Teateret i den kapitalistiske realismens tidsalder

Teateret kan være en gjenoppbyggende kraft, når industriene som skal fortelle fortellingen om verden legger seg flate for krav om lønnsomhet, skriver direktør for teateret Schaubühne i Berlin, Thomas Ostermeier.

I de påståtte demokratiene i Vesten må hver stat kreve inn skatt for å bevare allmennyttige aktiviteter. Skattene fordeles til forskjellige institusjoner som disponerer midlene slik de mener er riktig eller nødvendig. Beklager denne banale innledningen, men er viktig å minne om at begrepet om offentlig oppgave står innskrevet i selve kjerne av samfunnet vårt, for å gi enkeltmennesker og sosiale grupper … rettferdighet? Lykke? Suksess? Kunnskap? Åpninger mot andre ideer, andre mennesker, andre fellesskap?

Nyliberalismens seiersgang, som startet i Chicago på 1970-tallet og ble framskyndet av «den virkelige eksisterende sosialismens» oppløsning, viser seg i avregulering av finansmarkedene, men også i privatisering av offentlige tjenester og institusjoner. Dette paradigmeskiftet er også en av årsakene til teaterets legitimitetstap i samme periode. En stor del av den vesteuropeiske venstresiden, som tradisjonelt har vært skeptiske til institusjoner, for ikke å si staten, har nå fått den smertefullt oppgaven å forsvare staten mot de nye markedsdisiplenes offensiv. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0