Slik ble Chávez til Chávez

Fra fattige kår i utkanten av Venezuela klatret Chávez oppover rangstigen og endte opp med å endre Venezuela og Latin-Amerika radikalt. Ignacio Ramonet forteller Chávez' historie på bakgrunn av sine mange intervjuer med den avdøde statslederen.

«Til ham selv forandrer evigheten ham endelig».1 Hugo Chávez døde 5. mars, på toppen av sin politiske karriere. I øynene til vanlige latinamerikanere føyer han seg inn i den lille rekken av fattiges forsvarere: Emiliano Zapata, Che Guevara, Salvador Allende. Men til å begynne med var det ingenting som tydet på at han ville bli en legende.

Chávez kom til verden i en svært fattig familie i Venezuelas far west, i Sabaneta, en liten landsby i Llanos, de endeløse slettene som støter mot Andesfjellene. Da han ble født i 1954 var foreldrene ennå ikke 20 år. Som underbetalte vikarlærere i en bortgjemt landsby, måtte de overlate sine to første barn, Hugo og den eldre broren Adan, til farmoren. Rosa Inés oppdro dem til de ble femten. Hun var en intelligent og pedagogisk kvinne, full av kjærlighet og med en bemerkelsesverdig dømmekraft, og hadde avgjørende innflytelse på vesle Hugo.

Rosa Inés bodde i utkanten av landsbyen i et indiansk hus med tak av palmeblader, jordgulv og vegger av tørket leire. Det hadde verken innlagt vann eller strøm. Hun levde av å selge hjemmebakte kaker med frukt fra sin lille hage. Helt fra tidlig barndom lærte Hugo å dyrke jorda, beskjære planter, dyrke mais, høste frukt og ta seg av dyr. Han sugde til seg forfedrenes kunnskaper om jordbruk. Han hjalp til i huset, bakte kaker, og solgte dem på gatene i Sabaneta, utenfor kinoen, på hanekampene og på markedet fra han var seks-sju år.

Denne landsbyen – «fire gater uten asfalt, som i regntiden ble forvandlet til apokalyptiske gjørmehull», fortalte han – var en hel verden for den unge Hugo. Det var et tydelig sosialt hierarki, de «rike» bodde nede i landsbyen i murhus med flere etasjer, de fattige i primitive hytter med halmtak i åssiden. Og tydelige etniske skiller og klasseskiller: Familiene med europeisk opphav (italienere, spanjoler, portugisere) eide de største butikkene og de få industribedriftene (sagbruk), mens arbeiderne var mestiser.

Første skoledag risset seg inn i minnet hos lille Chávez. Han ble sendt hjem, fordi han hadde på seg hampsandaler, og ikke lærsko, som seg hør og bør. Han skulle få sin revansje. Bestemoren lærte ham å lese og skrive. Kjapt ble han skolens flinkeste elev. Så flink at lærerne valgte ham til å lese velkomsttalen i anledning en høytidelig bispevisitas. Hans første offentlige tale.

Besatt av baseball

Bestemoren lærte ham også mye om historie. Hun viste ham sporene etter historien i Sabatena: det store eldgamle treet Simon Bolivar hvilte seg under før han krysset Andesfjellene i 1819, og gatene som ennå gjenlød av galoppen til de stolte rytterne Ezequiel Zamora ledet i slaget ved Santa Inés i 1859. Vesle Hugo vokste altså opp med disse to figurene: befrieren som gjorde landet uavhengig og helten fra den føderale krigen (1859–1863) som kjempet for en radikal jordbruksreform for de fattige bøndene med kampropet «Fritt land og frie menn». Chávez fikk også vite at en av forfedrene hans deltok i det kjente slaget, og at morens bestefar, oberst Pedro Pérez «Maisanta» Delgado (døde i fengsel i 1924), var en svært populær geriljakriger i området, en slags Robin Hood som loppet de rike for å gi til de fattige.

Med en slik barndom kunne Chávez fått en ganske annen skjebne, men svært tidlig innpodet bestemoren en sterk klassetilhørighet: «Jeg har alltid visst hvor røttene mine er, i folkedypet, der jeg kommer fra. Jeg har aldri glemt det,» sa han senere.

Da han kom inn på videregående skole, forlot den unge Hugo Sabatena og slo seg ned i Barinas, hovedstaden i delstaten med samme navn. Vi er i 1966, krigen i Vietnam er på forsidene av alle avisene og Che Guevara skal snart dø i Bolivia. I Venezuela ble demokratiet gjeninnført i 1958, men også her fantes det geriljagrupper. Mange unge slutter seg til den væpnede kampen. Men tenåringen Chávez interesserer seg ikke for politikk. Hans tre store lidenskaper er studiene, baseball og jenter.

Han er en fremragende elev på videregående, særlig i naturfag, og hjelper gjerne sine mindre flinke kamerater. De ulike politiske organisasjonene på skolen – blant annet den venstreradikale gruppen storebror Adan er med i – slåss om å rekruttere ham. Men Chávez tenker ikke på annet enn baseball. Han er regelrett besatt av baseball. Han er en fryktet venstrehendt pitcher. Lokalpressen omtaler ham og de sportslige prestasjonene hans, noe som selvsagt bidro til hans personlige aura.

I løpet av skoleårene styrkes personligheten hans. Han er trygg på seg selv, snakker godt for seg, har humor og føler seg hjemme overalt. Han blir en naturlig leder, best i klassen og svært flink i sport. Fordi han vil bli profesjonell baseballspiller søker han seg inn på Krigsskolen i 1971. Slik havner bondeknølen fra en fjern provins, i Caracas, en hovedstad som i hans øyne er like futuristisk og skrekkinngytende som Fritz Langs Metropolis.

De tre røttene

Umiddelbart blir han oppglødd av militæret. Glemt er baseballen. Chávez kaster seg hodestups over de militære studiene, som nettopp er forandret. Nå krever de at studentene har fullført videregående, ikke bare ungdomsskolen. Lærerstaben er også skiftet ut. Myndighetene tør ikke gi de «minst sikre» offiserene, eller de mest «progressive», befal over soldater, men nøler ikke med å gi dem ansvar for å utdanne framtidige offiserer.

Etter diktator Marcos Pérez Jiménez’ fall i 1958 inngikk de to dominerende partiene – sosialdemokratiske Accion Democratica og kristeligdemokratiske Copei – den såkalte Punto Fijo-pakten og veksler på å sitte med makten. Korrupsjonen utarmer landet. Venstreradikale offiserer gjør opprør i 1962, i Puerto Cabello og i Carupano. Andre offiserer slutter seg til ulike geriljagrupper i fjellene. Myndighetene svarer brutalt med summariske henrettelser, tortur og forsvinninger. USAs nærvær er åpenlyst, ikke bare innenfor oljesektoren, men også i hærens generalstab. CIA sender mange agenter til landet for å jage opprørere.

Chávez suger til seg teoriundervisningen på Krigsskolen. En av professorene, general Pérez Arcais, spesialist på Ezequiel Zamora, lærer ham om Simon Bolivars tenkning. Chávez leser alt av Bolivar. Lærer det utenat. På et kart er han i stand til å gjengi i detalj strategien i hver eneste av kampene han førte. Han leser også Simon Rodriguez, Bolivars lærer. Chávez utvikler ideen om de tre røttene: Rodriguez, Bolivar, Zamora. I deres politiske tekster henter han ut tankene om uavhengighet og suverenitet, om sosial rettferdighet, medvirkning og likhet, og om latinamerikansk integrasjon. Disse blir de viktigste pilarene i hans politiske og sosiale prosjekt.

Politisert i militæret

Chávez har et glimrende vitenskapelig hode og klisterhjerne. Han blir raskt en av de flinkeste studentene, og leder for offiserstudentene. Han leser (i skjul) Karl Marx, Lenin, Antonio Gramsci, Frantz Fanon og Che Guevara, og begynner å frekventere ulike politiske kretser på ytterste venstreside: kommunistpartiet (PCV), Causa R, Den venstrerevolusjonære bevegelse (MIR) og Sosialistbevegelsen (MAS). Han treffer lederne deres i hemmelighet. Igjen vil alle ha ham som medlem, å få noen av sine inn i hæren er en gammel drøm.

Etter å ha studert de militære opprørene i Venezuela, blir Chávez overbevist om at det er mulig å gripe makten for å få slutt på den endemiske fattigdommen. Men at den eneste muligheten, for å unngå militært høyrediktaturer, er å skape en allianse mellom hæren og de politiske organisasjonene på venstresiden. Det skulle bli hans hovedtanke, den «sivil-militære union».

Han støtter seg til erfaringene fra venstrerevolusjonære militære ved makten i Latin-Amerika: Jacobo Arbenz i Guatemala, Juan José Torres i Bolivia, Omar Torrijos i Panama og Juan Velasco Alvarado i Peru. Han treffer den sistnevnte i Lima under en studietur i 1974. Han blir sterkt preget av møtet: 25 år senere skrives Den bolivarianske republikken Venezuelas Grunnlov (vedtatt ved folkeavstemming i 1999) i samme form som Alvarados «lille blå bok».

Han begynte på Krigsskolen uten politisk bevissthet. Fire år senere uteksamineres den 21 år gamle Chávez med en eneste tanke i hodet: å få slutt på et korrupt regime og bygge det venezuelanske demokratiet på ny.

Han måtte vente i 25 år. 25 år med stille konspirasjoner i hæren, og fire avgjørende hendelser: den store folkelige oppstanden (caracazo) mot den nyliberale sjokkterapien i 1989,2 det mislykkede militæropprøret i 1992, erfaringen fra to år i fengsel, og møtet med Fidel Castro i 1994. Etterpå var valgseieren sikker. Fordi, sa han og siterte Victor Hugo, «ingenting i verden er mektigere enn en idé hvis tid er kommet».

Oversatt av L.H.T.