Innesperrede kvinner

Første film tar oss flere hundre år tilbake. The Nun er en adaptasjon av Denis Diderots roman La religieuse (1790). Til forskjell fra forrige adaptasjon av Jacques Rivette i 1966 – som var så kritisk til kirken at den ble sensurert i Frankrike – er Guillaume Nicloux’ nye film et fargerikt kostymedrama.

En ung kvinne, Suzanne Simonin, forelsket i Jesus, sendes til et liv bak klostermurene mot sin vilje, fordi familien ikke har råd til å betale medgift for henne. Først ser vi henne hos klosterets kloke gamle abbedisse, som dør og erstattes av en som er yngre og maktsyk. Hun finner glede i å pryle Suzanne fordi hun ikke underkaster seg klosterlivets strenge ritualer. Suzannes religiøsitet og bønn er mer individuell. I nærgående scener går hun botsgang på glasskår, blir tråkket på, og ender forfrossen i filler på en madrass i en skitten kjeller. Underveis stjeler hun en penn og noe papir som hun klarer å skjule. Den håndskrevne fortellingen om hennes innesperrede liv blir smuglet ut av en venninne. En overordnet geistlig mann tar affære og får henne flyttet til et annet kloster. Men der utsettes hun for neste kvinne, den tredje abbedissen (Isabelle Hupert), som tvinger sine lesbiske behov på unge vakre Suzanne. Men hennes nedskrevne fortvilelse var hørt utenfor og hun får hjelp til å flykte. Hestevognen bringer henne askepottaktig til det rike godset hun egentlig tilhørte.

Dette fargemettede blå-hvit-røde dramaet om innesperringen har et sterkt lyddesign og et klart uttrykk gjennom bilder av Suzannes lidende ansikt og en fysisk påtrengende steinborg. Det blir tydelig hvordan tidligere tiders nådeløse system går utover individualister under dekke av religion.



Klaustrofobi i kinosalen

Et lignende steindødt helvete omgir skulptøren Camille Claudel (Juliette Binoche) i den nye filmatiseringen av hennes liv, Camille Claudel, 1915. Til forskjell fra Bruno Nuyttens mer kunstorienterte Camille Claudel (1988), viser denne filmen Claudels liv etter bruddet med hennes lærer og elsker, skulptøren Auguste Rodin.

Vi møter Claudel på galehuset, der familien fikk henne innesperret. I likhet med i The Nun er fotograferingen fantastisk skarp og nærværende, men her er koloritten svart-brun-grå. Vi forblir i institusjonens gemakker gjennom hele filmen. Rommene er stille som i nonneklosteret. Lydbildet er i stor grad en hylende høstkald vind og umotiverte skrik og latter fra de innlagte – og det er virkelige sinnslidende som regissør Bruno Dumont har innleid for anledningen.

Denne handlingsfattige filmen er rik på psykologisk indre drama, med Claudels lidelsesfulle ansikt – som Suzannes – som uttrykker lengselen etter å komme ut av innesperringen, ut til verden og friheten. Men det ønsker ikke hennes ekstremt kristne bror Paul. Han tilgir aldri søsterens for å ha tatt abort under forholdet til Rodin, og virker mer gal enn henne når han mot hennes vilje og legenes anbefaling, lar kunstneren forbli på det nonnebetjente galehuset i 29 år fram til hennes død i 1943.

Claudel betegnes som en genial skulptør – ta bare en tur til Rodin-museet i Paris og se de vakre skulpturene hennes – og var langt fra gal, til tross for enkelte paranoide forestillinger og et for datiden ukledelig kvinnelig sinne. Legene ville skrive henne ut i 1915, så hvilket himmelrike henvendte hennes bror seg til for å forsvare hennes utelukkelse fra verden?

Rommet i filmen inngir en sterk autentisitet, men hvorfor kunne ikke regissør Dumont brukt en ukjent skuespiller også i hovedrollen, framfor stjernen Binoche? Selv om vakre Isabelle Adjani i den forrige Claudel-filmen virkelig løftet fram skulptøren, skulle jeg gjerne slippe assosiasjonene som følger Binoches stjernefjes og kjendiseri. Det er noe av det samme Robert Bresson er inne på i Notes on Cinematography (1975), når han skriver at han foretrekker amatører framfor profesjonelle skuespillere.

Kloster- og steinborger er så til de grader forskjellige fra festivalområdet i Berlin, men ved hjelp av følelsen av å være inneklemt i fullsatte saler – og en hostende syk kvinne med stort munnbind og ansiktet fullt av røde allergiutslett ved min side – ble den klaustrofobiske følelsen av å være innesperret nærværende for meg.



Lite om Arendts tenkning

Margareta von Trottas Hannah Arendt er en film om en ganske annen skjebne, om den verdenskjente jødiske filosofens (1906–1975) liv i New Yorks intellektuelle miljø på 1960-tallet. Von Trottas tidligere film fra Baader-Meinhof-tiden, The German Sisters (1981) gjorde meg forventningsfull. Men Hannah Arendt skuffer.

Filmen dveler til det kjedsommelige ved Arendts kjærlighet til sin mann. Tenkeren vandrer stadig rundt med venninnen Mary McCarthy og snakker om erotikk og menn. De få klisjéaktige scenene med filosofen Martin Heidegger vil få enhver som har lest Arendts brevsamling fra ham til å stønne oppgitt. Da jeg så en alt for gammel Heidegger komme løpende opp studenthybeltrappen for å legge hodet i hennes fang lurte jeg på om jeg skulle trenge meg ut av den fullsatte kinosalen.

Von Trotta gir ikke noe innblikk i den filosofiske dialogen mellom to av verdens største tenkere. Men filmens siste del viser noe av tenkningen bak Arendts lange analytiske rapport i The New Yorker fra rettssaken mot Adolf Eichmann i Israel. Rapporten fra rettssaken mot en av hovedaktørene bak Holocaust tar for seg «ondskapens banalitet», men også noen av nazistenes jødiske samarbeidspartnere. Dette kunne ikke Arendts jødiske venner svelge og hun ble dynget ned av hatbrev og -telefoner. Hun ble kritisert for å ta Eichmann i et slags forsvar, men hennes fornuftige poeng var å vise til den banalitet eller overfladiske umenneskelighet som oppstår når en helt vanlig mann lydig og disiplinert følger ordre. Filmen gir spesielt i hennes forsvarstale som filosofiprofessor – hun var lenge ansatt på The New School for Social Research i New York – en dypere innsikt i hennes krav til menneskelighet ved å være et tenkende vesen.

Til tross for at deler av Arendts analyse av Eichmann har blitt tilbakevist, fordi han visstnok var mer innforstått og med på notene enn det han ga inntrykk av i rettsaken, er umenneskelighet satt i system fremdeles en etisk uhyrlighet. Det overfladisk instrumentelle lar alt skli avgårde i en ritualisert (som i klostre eller hos dogmatiske kristne) eller administrert (som fangetransportene til Auschwitz) gjennomsnittlig uegentlighet – noe Heidegger var inne på i sine skrifter om totalisering og værensglemsel. Arendt holdt fast på nettopp dette, at noen glemmer det eksistensielle og ender i en værensglemsel – i hverdagens rutiner eller vår teknologiske verden. Men jødene og verden trengte forklaringen om de radikalt onde fra Hitlers krets, og kunne ikke akseptere at noen jøder var med på utslettelsen, og mente at Arendt forsvarte Eichmann og ga jødene en del av skylden.

I filmen avviser hennes gode gamle tysk-jødiske venn og filosofikollega Hans Jonas henne som uten medfølelse. Selv var jeg filosofistudent på Arendts The New School i 1993 og deltok på et større symposium til minne om henne. Den selvsamme eldgamle Jonas holdt da hovedforedraget som dreide seg om dødens velsignelse – med bemerkelsesverdig få referanser til sin gamle venn og kollega Arendt.

Arendt viet hele sitt liv til politisk tenkning rundt frihet og ondskap – en kamp mellom følelser og fornuft. Von Trotta kunne ha formidlet Arendts dypere vesen framfor emosjonelle banaliteter, og i filmen våget å fremme hennes tenkning om menneskets vilkår, totalitarisme, revolusjoner, makt og frihet. Nei, det er ikke bare menn som undervurderer kvinner.



Uten spor av sinne

Tilbake på festivalen beveger jeg meg inn i dokumentarfilmens verden, med Kim Longinottos film Salma. Den tamilske muslimen i Sør-India ser tilbake til 1970- og 1980-tallet, den gang hun og søsteren var innesperret i familiens kjeller. Årsaken var at de hadde fått menstruasjon og blitt fruktbare. I dette landsbysamfunnet var det ikke uvanlig at ungjenter i det lengste prøvde å skjule at de fikk mensen for ikke å miste friheten – men blodflekker er ikke så enkle å vaske vekk i lengden.

I ni år satt Salma bak et gittervindu og så opp på gaten der folk passerte. Landsbyens tradisjon krevde at unge jenter ble giftet bort når puberteten inntraff eller før, men Salma nektet å gifte seg. Til slutt ga hun etter, for så bare å bli innesperret hos sin svigerfamilie de neste elleve årene. Men i kjelleren og senere hadde hun skrevet dikt i skjul – i likhet med Suzanne i nonneklosteret. Ad omveier fikk hun gitt ut diktene hun skrev på en veggkalender. Senere kjempet hun seg fram som talefør via politiske verv og flyttet etter hvert vekk fra landsbyens undertrykkende og middelalderske miljø. Ved hjelp av tankens kraft ble hun fri.

Longinotto viser at situasjonen er den samme i dag, og har filmet en niåring som titter nervøst inn i kameraet. Jenta skal giftes bort til en eldre mann hun ikke kjenner. De fargerike ekteskapsritualene «systemet» rundt henne foreskriver mangler ikke på estetikk, her er nok sterke farger og blomster til at vi skjønner ritualenes alvor. Dessverre har ikke verden kommet lenger. Ved filmens slutt ser vi Salma diskutere med sine sønner: Eldstesønnen på 20 påpeker at moren bør begynne å dekke til hodet sitt med sjal, slik det sømmer seg. Det er tross alt vitenskapelig bevist at menn blir opphisset ti ganger så fort som kvinner og må spares for dette ved at kvinnene dekker seg til sier han. Sønnene er ikke interessert i hva hun tenker og ignorerer diktene hun forsøker å lese for dem.

Longinotto konfronterer ektemannen med hvorfor han stadig slo henne. Han forsvarer seg med at det var fordi Salma skrev, men han måtte erkjenne at han ikke var klar over at hun var så god til å skrive dikt, så han angret. Kampen Salma har ført i årevis må ha krevd mye av henne. Salma, som nå er 44 år, er likevel ikke bitter i filmen, hun virker nærmest helgenaktig og uten spor av sinne.

I India drepes kvinner gjerne uten at det får følger, noe Longinottos forrige film Pink Saries (2010) viser. Denne trakk fram (i likhet med Gulabi Gang nylig på norske kinoer) den indiske kvinnebevegelsen, kvinnene i rosa sjal, ledet av Sampat Pal, som alle er lei av å bli nedverdiget, slått og innesperret.



Tankeløs undertrykkelse

La meg ende min ekskurs om innesperringer med dokumentaren Arts/Violence fra Vestbredden. Filmen er regissert av hovedrolleinnehaverne Batoul Taleb og Mariam Abu Khaled med hjelp fra regissør Udi Aloni, og viser hvordan palestinere i flyktningleiren i Jenin har skapt seg et frirom gjennom kunsten på The Freedom Theatre. Kvinnene kritiserer både den eksterne militære okkupasjonen og den interne kjønnsundertrykkelsen. Teaterets grunnlegger, fredsaktivisten Juliano Mer-Khamis, ble drept mens de lagde filmen i 2011. Hans idé var å bruke kunst som motstand mot israelsk okkupasjon, men også mot sosial undertrykkelse av palestinske kvinner. I filmen får vi se oppsetninger av Alice i eventyrland og Mens vi venter på Godot, og ta del i arbeidet med å lage en filmadaptasjon av Antigone.

Teateret er interessant nok et frirom for alt som ellers ikke er tillatt i det palestinske samfunnet. Det er en måte å fri seg fra beleiringen på, men også fra sosial, psykisk og moralsk undertrykkelse. Men dessverre ender filmen med at broren skriker til Khaled: «Har du kysset en mann i full offentlighet!?» Hun hadde såvidt kysset en mann på scenen og for å forsvare hennes «ære» hadde broren nærmest drept en mann. Broren raser og sier at de skal stenge teateret. Juliano Mer-Khamis ble drept fordi noen mente at han hadde gått for langt.

Suzanne Simonin, Camille Claudel, Hannah Arendt, Salma og Mariam Abu Khaled. Det er mange varianter av en Antigone som motsier sin far kong Kreon, patriarken, symbolet på staten eller systemet. De har alle forstått noe og kan ikke fortsette som før, som Alice sier i Alice i eventyrland: «Jeg kan ikke vende tilbake til gårsdagen, fordi jeg var en annen person da.» Om motstanden kommer fra abbedisser, sønner eller brødre, er det en lang kamp som må kjempes. Forskjellige former for innesperring er fremdeles utbredt. I de utbredte fordommene eller dogmene, ligger det Heidegger en gang skrev om das man, ikke i betydningen av en mann, men hva man gjør, denne uegentligheten, de tankeløse normene som undertrykker. «Man» innesperrer ikke av ondskap, men av tankeløshet, fordi lokal moral eller normer sier at det er slikt «man» gjør.

© norske LMD. truls@lmd.no