Camerons sabelrasling

Skepsisen mot en europeisk bankreform har fått Storbritannias statsminister David Cameron til å distansere seg fra EU.

«Det er blitt stuereint å snakke om å forlate EU!» Nigel Farage lot som om han jublet onsdag 23. januar. Lederen for UK Independence Party, som ofte framstiller seg som offer for Storbritannias EU-vennlige «elite», gratulerte seg selv for talen David Cameron holdt samme morgen. Den konservative statsministeren ønsket å «klargjøre» Storbritannias posisjon innenfor unionen, samtidig utelukket han ikke et brudd med Brussel. For Farage var det en viktig politisk dreining.

Valget av tid og sted vakte minst like mye oppmerksomhet som innholdet i statsministerens korte tale – som tidligere sjef for Carlton Communications, overlater Cameron sjelden noe til tilfeldighetene. EU er bare viktig som et redskap for globalisering og handelsliberalisering (i et marked med 500 millioner forbrukere), sa Cameron fra London-kontoret til den amerikanske finansnyhetskanalen Bloomberg, førti år etter at Storbritannia ble med i Det europeiske fellesskap (EF).

Globalisering og liberalisering – i utgangspunktet virker ikke dette langt fra Brussels mål. Men britene er svært bekymret for ønskene om å regulere finanssektoren og den gryende bankunionen. John Gapper i Financial Times advarer mot at «Citys femti år lange ekspansjon som verdens ledende finanssentrum er truet» av konkurranse fra andre europeiske hovedsteder. Dessuten er europeiske lønnsmottakeres rettigheter, ifølge de konservative, fremdeles for begrensende for britiske bedrifter: De krever dispensasjoner, særlig fra arbeidstidsbestemmelsene.

Cameron gjentok Charles De Gaulles argument mot britisk EF-medlemskap i 1963 og sa: «Vi har karaktertrekkene til en øystat – uavhengig, uavhengig, frittalende og lidenskapelige forsvarere av vår suverenitet. […] For oss er EU et middel for et mål – velstand, stabilitet, ankeret for frihet og demokrati både i og utenfor Europa – ikke et mål i seg selv.»2

Så fulgte et forsvar for mer fleksibilitet og styrking av subsidiaritetsprinsippet (etablert på EU-toppmøtet i desember 1992). Prinsippet anerkjenner medlemslandenes rett til å gripe selvstendig inn på områder som ligger utenfor unionens eksklusive råderett, for å nå mål som er til fellesskapets beste. Cameron framsto som talsmann for det flertallet av briter som er «urolige» for at landet skal marginaliseres som følge av en stadig sterkere integrasjon i eurosonen. Han konkluderte med at dette svekker følelsen av tilhørighet. Derfor er det «legitimt» å rådføre seg med folket, nesten førti år etter folkeavstemningen i 1975.3


Strategisk folkeavstemning

På tross av mange meningsmålinger, bestilt hovedsakelig av den antieuropeiske pressen (som understreker at over 70 prosent av britene ønsker folkeavstemning), er britene mer bekymret for andre spørsmål. Etter flere ekstremt brutale kutt i offentlige budsjetter, under påskudd av å redusere budsjettunderskuddet, har finansminister George Osborne måttet erkjenne at de økonomiske problemene bare blir verre: Gjelden har økt fra 60 prosent av BNP i 2011 til 71 prosent i 2012. Ikke bare øker underskuddet, veksten lar også vente på seg (minimale 0,1 prosent i 2012). I februar mistet den britiske staten sin trippel A-kredittverdighet.

Cameron er kanskje ikke klar over at britene er langt mer opptatt av de mange skandalene som undergraver tilliten til politikerne, enn Citys bekymringer for truslene fra kontinentet. Han virker overbevist om at EU-spørsmålet vil bli sentralt foran valget i 2015 og skyve hans økonomiske fiasko i bakgrunnen. Vil han få rett?

Cameron har ikke kommet på kant med sine europeiske kolleger, han har tvert imot klart å samle støtte fra en del europeiske partnere, deriblant Tyskland. Etter EU-toppmøtet i februar i år hadde Le Figaro følgende overskrift: «Cameron og Merkel setter EU på diett» (9. februar 2013). Dagen før sa utenriksminister Hague til unionens utenrikskomité at statsministerens uttalelser ikke ville marginalisere Storbritannia i det europeiske fellesskapet, men snarere styrke unionen. Han viste til en artikkel i avisen Die Welt fra 24. januar, som etterlyste en Berlin-London-akse.

Angela Merkel vil gjerne forsterke sitt image som den europeiske budsjettdisiplinens årvåkne vokter før bundestagsvalget i september 2013. Hun har derfor alliert seg med Cameron i Brussel, men alliansen er skjør. Om den tyske kansleren er villig til å gi britene noen innrømmelser, har utenriksministeren hennes, Guido Westerwelle, vist seg mindre medgjørlig. Han har gått så langt som til å erklære at et Europa à la carte er fullstendig utelukket.

Høyrefløyen i det konservative partiet er fiendtlig innstilt til EU. De lot seg ikke berolige av vedtaket i juli 2011, som åpner for en folkeavstemning hvis nye EU-traktater innebærer overføring av makt til unionen. Det senere løftet om en gjennomgang av landets tilhørighet til unionen, hjalp heller ikke. Men vedtaket om eventuell folkeavstemning har i det minste dempet høyrefløyen. Det har imidlertid hatt motsatt virkning på utenriksminister William Hague. 24. oktober 2011 uttalte han: «Eurosonen er tydelig i krise, da vil ikke det å toppe denne usikkerheten med den ekstra usikkerheten i en folkeavstemning om å forlate EU, når halvparten av de direkte utenlandsinvesteringene kommer fra resten av EU, og halvparten av vår eksport går til resten av EU, være en ansvarlig handling.» Dette er også argumentet til de fleste næringslivslederne og arbeidsgiverforeningens leder, Roger Carr. Sistnevnte uttrykte sin bekymring i søndagsavisen The Observer 13. januar 2013: «Å forlate EU vil undergrave arbeidsplasser, utvanne internasjonale relasjoner og skade landets velstand.»

Camerons strategi gjør for øvrig en videre koalisjon med liberaldemokratene mindre sannsynlig. Liberaldemokratene ser på løftet om folkeavstemning som et knep på linje med det Harold Wilson brukte i 1974 for å skape fred i et parti som var i ferd med å rives i filler av EU-spørsmålet.

Men målet til Cameron var uten tvil et annet, nemlig å stjele retorisk kapital fra selvstendighetspartiet UKIP. Her er suksessen udiskutabel. Cameron har fått EU-delegaten Marta Andreasen til å forlate Farage og UKIP for å slutte seg til de konservative.


Integrasjon og elastisitet

I Labour er de ikke fornøyde. 31. oktober 2012 ga partipisken labourrepresentantene beskjed om å stemme sammen med et femtitalls konservative representanter for et forslag om å tvinge regjeringen til å kreve kutt i EU-budsjettet under EU-rådets møte 22. november. Selv om det ikke hadde noen innvirkning på britenes handlefrihet viste dette forslaget, som ble vedtatt med 307 mot 294 stemmer, mobiliseringsevnen til de konservative EU-opprørerne. Labours ledelse ble beskyldt for opportunisme og hykleri. De var også lite overbevisende da de kritiserte Camerons dumdristighet etter talen 23. januar, men forbeholder seg retten til å avholde folkeavstemning, hvis situasjonen skulle kreve det, dersom de kommer til makten i 2015. De få Labour-representantene som var til stede i Underhuset 11. februar holdt en lav profil, mens deres konservative kolleger lovpriste lederen sin etter seieren i Brussel.

Det var en relativ, men symbolsk viktig seier. Cameron ga ikke etter på noe punkt, mens Tony Blair i 2005 hadde godtatt en reduksjon i «rabatten» Margaret Thatcher hadde slåss for å få i 1984.4 Rabatten vil fortsette å ligge på rundt fire milliarder euro per år i de kommende sju årene. Storbritannia vil likevel fremdeles være netto bidragsyter til det europeiske budsjettet med opp mot åtte milliarder euro. Til gjengjeld kan Cameron påberope seg æren for å ha kuttet en milliard euro årlig i eurokratenes livsstil, favorittmålet for skyts fra den konservative britiske pressen.

Overfor sine egne kan statsministeren påberope seg en hovedrolle i kampen for å snu veksten i EU-budsjettet. Det er ingen selvsagt følge at det vil bli like lett å oppnå de andre målene han satte seg, særlig ikke å stanse bankunionen. Den europeiske sentralbankens (ESB) sentrale rolle i dette prosjektet, som Rådet for økonomiske og finansielle spørsmål (Ecofin) vedtok i desember 2012, vil nødvendigvis få innvirkninger på det britiske finanssystemet. I sluttforhandlingene vil stemmen fra et land som har satt seg på sidelinjen med hensyn til fellesvalutaen og klager over å falle mellom to stoler, selvsagt veie mindre enn de konservative håper.

Det er bare et av problemene den konservative ledelsen må løse. Andre har mer med motsetninger å gjøre. Hvordan styrke eurosonen – noe som nødvendigvis krever en mer ambisiøs regulering av budsjett og bankvirksomhet – og samtidig kreve en mer smidig implementering av de ulike mekanismene, også innenfor fellesmarkedet? Andrew Geddes, som lenge har observert den britiske EU-politikken, mener styrkingen av eurosonen vil skje gjennom større økonomisk integrasjon innad, mens Storbritannia vil bli degradert til en observatørrolle «med bare marginal mulighet til å fremme de liberale reformene landet ønsker».5

Oversatt av L.H.T.



Fotnoter:
1 John Gapper, «Europe takes its bite from the City», Financial Times, London, 20. februar 2013.

2 Under sin pressekonferanse 14. januar 1963 sa de Gaulle nei til britisk medlemskap ved å peke på «særpreget, strukturen, forholdene som er spesielle for England, er dypt forskjellige fra de vi finner på kontinentet».

3 Den nye folkeavstemningen er avhengig av at de konservative vinner valget i 2015.

4 På toppmøtet i Fontainebleau i 1984 oppnådde Margaret Thatcher en reduksjon på 60 prosent i landets bidrag til EU-budsjettet for å kompensere for avviket mellom det britiske budsjettbidraget og det beløpet som ble ført tilbake til London. I 2005 aksepterte Tony Blair at denne rabatten ble redusert med 10,5 milliarder pund sterling i perioden 2007-2013, i bytte mot en strukturendring av EUs budsjett.

5 Andrew Geddes, Britain and the European Union, Basingstoke, Palgrave-Macmillan, Basingstoke, 2013.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal