Amerikansk perestrojka

Kanskje er det først nå mulig å nærme seg en balansert versjon av historien om den kalde krigen. Oliver Stone har alliert seg med historiker Peter Kuznick for å rekonstruere en alternativ historie om USA og Sovjetunionen.

En bok som lover å fortelle den ikke tidligere fortalte historien om USA, og som på forsiden har én blurb, signert Mikhail Gorbatsjov, der verkets perspektiv blir omtalt som «uunnværlig» – hva slags bok er det? Vi snakker om The Untold History of the United States, et produkt av filmskaper Oliver Stones samarbeid med Peter Kuznick, historiker ved American University i New York.1

Oliver Stone er blant de mest markante venstreradikale i dagens USA. Bakgrunnen hans tilsa ikke at det skulle bli slik. Faren, Louis Stone, var aksjemekler, støttet republikanerne, og sa stadig ting som fikk hans unge sønn til å leve i konstant frykt for russerne.

Men det var ikke bare på amerikansk side man fryktet den andre supermakten. I sine memoarer kommenterte Ronald Reagan hva han per 1983 hadde erkjent i sine første år som president: «Tre år hadde lært meg noe overraskende om russerne: Mange på toppen av det sovjetiske hierarkiet var oppriktig redde for Amerika og amerikanere. Kanskje burde ikke dette ha overrasket meg, men det gjorde det.»

To år senere formulerte Sting det slik i sangen «Russians»: What might save us, me and you, is if the Russians love their children too. Det er i denne ånden Oliver Stone og Peter Kuznick skriver sitt verk: De vil korrigere det demoniserte bildet av russerne, og balansere ut ansvaret for våpenkappløpet, for de avsindige pengesummene som ble tatt fra vanlige folk på begge sider og brukt i maktspillet kjent som den kalde krigen.

For et par år siden uttalte Gorbatsjov at USA trenger en egen perestrojka («rekonstruksjon»). Er det noe slikt Stone og Kuznick vil bidra til, når de kritiserer den herskende historieforståelsen i USA og forsøker å skrive historien på nytt?


Menn i dress
Etter å ha fått sitt store gjennombrudd med Platoon (1986), som ble fulgt opp av Født 4. juli (1989) og Heaven & Earth (1993), har vietnamveteran Oliver Stone med tiden viet mer oppmerksomhet til dokumentarfilm. Han har lagd filmer om Fidel Castro, Richard Nixon og George W. Bush. I 2009 lagde han South of the Border om den framvoksende sosialismen i Latin-Amerika, i samarbeid med Tariq Ali, som mange vil kjenne fra The Guardian, London Review of Books og New Left Review. Ali har faktisk omtalt Stone som sin «kampfelle».2 De to har også utgitt samtaleboka On History.3 Selv har Stone sagt at han var en «søvngjenger» når det gjaldt politikk og historie fram til han var 40 år gammel, men at han nå har blitt opptatt av å bøte på den historieløsheten han mener hersker i USA.

Dette er bakgrunnen for Stones samarbeid med Peter Kuznick, som også springer ut av et dokumentarfilmprosjekt, nemlig den ti timer lange tv-serien ved navn Oliver Stone’s Untold History of the United States (sendt på NRK2 tidligere i år, da med tittelen Oliver Stone: USAs skjulte historie). Stone har beskrevet denne dokumentaren som kanskje det mest ambisiøse han noensinne har lagd, uansett sjanger.

Der tv-serien var effektivt fortalt, er boka en langt mer strabasiøs affære. Fotnotene er 2083 i tallet. Boka framstår henvendt til det sjiktet av politiske nerder som liker å legge ut om mektige menn og deres møter, utsagn og eventuelle intensjoner, med geografiske angivelser og årstall, tidvis supplert med en militær divisjon eller to. For meg framstår dette som historiefortelling av menn om menn for menn. Det nevnes knapt nok en eneste kvinne.

Sjokkerende, men først og fremst typisk. Idealet om å fortelle den «ikke-fortalte» historien om USA har ingenlunde blitt ledsaget av et ideal om å fortelle historien om noe annet, eller på en annen måte. Ikke minst er dette skuffende ettersom Stones tv-serie var forfriskende i formen, med et rikt utvalg av filmmateriale. Særlig vellykket var bruken av eldre fiksjonsfilmer for å illustrere datidens reaksjoner på og fortolkninger av globale begivenheter. Nå ville selvsagt ikke stillbilder fra filmer hatt samme spenstige effekt i bokform, men i boka blir filmene overhodet ikke nevnt. Kunne man ikke erstattet filmsnuttene i tv-serien med litterære tekster i boka? Eller sanger? Det finnes ikke spor av slikt. Bokas billedmateriale er til forveksling likt det vi finner i sedvanlige historiebøker: Menn i dress som håndhilser på andre menn i dress, og liknende.


En gangster for kapitalismen
Kort sagt bærer boka preg av svært konvensjonell historieskriving. Men det kunne man også ha sagt om Howard Zinns USA – folkets historie, uten at det har hindret Zinns bok å bli mye lest og dyrket i venstreradikale miljøer. I takkelista mot slutten av The Untold History of the United States blir da også nå avdøde Zinn nevnt som «en av våre viktigste støttespillere». Er Stone og Kuznick verdige arvtakere etter Zinn? Ja, for så vidt. Men Zinns bok er ikke spesielt god, etter mitt syn.

Når Howard Zinn skulle skrive «folkets historie», skrev han i realiteten historien om anarkister, kommunister, sosialister og ymse dissidenter på venstresida. Oliver Stone og Peter Kuznick er også innom et slikt spor, men holder seg i større grad til historien om de «store menn» i ledende, offisielle stillinger. Så hva er egentlig «ufortalt» ved denne historien? Ikke særlig mye.

Hele veien er det snakk om «storpolitikk». Sosioøkonomiske forhold, arbeidsliv, organisasjonsliv og sivilsamfunn blir viet liten oppmerksomhet. I stedet rettes søkelyset mot USAs utenrikspolitiske historie. Som symbolsk startpunkt for USAs rolle som «verdenspoliti» setter forfatterne den amerikanske militæraksjonen på Filippinene i årene etter 1899. Fra da av, skriver de, var «Washington og Jeffersons republikk», som tidligere hadde inspirert demokratiske og revolusjonære bevegelser verden over, motstander av enhver virkelig forandring, og forsvarer av status quo.

Senere generalmajor Smedley Butler ble innrullert i marinen 16 år gammel, og kjempet i den filippinsk-amerikanske krigen. Med tiden skulle han også være med på å slå ned bokseropprøret i Kina, og lede flere invasjoner i Sentral-Amerika, før han ble dekorert for sin innsats i første verdenskrig.

I 1935 skrev Butler en bok kalt War is a Racket («Krig er en kjeltringsaffære», eller noe i den duren). Der oppsummerte han sine drøyt 33 år i militæret slik: «I denne perioden brukte jeg store deler av tiden på å være en førsteklasses muskelmann for Big Business, for Wall Street og for bankfolkene. Kort sagt var jeg en kjeltring, en gangster for kapitalismen.» Sitatet sier mye om hvordan Stone og Kuznick tenker. De nærer ingen illusjoner om påståtte humanitære motiver bak USAs militære operasjoner utenlands.


Henry Wallace
Forfatterne legger ikke skjul på hvor deres sympatier og antipatier ligger. Faktisk later det til å være noe av poenget å operere med helter og skurker, med halvveis glemte og fredsæle idealister på den ene siden, og folk som «galningen» Nixon og «psykopaten» Kissinger på den andre – dette er faktisk de to gamle haukenes betegnelser på hverandre!

Slik jeg opplever det, er The Untold History of the United States på sitt beste i omvurderingene verket gjør av viktige skikkelser fra moderne historie. Særlig interessant er det at Henry Wallace blir hentet fram fra glemselen. Det var da også utgangspunktet for bokprosjektet. I 1996 holdt Kuznick et kurs på American University ved navn «Oliver Stone’s America», og inviterte Stone som gjesteforeleser.4 I den forbindelse ble Stone innviet i Kuznicks perspektiv på Wallace, som var visepresident i Franklin D. Roosevelts tredje presidentperiode, og som hadde bred støtte i det demokratiske partiet, og kunne blitt partiets visepresidentkandidat også i 1944, hvis han ikke hadde blitt motarbeidet av partitoppene, som foretrakk Harry S. Truman. Kuznicks tanke var at hvis Wallace hadde blitt president i 1945, i stedet for Truman, ville USA kanskje aldri ha sluppet atombombene over Hiroshima og Nagasaki, og den kalde krigen kanskje aldri ha begynt.

I juli 1946 skrev Wallace, da handelsminister, et memorandum til president Truman, der det het at «all tidligere historie indikerer at et våpenkappløp ikke fører til fred, men til krig». Senere samme år ble Wallace avsatt. Da oppsummerte han sitt ståsted på riksdekkende amerikansk radio: «Å vinne freden er viktigere enn å inneha en høy stilling. Det er viktigere enn noe partipolitisk hensyn. Om vår utenrikspolitikk er vellykket eller mislykket, vil avgjøre spørsmålet om liv og død for våre barnebarn.»

I det første av mange brev Gorbatsjov skrev til Reagan, i 1985, het det at Sovjetunionen og USA, til tross for samfunnsmessige og ideologiske forskjeller, måtte «ta utgangspunkt i det objektive faktum at vi alle lever på samme planet og må lære å leve sammen». Det kunne vært skrevet av Wallace førti år tidligere, hevder Stone og Kuznick.


Fascistsympatisører
Henry Wallace var en radikal demokrat. Han angrep Wall Street, bankfolk og alle som forsøkte å motarbeide fagforeningene. Ikke minst var han en tydelig kritiker av imperialisme. Den ikke ukjente forfatteren Roald Dahl ble rekruttert av britisk etterretning og sendt til Washington under andre verdenskrig. Oppdraget var å spionere på Wallace. De to tok jevnlig spaserturer sammen og spilte tennis sammen. I 1944 fant Dahl et utkast til en pamflett Wallace skrev på, som oppfordret til frigjøring av folkene som var undertrykt av kolonialismen i Asia og på øyene i Stillehavet. Britisk etterretning og utenrikstjeneste var bestyrtet over Wallaces holdninger. «Jeg ble senere fortalt at Churchill knapt kunne tro det han leste,» skrev Dahl.

Etter at han ble avsatt, anså ledende demokrater Wallace for å være en politisk trussel. I 1948 skrev Trumans sakfører Clark Clifford til sin sjef at de måtte benytte alle slags tiltak for å svekke Wallaces oppslutning, ved å framstille ham som kommunist. Dette vil neppe overraske de som har en viss kjennskap til USAs historie i disse årene. Mccarthyismen hersket, og granskningskommisjonen for uamerikansk aktivitet (HUAC) slo ned på ethvert tilløp til kommunisme.

Mindre kjent er det at Truman også fryktet at instanser som FBI og CIA skulle få for stor makt, slik at CIA ville komme til å fungere som et «militærdiktatur», og at FBI-sjef J. Edgar Hoover ville ende opp med å omdanne det føderale politiet til et «amerikansk Gestapo». Slik terminologi kan umiddelbart virke fremmed brukt om amerikanske forhold, men gir en viss mening i lys av det Stone og Kuznick skriver, eksempelvis om general Hugh Johnson. På 1930-tallet var han leder for NRA (ikke National Rifle Association, men National Recovery Administration) under president Franklin D. Roosevelt, og la ikke skjul på sine fascistsympatier. Senere brukte Ronald Reagan dette som argument for at hele New Deal var fascistisk, noe Stone og Kuznick avviser.

De avviser derimot ikke at de mektigste aktørene i den amerikanske bilbransjen sto i ledtog med de tyske nazistene på 1930-tallet. Henry Ford var blant Adolf Hitlers viktigste forbilder, og i 1938 ble Ford, i likhet med James B. Mooney i General Motors, dekorert med storkors av Den tyske ørns fortjenesteorden. Også en så betydelig politiker som John Foster Dulles, utenriksminister under Eisenhower fra 1953 til 1959, skal ifølge Steven Kinzer, mangeårig bidragsyter til Boston Globe og New York Times, ha brukt store deler av året 1934 på å støtte Hitler. Selv om Dulles senere nektet for å ha hatt noe med nazistene å gjøre, tyder mye på at han forble en aktiv forretningspartner for naziregimet.


Stirret ned i avgrunnen
I 1948 ble Henry Wallace del av en utbryterfraksjon fra Det demokratiske partiet, som kalte seg Det progressive partiet. Til hans store skuffelse endte dette partiet opp med å bli dominert av sovjettro kommunister. Wallace blir av flere amerikanske historikere avvist som en drømmer, men hans tale til sitt nye parti i 1950 vitner snarere om god realitetssans: «USA og Russland framstår i dag som de to store udyrene i verden. Hver av dem hviler i egne øyne på høye moralske prinsipper, men i alle andre nasjoners øyne er de drevet av makt og makt alene.» Uansett hvordan man vurderer ham, er Wallace unektelig en spennende skikkelse.

Også John F. Kennedy får godt skussmål av Stone og Kuznick. Så sent som i 1963 støttet Kennedy et militærkupp i Guatemala, men forfatterne hevder likevel at han hadde gjennomgått en «påfallende forvandling» etter Cubakrisen året før, og blitt en fredens mann. Det hadde jo vist seg mulig å forhandle med russerne!

«Kennedy utviste stort mot», skriver Stone og Kuznick, da han «trosset de mektige kreftene som ville drive USA inn i krig med Sovjetunionen». Dette motet ble «mer enn motsvart» av Khrusjtsjovs mot, legger de til. Da Khrusjtsjov hørte at Kennedy var død, brøt han ut i gråt, og klarte ikke å arbeide på flere dager. Kennedy og Khrusjtsjov «stirret ned i avgrunnen og rygget tilbake fra det de så,» skriver forfatterne, og legger til at framtidige generasjoner skylder disse to mennene enormt mye – ja, kanskje endog «selve sin eksistens».


Ideologisk fane
Som tidligere antydet lover boktittelen mer enn den holder. Det er lite som «ikke er fortalt» før i denne boka. Poenget må være at den gir et perspektiv på den kalde krigen som har blitt fortiet. Det tilsier at supermakten USA langt på vei var like ille som sin erkefiende Sovjetunionen.

For mange i Vesten er betegnelsen «kommunisme» uløselig knyttet til Sovjetunionen, og således kompromittert i utgangspunktet, på grunn av alle de sovjetiske menneskerettighetsbruddene og at det ikke ble holdt demokratiske valg i Sovjet på samme måte som i USA. Også på dette punktet er boka nyansert, ved at den tar for seg de amerikanske menneskerettighetsbruddene, som stadig foregår – hvis du ikke vet hva waterboarding er, så anbefaler jeg å slå opp i registeret og lese de tre sidene som beskriver torturmetoden.

Til tross for at den kommunistiske ideologien ikke la vekt på stemmerettsdemokrati, hadde kommunismen stor global appell under den kalde krigen, som et ideologisk forsvar for en jevnere økonomisk fordeling og for frigjøring fra kolonial undertrykkelse. Det som ble kalt kommunisme kom i mange former (sovjetinfluerte, maoistiske og andre) og fungerte i praksis som ideologisk fane for svært ulike grupperinger rundt omkring i den tredje verden. Som Stone og Kuznick kommenterer, justerte aldri USA sin omtale av «kommunismen» for å speile det faktum av den slett ikke var noen monolittisk størrelse.

USAs imperialistiske tiltak for å sikre seg herredømme sto ikke tilbake for Sovjetunionens. Målt mot Vietnamkrigen utmerker ikke den sovjetiske krigen i Afghanistan fra 1979 seg med enestående brutalitet, for å si det slik. Og USAs politikk i Latin-Amerika – ofte omtalt som supermaktens «bakgård» – var minst like brutal som Sovjetunionens politikk i Øst-Europa.

Kanskje er det først nå mulig å nærme seg en balansert versjon av historien om den kalde krigen. Stone og Kuznick skal ha honnør for å forsøke seg på det. Men boka deres er lang og ofte tørr. Mesteparten av det vesentlige blir faktisk sagt i Stones tv-serie. Se heller den!

© norske LMD