Grønt alibi for kraftprivatisering

Overgangen til fornybar energi i Europa stanger mot et høyspentnett uegnet for den uregelmessige vind- og solkraften. Moderniseringen av strømnettene krever dermed en politisk beslutning: Skal kraft være et fellesgode med en kollektiv infrastruktur eller en uregulert vare på det europeiske kraftmarkedet?

Flere generasjoner miljøvernere verden over har drømt om å dekke sitt eget forbruk med vind- og solkraft. Men vind- og solkraftutviklingen skjøt ikke fart før etter de internasjonale klimaforhandlingene på slutten av 1990-tallet og ikke minst prisøkningen på fossilt brennstoff i forrige tiår.

Nå er ideen om kraftuavhengighet ikke lenger bare en fiks idé for miljøaktivister. I Frankrike er det et uttalt mål for mange lokalsamfunn, som kommunesammenslutningen i Mené i Bretagne. Området med 6500 innbyggere vil ifølge prosjektlederne «være 75 prosent selvforsynt innen 2020 og 100 prosent innen 2030 for både privat, offentlig og kommersielt kraftforbruk».1Sitert i Les Echos, Paris, 28. september 2011. Mange andre lokalsamfunn samarbeider for å innføre Negawatt-prinsippene om måtehold, effektivitet og utvikling av fornybare energikilder. På europeisk nivå skal det treårige prosjektet «100 prosent RES Communities», lansert i april 2012, støtte eksperimentering med lignende lokal energipolitikk. Men samtidig har EU og medlemslandene valgt en helt annen vei som kan annullere framskrittene innen sol- og vindkraft.

Negative kraftpriser

Sol- og vindkraftgeneratorer er grunnleggende forskjellige fra kraftverk basert på olje, gass eller kull. En vindmølle sviver når vinden blåser og solcellepanel konverterer mest energi når det er klar himmel, derfor er disse to energikildene per definisjon uregelmessige og uforutsigbare. Produksjonen kan ikke planlegges presist. Virkningsgraden (forholdet mellom den reelle produksjonen og energimengden en generator teoretisk sett ville levert ved full effekt året rundt) er nå rundt 25 prosent i Vest-Europa. Solcellepaneler genererer rundt 15 prosent av maksimal installert kapasitet – et tall som varierer fra år til år etter værforholdene. Virkningsgraden til fossile kraftverk er derimot opp mot 75 prosent.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal

Dessuten bruker vind- og solgeneratorene en hovedsakelig stedbunden primærenergi, som varierer stort fra område til område. For å få høy effekt må parkene plasseres i passende geografiske områder. Reguleringsinstansene i kraftsystemet må dermed plassere parkene i sol- eller vindrike regioner.

Dette er en vanskelig nøtt for de som driver strømnettene, som i sanntid skal levere den strømmen forbrukerne har behov for. Hva gjør man med strømmen vindmøllene produserer på natta, når etterspørselen er lav? Hvordan levere nok strøm på forbrukstoppene på vinteren når man ikke kan stole på kapasiteten til de fornybare energikildene?

Regjeringenes subsidieordninger pålegger i tillegg kraftleverandørene i en periode på 15–20 år å kjøpe strøm fra fornybare kilder til høyere pris enn snittprisen på strøm fra fossile kilder eller atomkraft. Men ordningene overlater det til produsentene og leverandørene å løse tilstrømningen fra disse uregelmessige energikildene. De må dessuten lage reserveløsninger. Siden det er umulig å vite om solcellepanelene eller vindmøllene vil fungere når det er behov for dem, må de ha en parallell kapasitet som kan produsere når som helst. Disse reservekraftverkene, som startes og stoppes etter sol- og vindkraftproduksjonen, brenner kull, olje eller gass og slipper ut store mengder CO2.

Siden områdene som passer best for fornybar energi ikke nødvendigvis er de som forbruker den produserte kraften, må den transporteres, tidvis over lang distanser. I Tyskland er de største vindmølleparkene i Nordsjøen, mens etterspørselen er størst i de sørlige delstatene, som det rike Bayern. Ifølge den kommersielle tanken som driver de fleste utviklerne av fornybar energi, må det dermed bygges nye kraftlinjer fra nord til sør, hvis ikke vil en god del av kilowattimene gå tapt.2«La transition énergétique allemande est-elle soutenable?» (Er den tyske energiovergangen bærekraftig?), Centre d’analyse stratégique, Paris, september 2012.

Energioverskuddet i perioder med lav etterspørsel leder tidvis til negative priser på energimarkedene: Flere perioder i løpet av året er kraftleverandørene kontraktforpliktet til å kjøpe fornybar energi fra produsentene og må dermed betale for å kvitte seg med den brysomme varen. Vannkraftselskapene, for tiden de eneste som har noen særlig mulighet til å lagre fornybar energi (heve vannivået i demningene), tjener på å absorbere denne overproduksjonen for så å selge den videre til høyere pris under forbrukstoppene.

Utbygging av ny infrastruktur i Tyskland er avhengig av at Energiekonzept lykkes. Denne svært ambisiøse nasjonalplanen for fornybar energi (vedtatt av den føderale regjeringen i juli 2011) krever 4500 kilometer med høyspentledninger med en prislapp på 20 milliarder euro. Men det finnes få investorer. Innbyggerne i områdene ledningene skal gå gjennom, blant andre delstaten Thüringen, er sterkt kritiske, noe som forsinker eller blokkerer godkjenningsprosessene. Derfor forsøker de føderale myndighetene nå å forenkle prosedyrene. Folk som i lang tid har forbundet fornybar energi med økt selvstyre og nye arbeidsplasser, er nå blitt desillusjonerte. Men de har flere skuffelser i vente, for Tyskland foregriper bare den europeiske strategien basert på frihandel og fri konkurranse.

Vidunderlig verden av fri krafthandel

Etter 1997 og direktivet 96/92/CE, som skulle etablere «felles regler for produksjon, transport og levering av elektrisitet», har det som før som oftest var en offentlig tjeneste blitt stykket opp, avregulert og privatisert. Direktiv 2003/55/CE i 2004 ledet til en fullstendig liberalisering av de nasjonale gassmarkedene. I dag begir EU seg ut i den andre skapelsesakten for et felles energimarked, som skal «åpne for fri sirkulasjon av gass og elektrisitet» og gi de nasjonale reguleringsmyndighetene og netteierne insentiv til å «intensivere arbeidet med å koble sammen markedene».3Sluttnotat fra EU-rådets møte 4. februar 2011. I denne strategien framstår de fornybare energikildene bare som en legitimering, i likhet med «solidariteten» mellom landene.

18. desember 2012 vedtok EU-kom-misjonen et forslag om regulering av de transeuropeiske strømnettene for å få fart på godkjennelsen av sammenkoblingsprosjekter. Det finnes subsidier for denne infrastrukturen «av felles interesse» som «legger til rette for miljømessig bærekraft, er fordelaktig for Europas borgere, og skaper arbeidsplasser og vekst for bedrifter og borgere,» ifølge forslagsstilleren, den portugisiske sosialisten António Correia de Campos.4«Fast-track approval for Trans-European energy network projects», 18. desember 2012, www.europarl.europa.eu. I denne vidunderlige verden av fri krafthandel kan tysk solenergi dekke behovet i Belgia eller Polen alt etter været, og markedsprisene selvfølgelig.

Sammenkoblingen av stadig større strømnett, som blander ulike energikilder, krever en sterkt sentralisert forvaltning. På 2000-tallet dannet Norge, Island og de 27 EU-landene Den europeiske regulatorgruppen for elektrisitet og gass (ERGEG) for å ledsage «opprettelsen av et konkurransedyktig, effektivt og bærekraftig indre kraftmarked». ERGEG ble supplert i 2009 av et Europeisk energiregulatorbyrå (ACER) som skal gi tekniske anbefalinger og holde oppsyn med strøm- og gassmarkedene, særlig infrastruktur som krysser flere grenser.

Fornybar liberalisering

Denne europeiseringen av forvaltningen hviler på teknologiske nyvinninger. I strømsektoren dreier det seg om smart grids, datastyrte «intelligente» nett. Disse kan styre tradisjonelle kraftverk, vindmølle- eller solcelleparker, og lagre strøm på bilbatterier, men også styre husholdningsapparater. Husholdninger som gir tillatelse kan få strømmen til varmtvannstanken eller radiatoren kuttet i noen minutter under forbrukstopper. Enkelte foreslår også å innføre rushtidspriser.5François Lévêque og Bastien Poubeau, «Tarification progressive de l’énergie: marche arrière toute» (Progressive strømpriser: tilbake til start), http://lecercle.lesechos.fr, 20. desember 2012. Skillet mellom fulle timer (dagen) og tomme timer (natta) som blant andre franske EDF har innført, vil erstattes av en sanntidsprising som følger produksjonskostnadene. For å få lavere regninger må strømkundene følge nøye med på kraftbørsen.

Men de mest visjonære innenfor fornybar energi og liberalisering er muligens lederne i det franske selskapet Bouygues Construction. De mener at tiden for kraft, vann og renovasjon som offentlig tjeneste snart er forbi og utvikler noe de kaller Autonomous Building Concept (ABC): «Bygninger konstruert for å være uavhengige av kollektive nett, [som] produserer sin egen kraft, er gjerrigere på vann og gjenvinner det meste av søppelet.» Gaëtan Desruelles, leder for innovasjon og bærekraftig bygging hos Bouygues Construction, mener samfunnet, «i en periode der offentlige investeringer vil bli stadig vanskeligere å finansiere», må vurdere dette «autonomiprinsippet som gir store innsparinger og en mer tilfredsstillende overordnet miljøkostnad».6Sitert i Les Echos, Paris, 5. oktober 2011. Et av verdens mektigste – og mest forurensende – selskaper gjør seg altså klar til å virkeliggjøre mange miljøverneres drøm – på bekostning av selve begrepet om offentlige tjenester.

De som er imot fornybar energi nøler ikke med å kritisere avveiene denne ultraliberale tankegangen har ført utviklingen av fornybare energikilder ut på. Det er fullstendig mulig å finne andre veier: Intelligent offentlig støtte til energiøkonomisering og smart fordeling av produksjonen mellom de uregelmessige (vind, sol) og de andre fornybare energikildene (metan, skog, jordvarme, tidevannskraft). Lokale lagringsløsninger (vann, varme, komprimert luft) kan gi systemer som dekker de ulike geografiske områdenes behov og særegenheter. Alt dette vil utvilsomt være billigere enn de store europeiske sammenkoblingsprosjektene, som vil kreve investeringer på 200 milliarder euro fram til 2020. Men det forutsetter at man bygger opp kraftsektoren som en reell offentlig tjeneste – den samme tjenesten som EU gjør alt for å ruinere og de europeiske landene ikke vil bevare.

Oversatt av R.N.

  • 1
    Sitert i Les Echos, Paris, 28. september 2011.
  • 2
    «La transition énergétique allemande est-elle soutenable?» (Er den tyske energiovergangen bærekraftig?), Centre d’analyse stratégique, Paris, september 2012.
  • 3
    Sluttnotat fra EU-rådets møte 4. februar 2011.
  • 4
    «Fast-track approval for Trans-European energy network projects», 18. desember 2012, www.europarl.europa.eu.
  • 5
    François Lévêque og Bastien Poubeau, «Tarification progressive de l’énergie: marche arrière toute» (Progressive strømpriser: tilbake til start), http://lecercle.lesechos.fr, 20. desember 2012.
  • 6
    Sitert i Les Echos, Paris, 5. oktober 2011.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal