Sentralasiatisk postnasjonalisme

To norske studenter har ansvar for den sentralasiatiske paviljongen på Venezia-biennalen i år. De ønsker seg hinsides velkjente fellesskapsmodeller, med et postnasjonalt perspektiv, der geopolitiske og sosiale problemstillinger er løsrevet fra produksjonen av ideen om det nasjonale.

Den tyske politiske filosofen Carl Schmitt antyder i Begrepet om det politiske at jo mer man fjerner seg fra realpolitikken, jo mer man gir skinn av å være objektiv, dess lenger trenger man inn i løgnen. Grunnen er naturligvis at det verken er noe objektivt eller nøytralt med politisk filosofi, aller minst når den utgir seg for å være det. Det er heller ikke noe nøytralt eller objektivt ved en nasjon og det den oppfatter som særegent ved seg selv. Spesielt ikke i måten man idealiserer det nasjonale på et sted som Veneziabiennalen. Dette var det første jeg tenkte da jeg hørte om den «sentralasiatiske» paviljongen: En pussig idé å lansere i en sammenheng hvor nasjonalitet og indirekte reklamekampanjer for nasjonens fortreffelighet er så definerende, og har vært det i over hundre år. Benedict Anderson uttrykker ideen om nasjonen presist i boka Imagined Communities der han beskriver biennalen som en symbolsk projeksjon, en fetisjering av visse særtrekk som ligger nærmere det hellige enn den sanne hammen en nasjon insisterer på at den ikler seg.

Men altså: en sentralasiatisk – og dermed en transnasjonal – paviljong. En uvant størrelse på et sted hvor mediet er nasjonen og dens forestillingsmessige avleggere. Har den sentralasiatiske paviljongen beveget seg inn i et kosmopolitisk eller postnasjonalt territorium? (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Amerikansk perestrojka

Neste sak

De eldres rike

Andre saker om Kunst

Håpets plakater

Fra slutten av 1800-tallet fornyet radikale kunstnere tresnittet. Verkene deres fordømte den sosiale volden og viste

Innsiden ut, utsiden inn

Rachel Whiteread begynte med å legge hverdagsgjenstander i støpeformene og lage skulpturer av det «negative rommet»

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.