Dødelig tekstil

Før Rana Plaza kollapset og drepte over tusen tekstilarbeidere, ble flere hundre drept i en brann i fabrikken Tazreen. Vestlige selskapers jakt på profitt får stadig flere liv på samvittigheten i det fattige Bangladesh.

Det skinnende glasstårnet står alene ved innsjøen Hatirjheel, som en transplantasjon fra City of London midt i et enormt slumstrøk. Høyhuset huser hovedkvarteret til Bangladesh Garment Manufacturers and Exporters Association (BGMEA), hovedorganisasjonen for tekstilindustrien.

Det er ingen fare for at tårnet skal rase sammen, slik Rana Plaza gjorde 24. april og drepte minst 1127 personer, de fleste av dem tekstilarbeidere. Selv om det hadde vært både rett og rimelig, for 19. mars i år beordret Bangladesh’ høyesterett at skyskraperen skulle rives innen tre måneder, fordi den er ulovlig bygd på en offentlig eid tomt (med handelsministerens velsignelse). Organisasjonen har anket dommen. Uansett utfallet av anken tror ingen at «kreftsvulsten i Hatirjheel», som dommerne kaller den, vil bli jevnet med jorden.



Tekstilindustriens ofre

Besøkende møtes med militærhilsen fra sikkerhetsvaktene. Turister er et sjeldent syn i Dhaka, hvite tilreisende blir derfor ofte tatt for å være innkjøpere eller forhandlere fra kleskjeder som Mango, Benetton eller Hennes & Mauritz. Besøkende har sjelden noe imot denne særbehandlingen. Deres mening om mannen i gata lyser gjennom brosjyren «Dhaka Calling» som legges ut til gjestene på de bedre hotellene: «Ikke le av de som er blitt syke på grunn av fattigdom.»

Når jeg besøker BGMEA 9. april står fortsatt Rana Plaza, 20 kilometer unna. Landets verste industriulykke inntreffer først to uker senere, men forholdene på arbeidsplassene i tekstilindustrien var allerede et stridsspørsmål. 7. januar mistet åtte arbeidere livet i en brann ved Smart Garment Export, en liten fabrikk med 300 ansatte midt i sentrum av Dhaka. «Samtlige var under 16 år,» forteller antropologen Saydia Gulrukh, som har startet en støttegruppe for tekstilindustriens ofre. Før det raserte en brann 24. november 2012 fabrikken til Tazreen Fashions i forstaden Ashulia nord for hovedstaden. Ifølge offisielle tall mistet 112 personer livet og rundt 1000 ble skadet.

I Tazreen-fabrikkens ni etasjer var 3000 arbeidere stuet sammen, de fleste unge kvinner fra fattige rurale områder som var kommet hit for å forsørge familien. For en månedslønn på 3000 taka (225 kroner) jobbet de ti timer om dagen, seks dager i uka, med å sy klær for kjente merkevarer som Disney, Walmart og den franske kjeden Teddy Smith. Lettantennelige materialer ble oppbevart ved trapperommet i første etasje, stikk i strid med grunnleggende sikkerhetsregler. Nødutgangene var låst for å hindre tyveri, en vanlig praksis, dermed døde mange i flammene eller da de hoppet ut av vinduet for å redde seg. Eieren, Delwar Hossain, er ikke blitt siktet. Er hans medlemskap i BGMEA årsaken til at han fortsatt går ustraffet?

Jeg avtaler et møte med BGMEAs leder, Atiqul Islam, som har hatt stillingen i en knapp måned. Tekstilindustrien sysselsetter fire–fem millioner bangladeshere og står for 80 prosent av landets eksport. Dette gjør Bangladesh til verdens nest største kleseksportør etter Kina, og Islam til en mektig mann i Bangladesh. Mange ble forundret over at stillingen ble gitt til en ung og relativt ukjent bedriftsleder. «Han er en småfisk med verken erfaring eller en klar profil,» sier en leder i tekstilindustrien til meg. «Han ble kastet inn i ledervervet fordi han er lett å manipulere, dermed kan de store gutta holde seg i bakgrunn og trekke i trådene.»

I desember 2012 utpekte en inspeksjonsgruppe fra BGMEA (med andre ord et heller uvanlig initiativ) fire fabrikker som farlige, fordi de var oppført i strid med byggeforskriftene. Blant disse var Rose Dresses Ltd i Ashulia, tilfeldigvis eid av Atiqul Islam. Tre måneder senere ble han valgt til BGMEAs leder. Siden de aller fleste av de 5000 klesfabrikkene i landet åpenlyst bryter loven, oppsto det raskt mistanke om at den egentlige hensikten var å gi beskytterne et pressmiddel overfor den påtroppende lederen.



Ny overklasse

Anu Mohammad, professor i økonomi ved universitetet i Jahangirnagar, oppsummerer landets industrihistorie slik: «Bangladesh har ikke alltid vært underlagt tekstilindustrien. Fram til midten av 1980-tallet var juteproduksjon landets fremste inntektskilde. Så kom Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Privatisering og offentlige kutt ga større arbeidsledighet, økt import og utarmet den lokale industrien. Byråkrater fra de største partiene, offiserer, politisjefer og sønner fra velstående familier kastet seg ivrig over de nye mulighetene.» Insentivene til å investere i tekstilbransjen var uimotståelige: arbeidskraften var billig, fagforeningene var svekket etter privatiseringen av statlige selskaper, og tollen på fabrikkutstyr for eksportindustrien var fjernet. Korrupsjonen sørget for resten.

Europa og USA belønnet denne politikken med å åpne dørene på vidt gap for klær made in Bangladesh. EUs daværende kommissær, Pascal Lamy, sa i en tale i Dhaka i november 2001: «EU er innstilt på å hjelpe Bangladesh i landets anstrengelser […] på å bli bedre integrert i det internasjonale handelssystemet, gjennom å åpne for nye handelsmuligheter og legge til rette for økt tilgang til markedet.» Fra 2000 til 2012 firedoblet den bangladeshiske tekstilindustrien sin omsetning – fra 4,8 milliarder til 20 milliarder dollar. Goldman Sachs jublet. I juni 2012 plasserte den New York-baserte banken landet – et av verdens fattigste – øverst på listen «Next eleven» – de neste elleve landene som kan slutte seg til de framvoksende BRIKS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika).

Dette har skapt en ny overklasse som kjører rundt i SUV-er, spiser på Pizza Hut (toppen av snobberi i Dhaka), spiller golf og sender barna til USA for å studere. «Klesindustrien gir lettjente penger, en lukrativ middel for å investere i andre sektorer eller for å få et sete i parlamentet,» sier Anu Mohammad. «Offisielt eier 29 av de 300 parlamentsmedlemmene en tekstilfabrikk. Men i virkeligheten dreier det seg om mange flere, hvis vi tar med de som skjuler seg bak dekknavn. I Bangladesh er det vanskelig å finne maktmennesker som ikke er knyttet til tekstilbransjen. BGMEA sitter bak spakene i landet.»



Mindre prat, mer arbeid

I organisasjonens hovedkontor må jeg vente lenge på Atiqul Islam. En av hans nærmeste medarbeidere kommer ut for å holde meg med selskap i salongen utenfor sjefens kontor. Hassan Shahriar Chowdhury forteller at han nettopp har kommet tilbake fra USA, der han jobbet sammen med en gruppe delegater om en «antiterrorsak». Chowdhury, offiser i luftvåpenet og «fan av Angela Merkel», sier at han ikke eier noen tekstilfabrikk. Hva gjør han da i BGMEA? Han unngår spørsmålet, men virker svært fornøyd over å snakke med en fransk journalist. «Jeg elsker Frankrike. Bangladesh har planer om å kjøpe to ubåter. Vi kjøper vanligvis militærutstyr fra Kina. Jeg kjenner statsminister Sheikh Hasina godt, så jeg hvisket henne i øret at det var bedre å kjøpe franske ubåter. Det er dyrere, men det er mindre korrupsjon der, ikke sant?» Min skepsis får ham til å skifte samtaleemne. Han åpner adresseboken sin. «Som journalist vil det kanskje interessere deg å møte min kusine, som er minister for kvinnesaker? Jeg kan også introdusere deg for redaktørene i de største avisene, de er alle venner av meg.»

Disse lovende utsiktene blir avbrutt, når Atiqul Islam dukker opp. Omringet av fem rådgivere, sier han at han har ombestemt seg: Intervjuet er avlyst. «Du må få akkreditering fra innenriksdepartementet. Uten den kan jeg ikke snakke med deg, særlig ikke om så sensitive spørsmål.» På vei tilbake til heisen legger jeg merke til et skilt på glassveggen til et rom fylt av travle ledere og sekretærer: «Mindre prat, mer arbeid.»

Overlevende etter Tazreen-ulykken vil kanskje gi oss et bedre innblikk i hvor mektig BGMEA er. Jeg drar til Ashulia ledsaget av Sherin, drivkraften i National Garment Workers’ Federation (NGWF), en fagforening med bånd til kommunistpartiet. Det urbane kaoset i Dhaka glir gradvis over i et månelandskap, med ovnspiper som spyr ut svart røyk, der fillete unggutter skyver leireklumper inn i ovnene. Mursteinene de lager blir brukt til å bygge middelklassehusene vi ser i det fjerne, eller til de mange fabrikkene vi møter på vei nordover. Vi tar av fra hovedveien, i enden av en grusvei ligger et utbrent betongskjelett omgitt av bambusstillas, ruinene av Tazreen Fashions, som inntil nylig var offisiell leverandør av Disney-skjorter.



Smuler fra BGMEA

Nasreen er 25 år, men ser ut som om hun er 40. I motsetning til andre overlevende som reiste tilbake til landsbygda i all hast, er hun blitt igjen i Nishchintapur, en soveby med rolige og nærmest behagelige smågater rundt fabrikken. Klokka 18.50 den 24. november satt Nasreen bøyd over symaskinen i tredje etasje da hun hørte alarmen. «Formannen sa det bare var en øvelse og at vi skulle bli sittende,» forteller hun. «Så gikk alarmen en gang til. Da begynte vi å få panikk. Vi kjente at det luktet brent. Formannen sa at vi ikke skulle røre oss, men vi løp likevel. Det fantes to utganger, den ene var åpen, den andre var låst. Trappen til den åpne døra sto allerede i brann. Hadde vi kunnet bruke den andre, hvor det ikke brant, hadde alle fortsatt vært i live.» Noen av vinduene var også låst. Sammen med noen kolleger klarte Nasreen å åpne et og hoppe ut. Hun unnslapp med et brukket bein, men har mareritt som vil hjemsøke henne for resten av livet og angst for å sette sine bein i en fabrikk igjen.

Men hun har ikke noe valg. Eneste hjelpen hun har mottatt så langt er «25 kilo ris, 25 kilo løk og en liter olje». Ektemannen tjener ikke nok til å livnære familien, så hun er pent nødt til å overvinne søvnproblemene og igjen sette seg ned foran en symaskin. Når en tekstilfabrikk brenner eller kollapser i Bangladesh, betaler BGMEA erstatning til ofrene. Satsene er talende: 100 000 taka (7500 kroner) til medisinsk behandling for hver skadde, 600 000 taka per lik i kompensasjon til familien. Arbeidsgiveren legger seg ikke opp i det, i likhet med rettsvesenet. Bare de heldigste får utbetalt smulene BGMEA fordeler – listen over hvem som har rett til erstatning utarbeides naturligvis også av organisasjonen. De fleste arbeiderne har ikke noen skriftlig arbeidskontrakt. Mange overlevende kan derfor ikke bevise arbeidsforholdet. Hvem som helst kan jo brekke beinet eller bli forbrent i en pipebrann!

I Tazreen var det i tillegg ofte umulig å identifisere de skamferte eller forkullede likene. Ifølge Saydia Gulrukh, som har fulgt familiene tett, har minst 27 av arbeiderne som forsvant i brannen blitt strøket fra listen over ofre. Andre hevder at tallet er fem–ti ganger høyere. «De offisielle tallene har ingenting å gjøre med det som skjedde. Vi har alle kolleger som ikke overlevde fabrikkbrannen, men som BGMEA nekter å anerkjenne fordi de ikke har etterlatt seg noen spor,» sier Shilpee, en annen overlevende. «Men hvilke spor kan du etterlate deg når du er død og dine pårørende i landsbyen ikke engang vet det?»



Konfidensielle rapporter

Røyken hadde ennå ikke lagt seg i Tazreen, da statsministeren la skylden for brannen på en «sabotasjehandling», noe de fleste umiddelbart oppfattet som en anklage mot islamistene. Anu Mohammed er ikke i tvil om at formålet med denne forbløffende anklagen, som fullstendig savner forankring i realitetene, er å beskytte fabrikkeieren eller BGMEA. «Det beste beviset er at ingenting har skjedd, ingen gransking for å finne brannårsaken, ingen arrestordre på eieren eller arbeidsformennene, ingen tiltak for å beskytte de ansatte mot brannfare,» sier han til meg. «Utover ofrene selv, er det ingen som tenker på å stille arbeidsgiveren, Delwar Hossain, til ansvar. Navnet hans forsvant fra avisene for flere måneder siden. Det er som om han aldri har eksistert.»

Hans utenlandske kunder har også fortrengt det hele. 15. april inviterte det internasjonale fagforbundet IndustriALL og en rekke NGO-er kleskjedene som kjøpte inn fra Tazreen til Genève for å opprette et erstatningsfond. Disney takket høflig nei til invitasjonen. De opplyser at de trakk seg ut etter at arbeidstakerne ble ofre for flammene, flyttet produksjonen til Kambodsja og Vietnam, og dermed har god samvittighet. Walmart avslo også kategorisk å komme. De nektet først for å ha hatt noe med Tazreen å gjøre. Så gjorde de helomvending og la skylden på konsulentfirmaet som hadde sertifisert fabrikken. Teddy Smith-sjef Philippe Bouloux svarer verken på telefon eller e-post. Da jeg endelig får tak i en av hans medarbeidere, får jeg følgende svar: «Vi er en liten bedrift, vi har ikke råd til å reise til Genève.»

Carrefour later som om de ikke vet noe når jeg kontakter dem. Frankrikes største dagligvarekjede har et eget kontor i Dhaka, …/
/…
registrert under navnet Carrefour Global Sourcing Bangladesh. De vedgår at de var kunde hos Delwar Hossains Tuba Group, men nekter bestemt å ha bestilt noe fra Tazreen. Hossain eide minst ti fabrikker, så t-skjortene i salg i Carrefours butikker kom ikke nødvendigvis fra Tazreen. Men som en kilde sier til meg: «Når en kunde legger inn en ordre, bestilles ikke varene fra en bestemt fabrikk, men fra en leverandør. Det er leverandøren som undertegner kontrakten, har ansvar for å følge miljøforskrifter, arbeidslover og etiske regler. Når det dreier seg om en stor ordre, noe det nødvendigvis gjør med en kunde som Carrefour, må leverandøren fordele produksjonen på alle tilgjengelige anlegg. I dette tilfellet ble Tazreen brukt til å avlaste Tuba Groups andre fabrikker. Dette må Carrefour ha visst om. Hvorfor strøk de ellers akkurat den fabrikken fra listen, når den ikke skilte seg ut fra de andre?»

Carrefour står på sitt. «Vi har våre retningslinjer og våre granskningsrapporter. I tråd med disse forbød vi formelt Tazreen som produksjonssted. Her er vi svært årvåkne!» sier Carrefours sjef for bærekraftig utvikling, Bertrand Swiderski. Jeg spør om jeg kan få se på rapportene, men får til svar at de er «konfidensielle».

Derimot sender Swiderski meg gjerne sine «sosiale retningslinjer», som kjeden skryter av at de ber sine utenlandske leverandører undertegne. I avsnittet om «respekt for retten til fagorganisering» står det at «de ansatte har rett til å tilhøre den fagforeningen de ønsker eller til selv å opprette en, og innlede kollektive forhandlinger uten forhåndsgodkjennelse fra ledelsen». I Hossains fabrikker var enhver form for fagorganisering strengt forbudt, som ellers i Bangladesh.



Fagforening under oppsyn

Historien til den tidligere Tazreen-arbeideren Faizul (navnet er endret) illustrerer dette. Han tar meg imot i et spartansk rom i et smug i Nishchintapur, som huser lokalkontoret til National Garment Workers Federation (NGWF). Faizul er fagforeningens (hemmelige) sekretær i Ashulia. Han tilbyr en mer jordnær versjon av eventyrfortellingen til Carrefours ledelse for bærekraftig utvikling. «Nevner du ordet ’fagforening’ på fabrikken, blir du sparket på flekken og du vil få problemer med å finne en ny jobb. Vi var rundt hundre fagorganiserte på Tazreen, men i all hemmelighet. Vi snakket aldri om det på jobben.»

Etter brannen ble lokalet hans fylt av spontane møter med overlevende som ville slåss, men var maktesløse. «Alle arbeiderne vi kjente kom for å dele sin sorg eller sitt sinne,» forteller Faizul. «53 kamerater døde i brannen. Vi var rasende på sjefen som hadde ført dem i døden, og på regjeringen og BGMEA som beskytter ham. Men vi visste ikke hva vi skulle gjøre.» Dele ut løpesedler eller holde møter? Oppfordre til streik i de andre fabrikkene? Faizul sliter tydelig med mine naive spørsmål. «Sånt lar seg ikke gjøre her. Så fort du deler ut en løpeseddel, blir du arrestert. Etterpå er det helt umulig å finne seg en jobb.»

Hva har fagforeningsarbeidet bestått i etter brannen? «Jeg har kontaktet ansatte i andre fabrikker for å få dem til å sjekke at dører og nødutganger er åpne, slik arbeidsgiverne har lovet». Og hvis de ikke er det? «Da sender våre kamerater oss tekstmeldinger. Alle har mobiltelefon, det er slik vi kommuniserer.» Det er ikke lett å vite om Faizul ønsker mer direkte aksjonsmåter: En fagforeningsleder fra Dhaka har kommet hit for å holde oppsyn med ham. Jeg drikker opp ingefærteen han har servert. Før han følger meg ut, viser Faizul meg et passbilde av sin kone, som også jobbet på Tazreen. Hun døde da hun hoppet ut fra tredje etasje.

De to hundre mellomleddene mellom de utenlandske selskapene og deres lokale leverandører kalles «innkjøpssentraler». Nizam Uddins sentral setter sin ære i at alle kundene, de fleste av dem fra Europa, «selv kommer til Bangladesh for å se selv hvordan fabrikkene fungerer. Vi ønsker dem velkommen og tar godt vare på dem.» I andre etasje tar et titalls telefonoperatører imot bestillinger i en summing av dempede stemmer. I kjelleren lager tre skreddere modellene som skal ut til fabrikantene, etter kundens spesifikasjoner. «Vår største kunde har nettopp redusert ordrene, vi må derfor å finne nye kjøpere. Det er første gang dette skjer på 13 år,» sukker Nizam Uddin. I hjørnet på kontoret har den elegant kledde direktøren stilt ut golftrofeene han har vunnet. Golf er hans «store lidenskap».



Grenseløst profittbegjær

Jeg er overrasket over at bedriften hans går for full maskin, til tross for at det islamistiske opposisjonspartiet Jamaat-e-Islami har oppfordret til streik (hartal) denne dagen. Gatene i Dhaka er folketomme, all handel har stoppet opp. Uddin trekker på skuldrene. «Å, det bekymrer ikke oss. Uansett hvilke demonstranter det er, angriper de aldri interessene våre. De setter av og til fyr på biler eller butikker, men fabrikker lar de være. BGMEA har medlemmer fra alle de store partiene. For tiden støtter de statsminister Hasinas parti, Awami League, men de har også et godt forhold til nasjonalistene i Bangladesh Nationalist Party, og selv islamistene i Jamaat.»

Uddin introduserer meg for kollegaen Georges Paquet, en utflyttet franskmann på 67 år, som bor halve året i Dubai. Han kom til Bangladesh i 1994, og er nå «ved slutten av karrieren», derfor tillater han seg å være forfriskende ærlig. «De produserer alt mulig her, til og med inkontinenstruser som selges i europeiske supermarkeder. Problemet er at kundene mine presser ned prisene stadig mer. Vil de at folk skal jobbe gratis? De europeiske merkevareprodusentene har en profittmargin på minst sju – de selger produktene sju ganger dyrere enn de kjøper dem fra oss, eller ti ganger dyrere. Profittbegjæret har ingen grenser lenger. Gamle kunder dropper oss over natta hvis en konkurrent tilbyr produktene ti cent billigere. Det hersker et utrolig hykleri. Samtidig som ledelsen i Hennes & Mauritz møtte statsminister Hasina for å kreve bedre arbeidsforhold i fabrikkene i Bangladesh, forhandlet mellomledere fram kutt på 15 prosent i prisen til leverandørene. ’Det får dere bare klare, vi bryr oss ikke om hvordan’ – det er holdningen deres.»



Nye grusomme hendelser

Når jeg nevner brannen ved Tazreen, himler Paquet med øynene og trekker pusten. «Jeg har kjent Delwar Hossain i ti år. Han er et godt og gudfryktig menneske. Moskeen i nabolaget sitt betalte han for av egen lomme. I begynnelsen var jeg hans nest beste kunde, men suksessen gikk til hodet på han. Han kjøpte den ene fabrikken etter den andre, i alt et dusin. Snart var han sjef for et selskap med en omsetning på 65 millioner dollar. Han mistet kontrollen. Da Tazreen brant ned, hadde han ikke vært innom fabrikken på et år.»

Paquet ser ikke noe galt i at hans gamle venn ikke har blitt straffet. «Du tar feil om du tror han lever det gode liv. Han mistet alt etter brann. Han er nedlesset av gjeld og har mistet alle kundene han hadde. Alle har vendt ham ryggen, selv hans kompiser i BGMEA. Vil du hive ham i fengsel?» Nettopp dette spørsmålet burde blitt stilt til Rehanna. Den unge kvinnen jobbet på Tazreen. For å slippe unna flammene krøp hun gjennom en luftekanal og hoppet ut fra fjerde etasje. Hun måtte amputerte en arm og et bein og må nå bruke en trillebår som rullestol.

De overlevende etter brannen i Tazreen spår ingen lysende framtid for kollegene i nabofabrikkene. «Det vil skje nye ulykker, kanskje enda verre enn denne,» sier en ung mann med den ene armen tullet inn i et skittent tøystykke. Saydia Gulrukh er enig. «Ulykken i Tazreen har ikke hatt den minste innvirkning på tekstilarbeidernes elendige arbeidsvilkår. Eliten bryr seg ikke om arbeidernes skjebne. Vi kan derfor forvente oss nye grusomme hendelser. BGMEA vil sikkert komme med noen kosmetiske tiltak for å berolige de utenlandske kundene, som igjen kan berolige forbrukerne. Men ingenting vil endre seg så lenge systemet ikke blir totalt lagt om og bygd opp med et helt nytt fundament.»

To uker senere døde ti ganger så mange i Rana Plaza som i brannen i Tazreen. Etterpå sa finansminister Abul Maal Abdul Muhith: «Jeg tror ikke dette er så alvorlig. Det er bare en ulykke.»

Oversatt av M.B.