Et annet Brasil

For første gang på tjue år har store demonstrasjoner rystet Brasil. Et år før presidentvalget i 2014 gjør president Rousseff lurt i å lytte til demonstrantenes krav om mindre korrupsjon og bedre offentlige tjenester.

«Fredelige demonstrasjoner er en legitim del av den demokratiske prosessen.» Etter nok en dag med store demonstrasjoner, kunne det virke som om president Dilma Rousseffs pressemelding 17. juni 2013 overså det viktigste: Landet har ikke opplevd så massive demonstrasjoner siden slutten på diktaturet i 1985 – foruten muligens i 1992, da folket gikk ut i gatene i protest mot korrupsjonen i Fernando Collor de Mellos regjering, som ble tvunget til å gå av. Dagen etter pressemeldingen gikk 200 000 i demonstrasjonstog, særlig i São Paulo, Rio de Janeiro og hovedstaden Brasilia, der de okkuperte kongressen i flere timer.

Som så ofte står ikke gnisten i forhold til brannen. Innbyggerne i São Paulo begynte 11. juni å protestere mot prisøkning på bussbilletten (fra 3 til 3,20 real). Andre sluttet seg raskt til dem, særlig i Rio de Janeiro, der de protesterte mot de enorme summene som brukes på forberedelsene til fotball-VM og OL – totalt rundt 50 milliarder real (135 milliarder kroner) i et land som har noen av verdens største sosiale ulikheter. I tillegg til disse kom de mange innbyggerne som er lut lei av den utbredte korrupsjonen, og alle brasilianerne som sliter med å sikre familiene sine anstendige helsetjenester og god utdannelse.

Et år før presidentvalget i 2014 svekkes Rousseff utvilsomt av disse demonstrasjonene, som hovedsakelig ledes av unge brasilianere født etter diktaturet. Selv om ingen partier så langt har klart å dra fordel av en bevegelse som avviser alle etablerte politiske krefter, er demonstrasjonene en alvorlig vekker for Arbeidernes parti (PT), som har sittet ved makten siden 2003.

 

Regjeringen mister tillit

Etter at han kom til makten, gjorde noen år med sterk vekst at Lula da Silva gradvis kunne bedre levekårene for brasilianerne. Men Rousseff, valgt i 2010 for å fortsette der Lula slapp, kom til makten midt i en mindre heldig internasjonal konjunktur. Foruten en langt svakere vekst (0,9 prosent i 2012, mot 7,5 prosent i 2010) opplever Brasil en gryende avindustrialisering. Råvareeksporten øker, mens eksporten av bearbeidede varer synker drastisk. Verdens sjette største økonomi står overfor flere utfordringer. I konkurranse med Kina må de styrke en vekst som stadig mer hviler på industrisektoren, men samtidig bevare de nye sosiale programmene fra forrige tiår, som stimulerer den interne etterspørselen og sikrer PTs solide velgeroppslutning.

For å korrigere de første svakhetstegnene i modellen Lula innførte, har den brasilianske presidenten satset på det ukeavisen Veja kaller et «kapitalistisk sjokk»: privatiseringer som vil få Brasil til å «harmonere med den universelle tyngdekraften« (15. august 2012). Dette programmet, til en sum av 66 milliarder dollar, omfatter salg av konsesjoner på havner, motorveier og jernbane, samt salg av flyplasser. Den samme Rousseff kritiserte privatiseringer under valgkampen i 2010.

Presidenten framhever sin vilje til å satse på industriproduksjon og byggebransjen på bekostning av spekulasjon: lavere renter, lavere strømpriser, skattefritak, skatt på kortsiktig kapital, økte tollavgifter på en rekke importvarer for å beskytte den nasjonale industrien.

Lønnstakerorganisasjonene liker enkelte av disse tiltakene, som USA kaller proteksjonistiske. Regjeringen legger til rette for at utenlandske selskaper skal etablere seg i landet ved å gi forrang til lokal arbeidskraft. Taiwanske Foxconn har nå åtte produksjonsenheter i Brasil, som allerede produserer Iphone 4, og snart Ipod og Ipad. Etter innføringen av nye tollavgifter på biler, besluttet også Land Rover og BMW å åpne fabrikker i Brasil.

Men Rousseffs program stanser ikke der. Noe må også gjøres med «arbeidskostnaden […] og et for høyt skattenivå,» sa hun til Financial Times i oktober. Inntil nå har PT satset på støtte fra andre hold, som de store fagforbundene CUT og Força Sindical. Men som de nylige demonstrasjonens antyder, er folkets tillit til regjeringen i ferd med å smuldre opp.

 

Konflikt med fagbevegelsen

Tidligere CUT-leder Artur Henrique har alltid støttet regjeringen, men han misliker at PT, etter et tiår ved makten, «ennå ikke har endret den nyliberale politikken som under Fernando Henrique Cardoso (1995–2002) demonterte samarbeidet mellom partene i arbeidslivet». Valter Pomar, medlem av PTs ledelse, sier: «Ja, vi har klart å bedre befolkningens levekår. Vi har økt lønningene for å stimulere forbruket, men dette skaper en markedstenkning: Man tjener mer for å betale mer for private skoler! Denne strategien bidrar ikke til å utvikle solide offentlige tjenester, eller politisk bevissthet om hvor viktig det er med statlige tjenester.»

Under Lula var det ingen store demonstrasjoner. Rousseff har ikke en like heldig sosial kontekst, og hennes stahet kan raskt gi henne et ekstra handikapp.

I den største streiken blant offentlig ansatte på et tiår, i 2012, ga hun ikke etter for kravene. Etter en 107 dager lang konflikt klarte hun å på-tvinge sin lønnsjustering: fagforeningene krevde lønnsforhøyelser på 40–50 prosent og bedre karriereutvikling, resultatet ble 15,8 prosent spredd utover tre år, mens inflasjonen var på nesten seks prosent i 2012. Eneste innrømmelse Rousseff gjorde var at hun åpnet for forhandlinger om ut-betaling av lønn for streikedagene. Tre hærkorps fikk samtidig en lønnsøkning på 30 prosent.

Fire av de fem største fagforbundene – Força Sindical, Nova Central, UGT og CTB – er misfornøyde og har lansert et svært kritisk opprop. CUT sluttet seg til det senere. Fagforbundene organiserte en felles protestmarsj i Brasilia 6. mars.

Er Rousseff i ferd med å gå løs på «samfunnskontrakten» PT og fagforbundene har vært enige om siden 2003? Er vi vitne til en marginalisering av den brasilianske arbeiderbevegelsen, som spilte en så sentral rolle i overgangen til demokratiet og utformingen av den nye grunnloven i 1988?

 

Luftspeiling

Under Lula fikk mange politiske ledere og fagforeningsledere sentrale stillinger, noe som la grunnlag for et nytt offentlig byråkrati som sikret en sosial konsensus. Rousseff kan komme til å endre på dette når hun forsøker å styrke sin autoritet med andre grupper, som er mottakelige for kravene til det Luiz Carlos Bresser-Pereira kaller en «sosial utviklingsstat».

Presidenten ønsker å bygge et «middelklassens Brasil», en middelklasse hun mener omfatter 150 millioner brasilianere. Dette avviser øko-nomen Paulo Kliass, som kritiserer «bedraget det er å overbevise de fattige om at de tilhører middelklassen».1 Luftspeilingen motsies også av de mange tusen demonstrantene som har ropt «Vi vil ha et annet Brasil», et Brasil med mindre korrupsjon, bedre helsetjenester og utdanning i stedet for ekstravagante stadioninvesteringer.

Oversatt av R.N.