Språklig mangfold

Felles marked, felles valuta, og felles språk? Eurosedlene, med sine historiske portaler, bueganger og broer, symboliserer allerede hvordan handelen flyter fritt mellom forretningsmenn uten forankring og uten historie. Skal også studentene nå forlate hjemlandene uten ordbok? Med turistengelsk som det eneste språklige passet de trenger, særlig på de franske universitetene?

For de franske universitetene er, som resten av landet, fortsatt for «gammeldagse». Tenke seg til, her snakker de ennå fransk! Geneviève Fioraso, minister for høyere utdanning og forskning, vil fjerne denne «språkbarrieren» som skremmer «studenter fra framvoksende land som Sør-Korea, India, Brasil» fra å ta høyere utdannelse i Frankrike.1

Molières språk er offisielt språk i 29 land, mens Shakespeares er det i 56 land. Antallet fransktalende vokser stadig, særlig i Afrika. Men Frankrike ønsker åpenbart ikke studenter herfra, skal vi dømme ut fra hinderløypa de må gjennom. De er ikke rike nok, ikke villige nok til å betale (de dyre) skolepengene på handelsskolene eller ingeniørskolene. På de amerikanske universitetene er andelen utenlandske studenter (3,7 prosent), langt mindre enn på de franske (13 prosent), men der er det ingen som vurderer å undervise på kinesisk eller portugisisk for å ta igjen dette forspranget. «Hvis vi ikke tillater forelesninger på engelsk, vil det til slutt sitte fem stykker igjen rundt et bord og diskutere Proust,» sier Fioraso sarkastisk. Nicolas Sarkozy viste sin forakt for humanistiske fag da han uttrykte medynk for studentene som ble tvunget til å lese Madame de La Fayettes La Princesse de Clèves i stedet for å studere jus eller business.

Universitetsloven fra 1994 sier at «språket for undervisning, eksamen og opptaksprøver, samt oppgaver og avhandlinger ved offentlige og private undervisningsinstitusjoner er fransk». En håndfull kjente akademikere protesterer mot denne loven «fra forrige århundre» og hevder at dette forsvaret av språklig mangfold (som fortsatt er et faktum i dette århundret i de fleste internasjonale organisasjoner) skremmer engelsktalende fra å studere i Paris.

Men et språks «tiltrekningskraft» handler ikke bare om salg av høyere utdanning til framvoksende land. Det stadfester seg i en måte å utveksle tanker og ideer med andre på, å tenke dagens og framtidens verden på. Frankrike har sloss for å bevare sin filmindustri og sin musikktradisjon, kan landet akseptere at forskning og vitenskap en dag utelukkende vil formuleres i supermaktens ofte mishandlede idiom?

«Det paradoksale i dag er at det ikke er amerikanerne som står for amerikaniseringen og promoteringen av engelsk,» påpeker den franske lingvisten Claude Hagège. Heldigvis har andre enn franskmennene – særlig i Afrika og Quebec – sørget for at det kulturelle mangfoldet blomstrer. Franske politikere burde la seg inspirere av deres standhaftighet, i stedet for den totalitære fatalismen til et knippe akademikere.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1