Kinas store sprang ut i verdensrommet

Beijing har ingen statue av den amerikanske antikommunisten Joseph McCarthy. Det burde de kanskje hatt, siden han er det kinesiske atomprogrammets egentlige far. Like etter krigen jobbet den unge ingeniøren Qian Xuesen, opprinnelig fra provinsen Hangzhou, for Pentagon ved Jet Propulsion Laboratory i Pasadena. Hans teft for romfart og ballistikk begeistret US Air Force. Hæren hadde så stor tro på ham at de sendte ham til Tyskland for å lære av Werner von Braun, hjernen bak det tyske rakettprogrammet. Mccarthyismen sørget imidlertid for at den lysende karrieren endret kurs. I 1950 ble Qian beskyldt for å være kommunist. Han ble først satt i husarrest for siden å bli deportert til Mao Zedongs Kina i 1955. Det hjalp ikke at Marineminister Daniel Kimball mente at dette «geniet», utdannet ved Massachusetts Institute of Technology (MIT), alene var verd like mye som «tre til fem divisjoner» og at han «heller ville ha sett ham død enn sendt i eksil». I mccarthyismens heksejakt betydde slike protester lite. Det gikk som det måtte gå: Qian ble tatt imot av Mao, sverget troskap til regimet og utviklet fra bunnen av det første kinesiske programmet for langdistanseraketter.

I 1966, to år etter den første kinesiske atomsprengningen i 1964, ledet ingeniørvidunderet den første oppskytingen av en atomrakett i Xinjiang-ørkenen. Han sto også bak den første vellykkede kinesiske satellittoppskytingen 24. april 1970 – satellitten Dong Fang Hong kringkastet den patriotiske sangen «Østen er rød» kontinuerlig i de 26 dagene den gikk i bane rundt jorda. Qian gikk av med pensjon i 1991 og døde i 2009 overøst med æresbevisninger. Han er det store symbolet på Folkerepublikken Kinas sammensatte atom- og romfartsprogram. Fra den første atomeksplosjonen i oktober 1964 til 14. oktober 2003, da oberstløytnant Yang Liwei og romskipet Shenzhou gjorde Kina til det tredje landet som har gjennomført en bemannet romferd, har de kinesiske myndighetene laget stadig flere forbindelser mellom romfarts- og atomvåpenprogrammene, med mål om teknologisk, økonomisk og strategisk optimalisering. På tross av opprettelsen av Kinas romfartsbyrå (CNSA) på 90-tallet og flere prosjekter for å kommersialisere romfarten, har Folkets frigjøringshær fortsatt en sentral rolle i alt som har med atomvåpen og romfart å gjøre.



Underjordisk kinesisk mur

Denne synergieffekten mellom atomteknologi, romfart og ballistikk er ikke spesifikk for Kina, men viden kjent i det minste blant ingeniører, særlig i USA og Frankrike. Kineserne skiller seg likevel da de tidlig bestemte at atomvåpnene aldri skulle brukes til førsteslag og ga høytidelige forsikringer om at Kina aldri vil bruke dem mot land som ikke selv har atomvåpen. De var også tidlig ute med å gå imot militarisering av verdensrommet. I tillegg til denne defensive holdningen, er det kinesiske militæret dårlig utstyrt. Flyene og ubåtene som kan bære atomstridshoder, antas å være relativt foreldede. Dette har gjort Kina til det mest diskrete medlemmet av den internasjonale klubben av romfarts- og atommakter: Frankrike, USA, Storbritannia, Russland og Kina, og nå nylig India.

Det vil si, Kina har vært diskret inntil nå. Det store spørsmålet er om Kina vil fortsette å holde en lav profil etterhvert som landets økonomiske utvikling stimulerer til økt politisk og militær makt. Holdningene til atomvåpen ser nå ut til å være i endring, skal vi tro dokumentet om landets nye forsvarsstrategi som ble lansert 16. april i år. Amerikanerne er de første til å reagere.

«Vet vi egentlig hvor mange raketter kineserne har?» Amerikanske Richard Fischer, et noe Kina-besatt medlem av International Assessment and Strategy Center, visste godt at han ville treffe blink i Pentagon og Kongressen med dette spørsmålet i 2011.2 For det råder en stor usikkerhet rundt Kinas atomarsenal. Landet er det eneste i P5-gruppen som ikke har erklært hvor mange atomvåpen det har.3 Ifølge Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) hadde Kina 186 operasjonelle utplasserte atomstridshoder i 2009. International Panel on Fissile Material (IPFM) mener derimot at tallet er 240.4 Sammenliknet med de mange tusen stridshodene USA og Russland har til rådighet, virker den amerikanske nervøsiteten noe overdrevet. I mai 2010 erklærte USA at de totalt har 5000 stridshoder (taktiske, strategiske og ikke-utplasserte). Av disse er 1700 utplasserte og operasjonelle på ICBM-missiler, ubåter (SLBM) og strategiske bombefly.5

I 2009 skapte en rapport fra det amerikanske Georgetown-universitetet uro i det lille miljøet av eksperter på kinesiske atomvåpen.6 Professor Philip Karber, tidligere ansatt i Pentagon, ledet i tre år en gruppe studenter som samlet inn ny tilgjengelig informasjon. Konklusjonene deres gjorde ekspertene målløse: Kina har i virkeligheten 3000 atomstridshoder! Rapporten «avslører» også 5000 kilometer med tunneler, beregnet på transport og oppbevaring av atomvåpen og spesialavdelinger. Den mystiske og hemmelige «underjordiske kinesiske mur» vekket journalistenes fantasi og ble umiddelbart den symbolske atomparallellen til «perlekjeden» av marinebaser som kineserne har etablert i asiatiske farvann.



«Avsløring» fra kinesisk statskanal

Amerikanske nedrustningsforkjempere, som Hans Kristensen fra Federation of American Scientists, beskylder Pentagon for å ha fjernstyrt rapporten gjennom Karber. I likhet med Fischer og sladrespaltisten William Gertz, er Karber blant de som mest besatt advarer mot Kina. Militæret benekter de høye estimatene.7 Saken har fått politiske etterspill. I Kongressen 14. oktober 2011 tok den republikanske representanten Michael Turner opp den «ukjente» underjordiske labyrinten: «Mens vi bestreber oss på å gjøre våre atomarsenal mer transparente bygger Kina dette underjordiske tunnelsystemet for å gjøre sitt arsenal enda mer ugjennomsiktig». Da europeisk presse «oppdaget» rapporten fra Georgetown, presenterte de dette «utrolige tunnelnettverket» som en overraskelse.8 Indiske journalister stemte i. I begynnelsen av januar 2013 forlangte en presset Barack Obama å få en rapport fra Pentagon om saken innen 15. august i år.

På tross av ekstremitetene i den amerikanske politikken og den journalistiske konformiteten i Europa, viser det seg at den «underjordiske kinesiske muren» har vært kjent i flere år. Allerede i desember 2009 ga Hong Kong-avisen Ta Kung Pao detaljerte opplysninger om det gigantiske arbeidet som i ti år skal ha beskjeftiget flere tusen kinesiske soldater. Her fikk de asiatiske leserne vite at 2. artilleridivisjon i Folkets frigjøringshær, som har ansvaret for strategiske kjernevåpen, i 1995 bestemte seg for å plassere atomrakettene lenger under bakken for å gjøre dem mindre sårbare for et overraskende førsteslagangrep. Et nettverk av oppgraderte tunneler flere hundre meter under bakken ble anlagt under fjellene i utkanten av regionen Hebei nord i landet, i et område med dype kløfter og bratte klipper som er godt egnet til å stå imot atomangrep.9

Det er interessant at «avsløringen» opprinnelig kom fra den kinesiske statskanalen CCTV. 24. mars 2008 sendte kanalen en dokumentar som nøkternt fortalte om arbeidet med å bygge tunnelene. Med tanke på statens strenge kontroll med de kinesiske mediene, må denne sendingen, som militærmyndighetene i India, USA og Europa selvfølgelig fikk med seg, ses som en offisiell kunngjøring. Dessuten var disse tunnelene ikke et mål i seg selv, men et middel for å videreføre doktrinen om gjengjeldelse, ikke førsteslag.



Mangler ved Romtraktaten

Kina går samtidig med dette bort fra store fast plasserte raketter med flytende drivstoff, som er svært sårbare for et førsteslag, for heller å satse på raketter med fast drivstoff som raskt kan flyttes på mobile utskytingsramper, for eksempel DF-31A-raketten med en rekkevidde på 11 000 kilometer. Mobile eller ikke, bakke-til-bakke-rakettene er fremdeles den eneste delen av den kinesiske atomtriaden (bakke-til-bakke-raketter, bombefly, ubåter) som virkelig er troverdig, i det minste for øyeblikket.

Kineserne vet at de ikke kan nøye seg med å beskytte sin gjengjeldelsesevne, for å virke avskrekkende overfor amerikanerne. De er dessuten nødt til å respondere på amerikanernes rakettforsvar, som vil kunne hindre kinesernes teoretiske gjengjeldelsesevne. For å løse denne utfordringen har Folkets frigjøringshær lenge siktet mot en alternativ slagmark: verdensrommet.

«Kinas nasjonale interesser ekspanderer og landet har gått inn i romalderen,» sier general Xu Qiliang, tidligere luftforsvarsjef som nå leder Den sentrale militærkommisjon.10 Trass i at Kina offisielt er mot militarisering av rommet, viser myndighetene et klart ønske om å utfordre det amerikanske hegemoniet. Moderne hærer blir stadig mer avhengige av rommet, dermed er det viktig å kunne hindre en eventuell fiende tilgang til rommet.

Kina antar at reelle forhandlinger bare kan finne sted mellom likeverdige parter og er i likhet med Russland overbevist om at bare tydelige og uavhengige framskritt kan bremse Pentagons ambisjoner om space superiority. Slik kan de tvinge USA til å undertegne en avtale som gjør verdensrommet nøytralt og dermed tette hullene i Romtraktaten fra 1967. En amerikansk rapport fra Space Commission (også kalt Rumsfeld-kommisjonen) i 2001 gikk for øvrig gjennom alle manglene i denne avtalen. Den konkluderte med at ingenting forbød «å utstasjonere eller bruke våpen i rommet, […] å bruke militærmakt fra rommet mot Jorda, [eller] å gjennomføre militære operasjoner i og via rommet».11



Kontrollen over verdensrommet

NASA har utestengt Kina fra den internasjonale romstasjonen. Derfor bygger kineserne sin egen, kalt Tiangong. Den skal være ferdig i 2020 og åpen for forskere fra alle nasjoner. De utvikler en bærerakett på 130 tonn og planlegger måneferd i 2025, samtidig drømmer de om å overgå amerikanerne og sende et bemannet romskip til mars etter 2030. Andre generasjon av satellittnettet deres (Beidou-Compass) vil snart ha 35 satellitter og tilby de samme lokaliseringstjenestene som både sivil og militær GPS.

Men bivirkningene av strategien har kanskje vært større enn antatt. Da kineserne skjøt ned en gammel værsatellitt av typen FY-1C med en SC-19-rakett i januar 2007 for å vise sin kapasitet, la de seg åpne for kritikk. USA kalte dette, med støtte fra en rekke land, en «romforbrytelse» og kritiserte Kina for både de farlige restene etter nedskytingen og bruddet med Kinas egen holdning til verdensrommets nøytralitet. I siste utgave av «National Security Space Strategy» (januar 2011) advarer de amerikanske myndighetene: «USA forbeholder seg retten og evnen til å svare i selvforsvar, hvis avskrekking feiler.»12

Amerikaneren Everett Dolman mener at «den kommende krigen med Kina vil handle om kontrollen over verdensrommet».13 I bakgrunnen lurer atomspørsmålet: De amerikanske varslingssatellittene som brukes for å oppdage ballistiske raketter, blir nå eventuelle mål for kinesiske våpen. Uten disse satellittene vil organiseringen og styringen av de amerikanske strategiske atomvåpnene være totalt handikappet.

Frykten for dette føyer seg på amerikansk side til den snikende følelsen av en framtidig teknologisk utklassing. Hvem husker fremdeles at «Lang Marsj»-rakettene skjøt opp et tjuetalls kommersielle satellitter før amerikanerne på 90-tallet innførte embargo på salg av satellittdeler til Kina? NASA ga lenge blaffen, fordi de så ned på kineserne. Den tiden er over, for selv om avstanden til USA er enorm, nærmer Kina seg med stormskritt. En bekymret amerikansk ingeniør ved MIT laget i 2008 en simulering av en romkrig mellom de to landene og konkluderte beroliget med at kineserne kom til å tape.14 Selv om den kinesiske strategiplanen for verdensrommet fra 2011 bare nevner fem sivile hovedsatsinger (fredelig utvikling, forskning, innovasjon, autonomi og internasjonalisering), er det viktig å merke seg at samme år sto forsvaret for 18 av 19 kinesiske rakettutskytinger.

I 2012 ble rundt 30 satellitter plassert i bane rundt jorda, inkludert noen minisatellitter: telekommunikasjon (Zhongxing 10), navigasjon, overvåking, rekognosering, samband (Tianlian 1). Et program for varslingssatellitter er under forberedelse og et nytt utskytingssenter bygges i Wenchang på Hainan-øya. Samtidig stanset Obama det amerikanske måneprogrammet Constellation i februar 2010. Gregory Kulacki i Union of Concerned Scientists, mener at amerikanerne burde droppe «den utdaterte ideen om at kineserne innen romfart har mer bruk for oss enn vi har for dem».15



Den kalde krigens dialektikk

Ryggmargsrefleksen hos enkelte amerikanske journalister ved utsiktene til en «likeverdig konkurrent», bør ikke overskygge at det kinesiske atom- og romprogrammet objektivt sett reiser en rekke spørsmål. Kina er i dag det eneste P5-medlemmet som øker antall stridshoder. Men hvor mange? Tallstriden raser. Enkelte eksperter opererer med et maksimum på 1800 operasjonelle stridshoder. Ikkespredningsspesialister innrømmer at det viktigste ikke er å spørre om kineserne oppgraderer arsenalet sitt (det gjør de), men ikke å spre feilinformasjon om farten på oppgraderingen.

Det gjenstår å se om de kinesiske atomambisjonene vil endre den strategiske balansen i P5. Storbritannia sier de nå har mindre enn 160 operasjonelle stridshoder.16 Frankrike har halvert antallet stridshoder og atombudsjettet etter den kalde krigen. De har nå bare et par hundre operasjonelle stridshoder.17 På knappe ti år har Kina, med grunnlag i det vi kan kalle «symbiosen mellom kjerneteknologi og romfart», kommet på samme teknologiske nivå som de to europeiske atommaktene. Det ser dessuten ut til at kineserne har skrudd opp tempoet.

I siste instans kan vi ikke fullstendig utelukke muligheten for at USA og Kina komme til å gjenta den kalde krigens perverse dialektikk, for at de blir fanget i et kappløp lik det som fikk Sovjetunionen og USA til å stable opp enorme mengder stridshoder i siloer for å opprettholde «terrorbalansen». På 1960-tallet skal amerikanerne ha hatt hele 31 000 operasjonelle stridshoder.



Nytt liv i ABM-avtalen

Dette maksimalistiske synet på kjernefysisk avskrekking står i kontrast til det franske prinsippet om tilstrekkelighet («man dør bare én gang» også av atomvåpen), en doktrine basert på «rasjonell galskap», som man trodde at Kina innførte i 1964. Erklærte ikke president Hu Jintao i FN så sent som i 2009 at Kina «gjentar høytidelig sin bestemte beslutning om en defensiv atomstrategi»?18

12. februar annonserte Obama en ny reduksjon av det amerikanske atomarsenalet, som kan gå fra 1700 operasjonelle stridshoder til under 1000 innen 2020. Vil denne ideen om et minimum av strategisk livsforsikring bevares hvis Kina gjør nye framskritt? Vil vi på nytt oppleve de hallusinatoriske forestillingene til strategen Hermann Kahn, grunnleggeren av Hudson Institute, som proklamerte at lagringen av stridshoder ikke var så dumt, fordi en atomkrig kunne vinnes?19

Bekymringene til Kinas naboer er også brikker i dette spillet. På kort varsel kan japanerne teoretisk sett omforme sin nye bærerakett med fast drivstoff, Epsilon, som skal skytes ut for første gang i år, til en langdistansemissil. Vietnam skjuler heller ikke sine romambisjoner og India utvikler våpen til å skyte ned satellitter.

Løsningen kan bare være politisk. Kan det blåses nytt liv i ABM-avtalen fra 1972 om begrensninger på rakettforsvar, som Bush-regjeringen unilateralt sa opp i 2002? Det er en mulighet, ettersom Kina denne gangen kan trekkes med i diskusjonene. Det vil bli tøffe forhandlinger, men de kinesiske makthaverne er nødt til å overveie et slikt tilbud, med tanke på de mange offisielle erklæringene deres om forutsetningene for global atomnedrustning.20 I mellomtiden antyder Kinas oppgradering av både atomarsenal og romfartsteknologi at maktbalansen i Asia vil endres.

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1 Evan Osnos, «The two lives of Qian Xuesen», The New Yorker, 3. november 2009.

2 «US worries over China’s underground network», AFP, Paris, 14. oktober 2011.

3 De fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd (Storbritannia, Kina, Frankrike, Russland og USA) er de eneste offisielle atommaktene ifølge Ikkespredningsavtalen.

4 IPFM ble opprettet i 2006 av sivile eksperter på ikkespredning fra 17 land. Leder er Ramamurti Rajaranan fra Universitetet i New Delhi.

5 «Nuclear Weapons: Who has what at a glance», Arms Control Association, Washington DC, november 2012.

6 «China’s underground Great Wall: challenge for nuclear arms control», Asia Arms Control Project, Georgetown University, 2009.

7 Hans M. Kristensen, «STRATCOM Commander rejects high estimates for Chinese nuclear arsenal», Strategic Security Blog, Federation of American Scientists, 22. august 2012, http://blogs.fas.org.

8 «Que cache la Chine dans sa ’grande muraille souterraine’?» (Hva skjuler Kina i sin «underjordiske kinesiske mur»?), Le Nouvel Observateur, Paris, 7. desember 2009.

9 Arnaud de La Grange, «Les missiles nucléaires chinois à l’abri d’un tunnel secret» (Kinesiske atomvåpen i skjul i hemmelig tunnel), Le Figaro, Paris, 19. desember 2009.

10 «China ’To Put Weapons in Space’», South China Morning Post, Hong Kong, 3. november 2009.

11 «Report of the Commission to Assess United States National Security Space Management and Organization», 11. januar 2001. Konklusjonene er vurdert som for aggressive i senere rapporter fra det amerikanske forsvarsdepartementet.

12 «National Security Space Strategy», Det amerikanske forsvarsdepartementet, januar 2011.

13 Everett C. Dolman, «New Frontiers, Old Realities», Strategic Studies Quarterly, vol. 6, Washington DC, 2012.

14 Noah Shachtman, «How China loses the coming space war», Wired, San Francisco, 1. oktober 2008.

15 Jeff Foust, «Space Challenges for 2011», 3. januar 2011, www.thespacereview.com.

16 Rapport fra den britiske riksrevisjonen (National Audit Office), 5. november 2008.

17 «Désarmement, non-prolifération nucléaires et sécurité de la France» (Nedrustning, ikkespredning av atomvåpen og Frankrikes sikkerhet), Senatsrapport nr. 332, 24. februar 2010. Frankrike har samlet om lag 300 stridshoder.

18 Hu Jintao, «Work together to build a safer world for all», uttalelse under møte i FNs sikkerhetsråd om ikkespredning og kjernefysisk nedrustning, New York, 24. september 2009.

19 Hermann Kahn, On Thermonuclear War, Princeton University Press, 1960.

20 «Statement by the Chinese delegation on nuclear disarmament at the thematic debate at the first committee of the 67th Session of UNGA», 19. oktober 2012.