Teateret i den kapitalistiske realismens tidsalder

Teateret kan være en gjenoppbyggende kraft, når industriene som skal fortelle fortellingen om verden legger seg flate for krav om lønnsomhet, skriver direktør for teateret Schaubühne i Berlin, Thomas Ostermeier.

I de påståtte demokratiene i Vesten må hver stat kreve inn skatt for å bevare allmennyttige aktiviteter. Skattene fordeles til forskjellige institusjoner som disponerer midlene slik de mener er riktig eller nødvendig. Beklager denne banale innledningen, men er viktig å minne om at begrepet om offentlig oppgave står innskrevet i selve kjerne av samfunnet vårt, for å gi enkeltmennesker og sosiale grupper … rettferdighet? Lykke? Suksess? Kunnskap? Åpninger mot andre ideer, andre mennesker, andre fellesskap?

Nyliberalismens seiersgang, som startet i Chicago på 1970-tallet og ble framskyndet av «den virkelige eksisterende sosialismens» oppløsning, viser seg i avregulering av finansmarkedene, men også i privatisering av offentlige tjenester og institusjoner. Dette paradigmeskiftet er også en av årsakene til teaterets legitimitetstap i samme periode. En stor del av den vesteuropeiske venstresiden, som tradisjonelt har vært skeptiske til institusjoner, for ikke å si staten, har nå fått den smertefullt oppgaven å forsvare staten mot de nye markedsdisiplenes offensiv. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Sivilisasjonen villig, kjødet svakt

Default thumbnail
Neste sak

Optimalisert menneskestyring

Andre saker om Kunst

Håpets plakater

Fra slutten av 1800-tallet fornyet radikale kunstnere tresnittet. Verkene deres fordømte den

0 kr 0