De eldres rike

I Kina har de eldre i tråd med konfusiansk tradisjon bodd med barna sine. I dag har barna flyttet inn til byene. Nå bor 54 prosent av de 185 millioner kineserne over 65 år alene.

Ingen havner tilfeldig i Qin Zhuang. Fra veien ligger landsbyen og dens 800 innbyggere 330 kilometer fra Beijing skjult bak emballasje- og kunstgjødselfabrikker som forurenser lufta i Dongguang-distriktet.

For å komme dit, er det best å følge Den store kanalen, underverket bygd under Sui-dynastiet (581-618) som forbinder Beijing med Hangzhou. Vannet renner rolig. I sivet legger det igjen et sitrongult skum fra en papirfabrikk 80 kilometer lenger oppe. På den ene siden er det hveteåkre inndelt i smale parseller. Bak åkrene står små mursteinshus beskyttet av rette rader med popler. Her bor de gamle bøndene i Qin Zhuang.

Qin Xuexi (65) har fått vite at jeg kommer og tar hjertelig imot meg. Hun er kortklipt, diskret sminket, og kledd i en syntetisk pelskåpe med brede nylonermer. Hun rekker meg sigaretter av merket «Det røde pagodefjellet» og viser meg rundt i de sølete smugene i landsbyen. «Her har vi bygd en gate, med de midlene vi hadde,» sier hun. Teglstein i sildebeinsmønster leder til et lite buddhisttempel: «Vi malte det rødt i år, for å friske det opp litt. Enkelte bønder kommer hit for å be, om å bli funksjonærer!» Qin Xuexi mangler verken humor eller vilje. Hun er kommunistpartiets leder i landsbyen. «I Kina utgjør de over seksti 14 prosent av befolkningen, og de vil utgjøre 30 prosent innen 2050. I Qin Zhuang er 70 prosent av innbyggerne over 60, og 100 prosent lever i fattigdom.»

Denne pensjonerte bondekona tok på seg lederansvaret for to år siden, for det får hun en månedlig godtgjørelse på 600 yuan (570 kroner). For første gang siden kommunistpartiet tok makten i Kina har Qin Zhuang en kvinnelig leder. «Det er fordi hun er den første som virkelig gjør noe for oss. Og hun har oppdratt fem barn,» sier en innbygger. «Hun er oppvakt, bøyer seg ikke uten videre for myndighetenes ekstravagante prosjekter.» Qin Xuexi har støtte fra alle, i motsetning til Zheng Ronglin, lederen i nabolandsbyen, som bøndene forakter etter at han lot seg bestikke av sjefen for en forurensende cellulosefabrikk.



Oppslukt av byen

Undersåttene stoler på at hun skal få tilbake noe av livskvaliteten deres, som har fått hard medfart av svekkede familieverdier og ukontrollert utbygging av tungindustri. Siden midten av 90-tallet har de unge i landsbyen gradvis forlatt markene og søkt til fabrikkene, anleggsplassene og sovesalene som har poppet opp overalt i landet. Mange har sendt penger hjem for å vedlikeholde og utvide gårdene. Men den siste generasjonen migranter har blitt fullstendig oppslukt av den nye urbane livsstilen, som er mer komfortabel men også dyrere.

Femten kilometer unna ligger byen Dongguang med 70 000 innbyggere. Her venter de fremdeles på sin første McDonald’s, inntil videre må de nøye seg den kinesiske kopien, Dico’s. En seksfelts motorvei er snart ferdig. På begge sider er bakken ryddet. En skog av kraner vitner om kommende høyhus med leiligheter. Store reklameskilt lover fantastiske grøntområder mellom blokkene. Kvadratmeterprisen ligger på 4000 yuan (3800 kroner). «Vi godtar ruralt hukou!» står det på reklameskiltene. Migrantarbeidere har vanligvis ikke lov til å kjøpe leilighet eller sende barn til skole i byene, selv om de har bodd der lenge. De blir diskriminert fordi deres hukou, interne pass, viser at de kommer fra lands-bygda. Dongguang brer seg utover markene og absorberer bøndene i området, inkludert de som drømmer om et byliv.



Dyre leiligheter

Etter kommunistpartiets 18. kongress i november 2012 inviterte lokalmyndighetene Qin Xuexi til Dongguang. Hun lyttet pliktoppfyllende mens de leste opp den 64 sider lange listen over bragdene til den avtroppende generalsekretæren, Hu Jintao. Så tok hun bussen tilbake til landsbyen.

Qin Xuexi holder ukentlige møter i bakrommet til landsbyens eneste butikk. Partikameratene sitter på ølkasser eller kjøpmannens kang, en betongseng varmet opp fra undersiden med kull. Over henger en plakat som hyller Folkets frigjøringshær. En annen plakat reklamerer for et billig risbrennevins afrodisiakiske egenskaper. Taket er dekket av flere hundre flate brusbokser. Alle på møtet har samme etternavn: Qin.

De siste sju årene har fire fabrikker etablert seg i området deres. I hvite og blå blikkbrakker, av og til bygd mellom to forfalne gårder, setter unge menn sammen maskiner som skal spy ut cellofan eller bølgepapp. Ingen av dem kommer fra landsbyen, ikke engang fra provinsen Hebei. De kommer fra Qinghai, en fattig provins vest i Kina, der minstelønnen er under 800 yuan (760 kroner). Landsbyen har fem motorkjøretøyer. Butikk-eierens lille grå lastebil og fire overbygde trehjulinger til 20 000 yuan per stykk, alle er røde og lagd for funksjonshemmede. «Innbyggerne her er for gamle. De har verken penger eller mot til å kjøre en bil på samme vei som alle de travle lastebilene,» sier Qin Xuexi.

Hvis bøndene ikke følger med vil åkrene forsvinne. I fjor begynte en eiendomsutvikler å bygge fire boligblokker på forlatt åkerland i nabo-landsbyen. «De sier de vil gi oss bedre komfort, at vi ikke lenger kan leve på gamlemåten med vann fra brønnen og et hull i bakgården som toalett.» Men de nye leilighetene er så store (120–300 kvadratmeter) at de er hinsides landsbybeboernes rekkevidde: de minste koster 240 000 yuan (228 000 kroner), i tillegg kommer gassregningen.

«Beboerne er næringsdrivende med en årsinntekt på 200 000–300 000 yuan,» sier utbyggeren. Stolt viser han innkjørselen til boligområdet, smykket med to forgylte søyler og en marmorplate der det står: «Den vakre byen ved elvebredden». En betongvei går fra området til hovedveien.



Barnedrap og hemmelighold

Qin Xuexi vil at de pensjonerte bøndene skal fortsette å dyrke jorda og holde den vedlike, om ikke annet så for å få noen sekker mais eller hvetemel. «I slutten av januar hvert år mottar alle bøndene en støtte på 687 yuan.» Offisielt er dette subsidier for å kjøpe kunstgjødsel fra fabrikken Hua Ge i nærheten. «Men de kan fritt bruke pengene som de vil. Her liker folk egentlig ikke kunstgjødsel lenger.» Årsaken er at fabrikken har forurenset vannforsyningen til 60 landsbyer i området. Underlige annonser har derfor dukket opp på husveggene: «For å ta en dusj med rent vann, ring dette nummeret …»

Mot en årlig avgift på 40 yuan får de gamle i Qin Zhuang refundert 80 prosent av utgiftene til medisinsk behandling og 30 prosent av utgiftene til medisiner. Den rause behandlingen er ikke alltid på høyde med sykdomsbildet – innbyggerne blir stadig sykere på grunn av vannforurensningen. Skuffene hos landsbylegen flommer over av piller og kapsler mot høyt blodtrykk. «To ganger i året, om våren og om høsten, drar innbyggerne på pilgrimsferd til sykehuset i Lian Zheng en halvtimes gange unna. Der blir de i en uke for å ta en rekke tester og sprøyter. Det koster dem bare 200 yuan,» sier den 34 år gamle landsbylegen, som arvet praksisen etter sin far.

En annen sentral skikkelse i Qin Zhuang er Qin Ruhe (64). Han har drevet stedets eneste butikk i 45 år og gitt innbyggerne adgang til det for-brukersamfunnet som hausses opp av fjernsynet. Tretti sigarettmerker, te med tørrmelk, fem ulike typer potetgull. Bortsett fra eggene og grønn-sakene er alt i butikken plastikkpakket og stilt ut på solide trehyller. «I begynnelsen hadde jeg bare tjue produkter. Du kunne kjøpt hele butikken min for 150 yuan!» På 1980-tallet fikk han en fryser av en iskremprodusent og kundene oppdaget iskrem.

I dag henter kjøpmannen varene selv i byen med sin lille lastebil. «Jeg husker at jeg måtte lære landsbyboerne å bruke lighter. Enkelte er plent imot framskritt! Jeg tar fremdeles fram kuleramma for noen av kundene mine.» For et år siden begynte Qin Ruhe å tilby mobilabonnement på China Telecoms 3G-nett: «Men ingen her vet hvordan de bruker en datamaskin, enda mindre en smarttelefon.» Han har ikke kassaapparat, bare en treeske, «minst to hundre år gammel», i naborommet. Esken har en sprekk på midten der han kan dytte inn sedler.

Naboene sier at han har lagt til side hele 100 000 yuan. De liker ham ikke. De er sjalu på grunn av hans andre barn, datteren som nå er 32, som ble født like etter at ettbarnspolitikken var innført. Han fikk en bot på bare 200 yuan, mens andre familier fikk ti ganger så høye bøter, noe som tvang dem til barnedrap eller hemmelighold.

Noen mener at han er sær: «En dag krevde han 100 yuan fra søsteren sin, i bot, fordi treet hennes kom borti strømledningen hans.» Men han lar kundene handle på kreditt. Bøndene betaler når innhøstingen er over. Qin Ruhe er stolt over sin dannelse: «Jeg leser aviser. Det er meg folk spør når de vil høre nyheter fra Beijing.» Han gjør sitt ytterste for å skaffe bøndenes barnebarn, rundt femti unger som går på skole i nabobyen, godteriene de ser på tegnefilmkanalen Kaku TV: «I fjor ville alle ha oransje tyggegummi. Det var et såre strev å få tak i dem! Alle disse småungene blir oppdratt av gamlinger, mens foreldrene er langt borte. Du kan tenke deg hvor trist det må være for dem til tider.»



En god barnepike

I to dager har jeg overnattet hos Zhou Fengjun (64) og kona Ge Hairong (62). På gavlen til den gamle gården deres står det: «Østen er rød», tittelen på en sang fra Kulturrevolusjonen. Interiøret er enkelt, verken kjøleskap eller vaskemaskin, men en kullfyrt varmtvannsbereder og en air condition de kjøpte for fire år siden med subsidier fra myndighetene.

I dag er begge funksjonshemmet. De traff hverandre gjennom en profesjonell kobler som krevde 50 yuan for jobben. Kjærlighet ved første blikk: «Kona mi er modig og svært forståelsesfull,» sier Zhou Fengjun. «Hun lager mat og skjenker risbrennevin til meg når jeg kommer hjem. Til gjengjeld sørger jeg for innkjøpene og bruker klærne mine så lenge som mulig så hun ikke skal slite så mye med å vaske dem.» På tross av handi-kappet sitt dyrker han selv bomull og mais på 0,3 hektar. Hun tar seg av barnet til deres eneste sønn, som jobber som selger ti måneder i året i en naboprovins.

27. september 2011 skled Ge Hairong på isen foran gården. Hun fikk et brudd i det høyre kneet, som allerede var skadet av polio i barndom-men. Operasjonen kostet 16 000 yuan, som hun måtte dekke selv. De rustfrie stålnaglene i kneet lar henne i det minste forutsi været: «Når det gjør vondt, betyr at det blir regn i morgen.»

For å betale sykehusregningen, dro ektemannen for å jobbe som anleggsarbeider på den nye høyhastighetsbanen til Nanchang. Lønnen på 80 yuan dagen ble utbetalt etter at kontraktperioden på et år løp ut. «Sønnen vår sendte bare 3000 yuan og besøkte ikke moren da hun lå på sykehuset i to uker,» murrer han.

Hvert steg er smertefullt for Ge Hairong, derfor holder hun seg helst hjemme, der hun er en god barnepike for småungene i landsbyen. Gården hennes er blitt barnehage, med dyrebilder og bokstaver på hver dør, og en papidrage på veggen. «Når det kommer et barn for mye, må det holdes skjult til foreldrene har råd til boten. I min tid var det mye strengere! Vi måtte ta livet av barn nummer to selv, med gift som vi fikk av en funksjonær, eller ved å kvele det.» To gater bortenfor står det med store tegn på en falmet vegg: «Vær ærlige overfor familieplanleggingskontoret!»



«Bånnski!»

Klokka åtte om morgenen startet Zhou Fengjun, hvis det er tørt på veien, sin rundtur gjennom ti landsbyer på en elektrisk trehjuling. Han samler tomme plastflasker og selger dem etter vekt. Han klager hele tiden på sønnen som ikke sender ham penger, bare klær og tørrmelk til babyen. Han og kona får utbetalt 60 yuan hver i pensjon hver måned. Siden september 2009 har regjeringen testet ut et nytt pensjonssystem på landsbygda: Alle mellom 18 og 59 år må betale inn mellom 100 og 500 yuan i året, deretter har de fra fylte 60 krav på en minsteutbetaling på 59 yuan i måneden. Sønnen til Zhou Fengjun og Ge Haijong betaler inn omtrent 100 yuan per år. «Med det nye systemet er vår totale inntekt nå på 5000 yuan i året,» sier kona.

Når jeg spør hva hans største utgiftspost er, svarer Zhou Fengjun uten å nøle: «Risbrennevin.» Så roper han «Bånnski!» og styrter sitt fjerde krus, før han spyr utover bordet og ber om unnskyldning som et lite barn. Når jeg går for å legge meg advarer han meg: «Se opp for kjøpmannen, han sier til alle at du er en spion.»

63 år gamle Liu Ruiyan er også uunnværlig for innbyggerne i Qi Zhuang, hvor hun har bodd i tretti år. Hun er landsbyens offisielle kobler. Hun er glad i mat og drikke, og går fra hus til hus fra morgen til kveld. En nabokvinne skryter av hennes store hjerte og «evne til å gjøre en død levende». Hun har vært kristen: «Men presten sa til oss at det var syndig å spille mahjong, da droppet jeg religionen.» I januar spleiset hun to femtiåringer: «Begge hadde barn. Kvinnens mann hadde tatt sitt eget liv. Han hadde gitt alle pengene sine til broren, som skulle starte en forretning, men han satte alt over styr. Mannen hadde til gjengjeld mye jord. Han var på jakt etter en kvinne som liker å arbeide. Hans tidligere kone, fra Mandsjuria, røykte for mye og gamblet titt og ofte. Hun forlot ham plutselig, etter ti års ekteskap.» Enkelte ganger setter Liu Ruiyan to kvinner i kontakt med hverandre, to gamle damer som kan hjelpe hverandre: «Men ikke to menn. Nei, jeg er altfor redd for at man begynner å tiske og hviske bak ryggen min.»

Å føre hjerter sammen er likevel ikke nok til å holde liv i familien og betale regningene. Det er grunnen til at Qin Bing Zhang, hennes 64 år gamle ektemann, ofte bretter opp ermene og drar til byen for å arbeide på byggeplasser. Idet jeg forlater landsbyen ser jeg en plakat på en vegg. Det er en reklameplakat for et fotostudio i Dongguang som har spesialisert seg på bryllupsbilder. Rett under er et telefonnummer malt i all hast. Det er nummeret til et selskap som river forlatte gårder.

Oversatt av L.H.T.




Fotnoter:
1 «China extending pension program to countryside», China Daily, Beijing, 16. september 2011.