Opprøreren fra Manila

I år samarbeider World Cinema Foundation, som ledes av Martin Scorsese, med filippinske Film Development Council om restaureringen av Maynila: sa mga kuko ng liwanag (Manila i morgengryets klør, 1975), en av Lino Brockas vakreste filmer. Filmskaperen som gikk bort i 1991 vil dermed kanskje trekkes ut av glemselen han ble henvist til av de han ga kopiene til.

Filippinsk film har alltid produsert store kvanta (150–200 titler i året), men med få unntak har verken kvalitet eller varighet stått i sentrum. Filmene er laget for et publikum nedsettende kalt bakya («tresko», det vil si simpel smak): sjangerfilmer, melodrama, komedier, musikaler for tenåringer, mykporno, James Bond-aktige actionfilmer. Høye skatter, import fra Hollywood, Kina og Indonesia og en militærsensur som bare tillot vold og sex i amerikanske filmer gjorde at ingen regissører tok noen sjanser på 1970-tallet, under diktatoren Ferdinand Marcos’ (1917–1989) andre periode, før en ny generasjon med nye ambisjoner dukket opp.

Tilliten til publikum

Kronologisk, politisk og estetisk sto Brocka i sentrum for denne renessansen. Brocka ble født i 1939, droppet ut av universitetet, ble mormoner som en reaksjon mot hjemlandets katolisisme, og tilbragte to år som misjonær på et leprasykehus. Som nyskapende teaterregissør satte han opp samtidige filippinske forfattere, men også amerikanere som Tennessee Williams og Arthur Miller. Han spilte inn sine første filmer i 1970. Marcos kom til makten i 1965 og var nettopp blitt gjenvalgt mot Benigno Aquino (1932–1983), som snart ble fengslet, siden gitt lov til å dra i eksil i USA. Da han senere kom tilbake, ble han likvidert på flyplassen.

I løpet av de samme årene dukket flere regissører opp som ga et usminket bilde av hjemlandet: Celso Ad. Castillo (første film i 1970), Ishmael Bernal (i 1971), Mario O’Hara (Brockas manusforfatter og skuespiller som debuterte i 1975), Mike de Leon (produsent og kameramann på Maynila, lagde sin første film i 1976),2 siden Laurice Guillen, og Marilou Diaz Abaya.

Brocka ble anerkjent allerede med sine første filmer, og vant flere filippinske Oscar (Famas). Han behandlet tabuer som homoseksualitet i Tubog sa ginto (Dyppet i gull, 1970). Han lot seg inspirere av amerikansk film snarere enn den franske nybølgen. Med en enorm produktivitet – fem–seks filmer i året, med en pause på to år i 1972, da det ble erklært unntakstilstand, som varte i ni år – varierte han mellom sjangerfilmer og mer personlige verk. Dette var en bevisst politikk: For ham dreide det seg om «ikke å lage den store filippinske filmen, men å utvikle et stort filippinsk publikum,» sier den nålevende filippinske regissøren Raya Martin. «Han var en pedagog, en læremester. Han utdannet folket,» mener filmskaperen Lav Diaz.3

I 1974 skrev Brocka: «Den eneste måten å heve den lokale filmen opp fra sin nåværende tilstand som bakya til et kunstnerisk akseptabelt nivå er å skape gradvise endringer inntil vi klarer å skape publikummet vi ønsker. ’Forbedringen av filmindustrien’ bør aldri og kan aldri være resultat av et kompromiss, snarere tvert imot er det en kontinuerlig kamp. Vi må arbeide ustanselig med materialet vi har til disposisjon, bevisste om, men aldri fanger av vår filmtradisjon, og vi må vinne tilliten til det filippinske publikum.»4

Et sjokk for framtidige filmskapere

På mange måter ligner både hans filmpraksis og filmer på tyske Rainer Werner Fassbinders: Han samler en gruppe kompetente og eventyrlystne samarbeidspartnere, bruker kjente skuespiller side om side med amatørskuespillere som han oppdager og lærer opp, og er energisk opptatt av å filme og portrettere samfunnet. Maynila, Insiang (1976), Jaguar (1979) er fortellinger om slumområdene i hovedstaden. På bunnen av dette matriarkalske samfunnet, er mennene fraværende, arbeidsledige eller småkriminelle. De erstatter den manglende økonomiske makten med seksuell makt.

Sympati for de undertrykte, økonomisk og seksuell likestilling – prostitusjon som utbytting: Brocka hentet inspirasjon fra sitt eget liv. «Jeg ble født i en liten landsby. Da jeg kom til Manila for å studere så jeg disse strøkene hvor livet er mindre verdt. Jeg erfarte denne promiskuiteten som tvang folk til å sende ungene sine ut når de skulle ha sex. Promiskuiteten er en yngleplass for prostitusjonen.»5 Og videre: «Slummen er ikke et sted for opprør, men for skepsis og pengebegjær, for konformisme. For å komme seg ut, må man utviske alle moralske sperrer, alt er tillatt.»6 I Jaguar dreper rollefigurene som om det var et håndverk.

Selv om råheten i fortellingene hans frastøtte det store publikum, følger filmene en velkjent struktur. Nedgangen til helvete, det vil si slummen i Manila, hit kommer en ung mann fra provinsen, på jakt etter arbeid og forderves: Jaguar, Maynila, Macho Dancer (1988). En kvinnes hevn i Insiang, Bona (1980), Angela Markado (1983). Enkle historier om utbytting og seksuell undertrykking der alle har sine grunner: Alle er i samme båt. De virkelige utbytterne forblir utenfor lerretet.

Brockas filmer fikk lite suksess i hjemlandet. Men Maynila var et sjokk for framtidige filmskapere, for eksempel Brillante Mendoza, som er blitt den synligste uavhengige filmskaperen og representant for filippinsk film internasjonalt (hans Kinatay fikk prisen for beste regissør i Cannes i 2009). Eller Lav Diaz, som inntil han så Maynila så på film som ren underholdning: «Det var mitt første år på universitetet. Professoren vår sa at vi måtte se filmen og skrive om den. Jeg så den med kompisene mine, vi mistet pusten, vi ble sittende og drikke kaffe hele natta. Filmen vekket noe i meg. Det var midt under Marcos’ styre, alt var strengt kontrollert. Maynila var frigjørende, den sa til oss at vi kunne bruke filmen til å sende dette regimet til helvete.»7

Barnedrap og kannibalisme

Brocka var politisk engasjert, om ikke en aktivist. Han arbeidet med manusforfattere som hadde vært politiske fanger. Diktatorens kone, Imelda Marcos, skjelte ham ut for å gi et negativt inntrykk av landet. Etter mordet på Benigno Aquino engasjerte han seg radikalt mot diktaturet. Den første sekvensen i Batan ko (Mitt land, 1984), som ble forbudt i Filippinene og måtte smugles til Cannes-festivalen, kryssklipper hovedpersonene med dokumentaropptak fra en demonstrasjon. Filmen stiller spørsmål om utbytting, politisk engasjement og vold. En trykkeriarbeider som har frasagt seg streikeretten slår seg ikke sammen med arbeidskameratene i fagbevegelsen, og blir senere med på et ran. Ånden fra Brechts didaktiske stykker kombineres med Warner Bros’ sosialrealistiske filmer på 1930-tallet.8 Under Marcos’ siste måneder ved makten ble Brocka fengslet, anklagd for å stå bak en svært populær transportstreik.

Da Cory Aquino, kona til Benigno Aquino, ble valgt til president i 1986, arbeidet filmskaperen med det nye regimet, inntil han erkjente at makten bare var videreført, noe han kritiserte i Ora pro nobis (De gjenstridige, 1989), som ble vist i Cannes. Han kobler overgrepene til de sivile militsene, anerkjent av det nye regimet, til en økning i voldtekter, barnedrap og kannibalisme. Samtidig uttalte han: «Cory Aquino respekteres som en helgen. Alle i Aquinos krets er korrupte. Hun har stadig mindre kontroll over politikken hun skal styre.»9

Lidenskapelig ideolog

Da han døde 52 år gammel i en bilulykke under uklare omstendigheter, hadde Brocka lagd nær seksti filmer.

Dagens femte filippinske president heter Benigno Aquino 3, sønnen til Benigno og Cory Aquino. Men situasjonen har ifølge Mendoza endret seg radikalt, i det minste for filmen, takket være digitaliseringen som gjør at filmskaperne slipper de økonomiske begrensningene i de store studioene.

Mendozas siste film Sinapupunan (Thy Womb, 2012), innspilt på en fjerntliggende øy, setter et eldre ektepar inn hos bajau-folket: kona er landets største stjerne, Nora Aunor, som Brocka rev ut fra tenåringsmusikalene og forvandlet i Bona, og Bembol Rocco, åpenbaringen i Maynila. Ifølge de første som så Sinapupunan «er det ikke Nora, men som om man så en virkelig person. Det er ikke lenger henne du følger på skjermen, du følger en historie». En vakker posthum hyllest til en filmskaper som er for politisk for den nye generasjonens smak. Som poeten, forfatteren, musikeren og filmskaperen Khavn De La Cruz sier: «På hans tid visste de hvem fienden var. I dag er det mer tvetydig. I en forstand er mine filmer heller reaksjonære. Fortellingene hans er direkte, mine er vage. Han var en lidenskapelig ideolog, av den typen vi ikke lenger ser i dag. I mine filmer er det en viss resignasjon: De stiller ikke så mange spørsmål, de forholder seg heller til spesifikke svar. Vi må gjenfinne Lino Brockas ånd snarere enn hans estetikk.»10

Oversatt av R.N.

Bryan L. Yeatter, Cinema of the Philippines: A History and Filmography, 1897-2005, Mcfarland, Jefferson, 2007.
2 Augustin Sotto, katalog for Festival des trois continents, Nantes, 1981.
3 «A tribute to Lino Brocka», katalogen for Viennalen, Wien, 2009.
4 Lino Brocka, «Philippine movies: Some problems and prospects», Manila Review, okober 1974.
5 Jean-Luc Douin, «Entretien avec Lino Brocka» (Intervju med Lino Brocka), Télérama, Paris, 8. november 1978.
6 Gilbert Rochu, «La conversation secrète d’un cinéaste philippin» (Hemmelig samtale med en filippinsk filmskaper), Libération, Paris, 14. mai 1980.
7 Lav Diaz, i «A tribute to Lino Brocka», se over.
8 Louis Marcorelles, «Bayan ko de Lino brocka», Le Monde, 22. desember 1984.
9 Raphaël Bassan, «Lino brocka et sainte aquino», Libération, 21. november 1988.
10 «A tribute to Lino Brocka», se over. (…)