen med ris» – fristiller nå staten det kinesiske individet. Dagens kineser står derfor i sterk kontrast til «Formann Maos gode sosialistiske soldat». Den kinesiske termen som har blitt brukt til å beskrive disse forandringene er songbang – et verb som bokstavelig betyr «å knyte opp».4

Denne utviklingen har gitt grunnlag for en sosial mobilitet som tidligere var utenkelig. Migrantarbeidere forlater ikke lenger landsbygda utelukkende på grunn av mangel på arbeid og for å hjelpe familien økonomisk, men også for å realisere seg selv, oppdage verden og utdanne seg. Å snakke høyt om egeninteresser og egen velvære er ikke lenger ansett som vulgært. Identitet har gått fra å være noe fast til å bli en oppgave. Den viktigste drivkraften for denne utviklingen har, som i Vesten, vært markedsmekanismene. Siden begynnelsen av 1980-tallet har partistaten ledet studenter over i arbeidsmarkedet i stedet for i statlige stillinger. Reformene på 90-tallet – privatisering av eiendom, utdanning og medisinsk behandling – tvang unge kinesere inn i økonomisk konkurranse.

De økonomiske reformene har blitt ledsaget av et skifte fra kollektive verdier som selvoppofrelse og hardt arbeid til en individsentrert etikk med vekt på selvrealisering og personlig velvære. Under et feltarbeid sommeren 2008 deltok sosialantropologen Yunxiang Yan i en studiesirkel i Beijing, der han la merke til økt sosial usikkerhet.5 I et nabolag samlet 10–15 personer seg en gang i uka og diskuterte amerikanske etikkbøker som ble brukt i barnehager og barneskoler i USA. De leste tekstene høyt for hverandre, diskuterte og løste øvingsoppgaver. Gruppen veiledet hverandre til en moralsk livsførsel. I et stadig mer individualisert Kina gir den nye usikkerheten en økende etterspørsel for psykologi og terapeutiske løsninger, i et land hvor psykologien for noen år siden ble sett på som en forlengelse av vestlig imperialisme.

Selvproletarisering av psykologer
Under Mao ble alle symptomer på mentale og emosjonelle problemer klassifisert som «nervesvekkelse». Psykiske lidelser ble sett på som borgerlige etterlevninger fra det kapitalistiske samfunnet og kurert gjennom politisk skolering. Psykiske lidelser tilhørte det «gamle samfunnet» sammen med narkotikamisbruk og prostitusjon. Man trodde at kommunistpartiets «nye samfunn» ville utradere all psykisk sykdom, samtidig som de som allerede var mentalt syke skulle bli friske i overgangen til et sosialistisk samfunn. Alle disse sosiale patologiene var symptomer på føydalisme og kapitalisme.

Den vestlige psykologien ble hovedsakelig avvist som et verktøy for borgerlig kultur. Ledende psykologer ble betegnet som reaksjonære og enkelte sendt til mer eller mindre frivillig selvproletarisering på den kinesiske landsbygda. Dette synet på psykologi kulminerte under kulturrevolusjonen, og all undervisning og forskning i psykologi ble stanset. Psykisk syke ble sett på som ikke-personer og kunne plages og bli brukt som ren underholdning. En eldre dame som har hatt en del nervøse sammenbrudd forteller til den amerikanske psykologen Arthur Kleinman hvordan hun nærmest ble brukt som underholdning for de andre i landsbyen. «Innbyggerne i landsbyen lurte meg til å tro at det hadde skjedd en ulykke i familien min, fordi de visste at jeg ville få et nervøst sammenbrudd. De likte å se på dette opptrinnet og le av meg».

I dag blir psykologiske tjenester stadig mer etterspurt. En ung psykolog vi møter i Shanghai bekrefter disse hurtige endringene i synet på psykologi, men understreker at det fortsatt er vanlig at generasjonen som vokste opp under Mao er dypt mistroiske: «Kinesere tror at psykologer først og fremst driver med tankelesning. Da jeg begynte på psykologistudiet sa alle de gamle vennene og familien min at de ville holde seg unna meg i tilfelle jeg leste tankene deres.»

Terapeutisk Konfucius
Selvmord har til nå ikke blitt knyttet til psykiske lidelser, men har vært en handling som bare kan utføres av mentalt friske mennesker for å gjenvinne ære eller «tap av ansikt». Dette er imidlertid i forandring og selvmord skal i dag møtes med terapi eller ulike terapeutiske telefontjenester. En slik telefontjeneste for selvmord i Beijing har siden oppstarten i 2002 betjent over 100 000 innringere.

I dag ser vi dermed den samme tendensen i Kina som i Vesten, hvor folk vender seg til telefon- og internettbaserte rådgivningstjenester, terapi og psykologisk konsultasjon i stedet for å søke støtte hos familie og sosiale nettverk. Den omsorgsfunksjonen som familien, slekten eller lokalsamfunnet hadde tidligere overtas av profesjonelle. Migrantarbeiderne som ikke har mulighet til å få seg en kone i et land med et enormt overskudd av menn, homofile som lever under foreldrenes press om å gifte seg og alle som ikke umiddelbart mestrer turbokapitalismen har alle fått en terapeutisk industri å søke hjelp hos. Ikke overraskende er derfor markedet for selvhjelpslitteratur og manualer for å finne lykken og meningen med livet merkbart økende i Kina.

Titler som «Akrobatikk for sjelen», «En guidebok for sjelen», «Hva er lykke?» og «Et vakkert liv uten et mål» selger godt. Yu Dan er et eksempel på en suksessrik forfatter i den stadig økende etterspørselen etter selvhjelpslitteratur som vever sammen gammel kinesisk filosofi med vestlig populærpsykologi.6 Hennes bok «Konfucius i dag – veien til glede og selvrespekt» har solgt titalls millioner eksemplarer og er en av de mest solgt bøkene i Kina etter Maos Lille røde. I boka lar hun den kinesiske filosofen Konfucius hjelpe den urbane middelklassen med dens individualiserte eksistensielle problemer.

© norske LMD

Fotnoter:
1 China Statistics Publication Office, 2008.

2 Tianyu Yu, «Post-80s feel the pressure», China Daily, 2010.

3 Susanne Bregnbæk, Family, State and the Quandaries of Education. The Tension between Self-sacrifice and Self-actualization among University Students in Beijing, doktorgradsavhandling, Københavns Universitet, 2010.

4 Arthur Kleinman, Yunxiang Yan et. al, Deep China: The Moral Life of the Person, University of California Press, Berkeley, 2011.

5 Yunxiang Yan, «The Changing Moral Landscape», i Deep China: The Moral Life of the Person, se over.

6 Se «Konfucius’ evige gjenkomst», Le Monde diplomatique, september 2012, www.lmd.no.