Prisen vi betaler for billig kjøtt

I flere tiår har næringsmiddelindustriens framferd ruinert småbønder og ødelagt jordsmonn, drikkevann, bønders og forbrukeres helse, uten å mette jordens innbyggere.

Samme ritual gjentar seg etter hver matvareskandale. Politikerne grynter, produsentene bjeffer og dagligvarekjedene uler. Mer åpenhet! Bedre sporing! Tydeligere varemerking! Velkjente tiltak blir kunngjort i det vide og det brede, bare for at alt skal fortsette som før. For å forstå hvorfor det skjer om og om igjen, må vi løfte blikket opp fra innholdsfortegnelsen på lasagnepakker og se på verdenskartet, der kjedene i et landbrukssystem i full forvandling krysser hverandre.

Dette systemet har blitt utviklet med et eneste mål, nemlig eksportrettet storproduksjon med spesialiserte sentre for å tjene mest mulig. Vest-Europa importerer okse- og svinekjøtt for konsum eller videre eksport til andre europeiske land. Økonomisk vekst i de framvoksende landene har økt etterspørselen etter kjøtt og dermed også behovet for jordbruksland til å dyrke fôr til dyrene.

I Kina har kjøttforbruket per innbygger økt med 55 prosent på ti år. Kinesiske kyllingfarmer importerer enorme mengder soya fra Latin-Amerika. Nå har Kina også begynt å kjøpe opp land i Afrika for å dyrke mat for dyr og mennesker. Råvarer kjøpt i en verdensdel blir solgt i en annen og så eksportert videre til en tredje, på samme måte som den tradisjonelle industriens globale forsyningskjeder.



Stadig dyrere korn

I flere tiår har næringsmiddelindustriens framferd ruinert småbønder, svekket det biologiske mangfoldet, og ødelagt jordsmonn, drikkevann, bønders og tidvis forbrukeres helse, uten å mette jordens innbyggere: i 2011 hadde en milliard mennesker ikke nok å spise. Kjøttindustrien illustrerer alle disse problemene. Den står for mindre enn to prosent av verdens BNP, men 18 prosent av klimagassutslippene og bruker enorme mengder naturressurser, land og landbruksprodukter. Skal korn dyrkes for å brødfø mennesker eller for å fete opp okser? Det går med minst sju kilo korn for å produsere ett kilo oksekjøtt, fire kilo for ett kilo svinekjøtt og to kilo for ett kilo kyllingkjøtt.

68 prosent av verdens jordbruksland (25 prosent er allerede forringet og ikke lenger dyrkbar) er beitemark, mens dyrking av fôr ´opptar 35 prosent av all dyrkbar mark. Totalt legger dyrehold beslag på 78 prosent av alt jordbruksland. Denne vedvarende utarmingen av land for å produsere dårlig kjøtt (og biodrivstoff) rammer direkte livene til verdens fattige. I 2006 advarte FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) i sin årlige rapport: «Produksjonen så vel som import av fôr har økt. Totalimporten av fôr har steget i været og gir grunn til å frykte at veksten i Kinas kjøttindustri kan gi prishopp og global kornmangel.» I dag vet vi hvordan det gikk: 2008 ble preget av matopprør i Elfenbenskysten, Kamerun, Indonesia og Filippinene etter en enestående prisøkning på råvarer på det internasjonale markedet.

Etter finanskrisen burde disse hendelsene fått politikerne til å forby spekulasjon på basismatvarer. Det skjedde ikke. Selv om realkostnadene på kornproduksjon har sunket, stiger prisene.2 I februar 2011 advarte Verdensbanken: «De globale matvareprisene er i ferd med å bli farlig høye og truer mange millioner fattige. Prishoppet kaster allerede flere millioner mennesker ut i fattigdom, og legger press på de mest utsatte som bruker mer enn halvparten av inntekten sin på mat.»3



Automatiserte kjøttfabrikker

De meste av storfeet i verden beiter. Små fredelige flokker med hvite og svarte kyr som beiter i skyggen av epletrærne i Bretagne er ikke nødvendigvis noe problem, men miljøskadene øker når flokkene på samme beite øker. I Sør-Amerika har det skjedd store omveltninger de siste årene, overbeiting er blitt regelen snarere enn unntaket, med steril jord gjennomtrukket av dyreavføring.

For å få mer land nøler ikke kvegoppdretterne med å rydde land ulovlig, spesielt i Brasil, verdens største produsent og eksportør av storfekjøtt og skinn som alene har 30 prosent av verdensmarkedet. Landet eksporterer hovedsakelig til Russland og EU. En undersøkelse Greenpeace utførte i 2009 viste at Brasils 200 millioner kveg var ansvarlig for 80 prosent av avskogingen i Amazonas4 –100 millioner mål skog gikk opp i røyk på ti år, til stor skade for småbøndene og urbefolkningen. I førti år har interesseorganisasjonen Survival International fordømt kvegoppdretternes massakrering av indianere i de brasilianske skogene.5

Regnskogen i Amazonas plyndres hovedsakelig for å dyrke biodrivstoff og dyrefôr. «Monokulturer med soyabønner opptar nå en fjerdedel av jordbruksområdene i Paraguay og har økt med 3,2 millioner mål i året i Brasil siden 1995,» forteller bondeorganisasjonen Via Campesina. «I Argentina, hvor monokulturell soyadyrking allerede legger beslag på halvparten av jordbruksområdene, har 56 millioner mål ikke-dyrket mark blitt omdannet til soyadyrking mellom 1996 og 2006. De alvorlige konsekvensene disse farmene har for folket og miljøet i Sør-Amerika er godt dokumentert og anerkjent av flere aktører.»4

Korn og oljeplanter, dyrket og høstet med kjemisk hjelp i Latin-Amerika, transporteres over Atlanteren til de multinasjonale næringsmiddelkonsernenes enorme siloer, før de prosesseres til kraftfôr for de mange millioner griser og kyllinger som er presset inn i mørke og stinkende betonghaller verden over – i 2005 fortærte de 1250 millioner tonn.

Disse kjøttfabrikkene forsyner foredlingsanlegg og supermarked over hele verden. For å minimere utgiftene «rasjonaliseres» produksjons- og distribusjonskjeden, inkludert slakting og foredling: arbeidsstyrken reduseres, arbeidsoppgaver automatiseres, produktene standardiseres, slakteriavfallet utbeines mekanisk og prosesseres for å lage billig ferdigmat. Systemet eksisterer for å tilfredsstille kravene fra næringsmiddelindustrien og de store dagligvarekjedene.



For et helhetlig jordbruk

Ordet dyr har nærmest mistet sin mening her: Pølser lages på samme måte som man lager biler, bortsett fra at råvarene lever og ofte lider. Disse dyrene er rene resultater av landbruksforskningen. De er blitt selektert utallige ganger for raskere vekst i muskelmasse og bedre reproduksjonsevner, mens de vitale organene har blitt så små at de knapt fungerer. Dyrene er svake og svært utsatt for sykdommer, derfor varmes byggene hvor de fetes opp, men dette er ikke nok for å hindre infeksjoner, så det brukes også mye antibiotika.

Den flytende avføringen deres skaper også miljøproblemer, en skummel blanding av nitrogen og fosfor spres som gjødsel på overmettede jorder. Flere steder i Vest-Europa er grunnvann forgiftet av blågrønnbakterier og kystområder av grønne alger.

Tradisjonelt var dyrehold knyttet til fôret som var tilgjengelig på stedet. Beitemarkene var viktige og man passet på at tramping og avføring ikke forringet jorda eller vannet. Tradisjonelt dyrehold skjedde i symbiose med korn- og grønnsaksdyrkingen på gården. Rester etter avlingene ble blandet med erter og bønner til et sunt og balansert dyrefôr. Dyrene tygget halm og møkken gjorde jorda fruktbar. Sirkelen var sluttet.

En ny generasjon bønder, som ønsker å produsere lokalt uten å skade miljøet, tar nå opp igjen de gamle teknikkene, de eksperimenterer, forbedrer og moderniserer dem. Enkelte har også begynt med agroforestry, slik FAO anbefaler: Trærne de dyrker, gir markene ly for vind og sol og holder jorda næringsrik, mens trerøttene holder på vannet i bakken.

Oversatt av E.J.L.


Fotnoter:
1 «The State of Food and Agriculture», FAO, Roma, 2009.

2 Se Jean Ziegler, «Når ris blir et finansprodukt», Le Monde diplomatique, februar 2012.

3 «Food Price Hike Drives 44 Million People into Poverty», pressemelding, Verdensbanken, Washington, 15. februar 2011.

4 Greenpeace International, «Slaughtering the Amazonas», 1. juni 2009.

5 Se www.survivalinternational.org.

6 «The World Bank funding land grabbing in South America», 7. juli 2011, www.viacampesina.org.