Piggtrådens filosofi

Da den amerikanske bonden Joseph Glidden tok patent på piggtråden i 1874 var det som en måte å gjerde inn markene sine på den amerikanske prærien. Men den ble umiddelbart også et politisk redskap. På mindre enn halvannet århundre har den blitt brukt til å inngjerde indianerområder i USA, sperre inne hele befolkninger under Cubas uavhengighetskrig (1895–1898) og den andre boerkrigen i Sør-Afrika (1899–1902), fylle skyttergravene under første verdenskrig og stenge inn nazistenes konsentrasjons- og utryddelsesleire.

Piggtråden er nesten ikke synlig lenger i de liberale demokratiene – vi har vanskelig for å forestille oss piggtråd rundt kontorer, supermarkeder og hager, eller at politiet skulle stenge veier med piggtråd under demonstrasjoner. Men den har ikke forsvunnet. Piggtråd brukes overalt, i alle land, men ikke hvor som helst: På landet omringer den åkrer og beitemarker. I byen legges den over murer på viktige fabrikker, militærkaserner, fengsler og enkelte utsatte bygg. I tillegg finnes den langs spente grenser, og på slagmarker.

Piggtrådtypen Glidden tok patent på brukes nå nesten bare i landbruket. Til å holde mennesker unna, er denne typen erstattet av barberbladtypen: piggene har blitt erstattet av små blad på en hovedtråd, som vil både skjære og stikke en eventuell inntrenger. Formen på bladene varierer etter bruk, om det er for å skremme eller å drepe.

At en så enkel gjenstand fortsatt finnes overalt er overraskende. I et århundre med lynrask teknologisk utvikling der utdaterte produkter hoper seg opp på modernitetens søppeldynger, er piggtråden nokså effektiv for sitt formål: å avgrense et område, vise de reelle delingslinjene på bakken. Den er lett og kan dekke enorme avstander, den er fleksibel nok til de fleste behov – beskytte, befeste, sperre inne. Alt dette fra en ståltråd med små pigger eller blader: Gapet mellom hvor enkel gjenstanden er og hvor viktig virkningene er, viser at perfeksjonen av et maktredskap ikke nødvendigvis henger sammen med hvor teknologisk avansert det er, at dets styrke ikke nødvendigvis henger sammen med energibruken, eller at den største volden ikke nødvendigvis er den mest imponerende.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

På verdensarvlisten

Piggtråden avdekker også politiske forskjeller. Hvorfor er det vanlig å finne den over villamurene i Sør-Afrika, mens dette ville vært uhørt i Vest-Europa? Hvorfor kan politiet eller militæret stoppe demonstranter med trekkspillruller, som rullene med piggtråd ofte kalles, på Filippinene eller Brasil, mens vårt politi skjuler seg bak plexiglass?

Svaret er tredelt, minst. For det første må vi se på voldsnivået i de nevnte samfunnene. Befestningen av private boliger må ses i sammenheng med brutale sosiale ulikheter, som befestningen også bidrar til å forsterke. Graden av følsomhet overfor opplevd og oppfattet vold må også tas med i betraktningen. Og ikke minst hvordan disse redskapene har ulik symbolsk makt i forskjellige deler av verden: Piggtråd oppfattes ikke likt i Europa, Kina og Afrika, særlig fordi de har ulike forhold til de historiske fenomenene piggtråden er symbol på.

Sammen risser disse tre faktorene opp et politisk kart over piggtråden som også kan leses som et kart over verdens ulike styreformer, men dette kartet sammenfaller ikke i det hele tatt med de konvensjonelle politiske inndelingene (demokrati mot diktatur). Svaret på spørsmålet «piggtråd eller ikke piggtråd?» er en nokså troverdig indikator på politisk teknologi og forholdet mellom styrende og styrte.

I vestlige samfunn symboliserer piggtråd undertrykkelse, som følge av dens katastrofale historiske bruk. «De forsterkede murene, piggtråden, vakttårnene, brakkene, galgene, gasskamrene og krematorieovnene» i Auschwitz-Birkenau er oppført på Unescos verdensarvliste som «symbolet på menneskehetens ondskap mot sine medmennesker i det 20. århundret». Ikke uten grunn består logoen til Amnesty International, som ble grunnlagt i Storbritannia for å kjempe mot innesperring og tortur, av et tent lys omringet av piggtråd. La meg også nevne at piggtrådens negative konnotasjon også brukes til å vise noe positivt. I 1989 besluttet Ungarn seg for å ta et betydelig skritt i vestlig retning: «I en symbolsk gest kuttet [utenriksministeren] sammen med sin østerrikske kollega, piggtråden som markerte jernteppet mellom Østerrike og Ungarn.»¹

Piggtråd med blomster

Piggtrådens sterke symbolikk har gjort den til et politisk kostbart verktøy med den sterke følsomhet overfor volden og et ønske om immunitet for kropper, meninger og følelser. Noli me tangere, heter det på latinsk, ingen får røre meg. «I vestlige samfunn er det immunitære paradigmets framvekst i ferd med å utvikle seg til en fobi mot berøring, mot kroppskontakt,» skriver filosofen Alain Brossat.² I denne konteksten framstår piggtråden som en uutholdelig måte å skille kroppene fra rommet. Faren for kontakt med de opprivende piggene eller bladene, eller å utholde synet, virker uakseptabelt. Men beskyttelsen av denne immuniteten forutsetter romlig segregering. Selv i områder hvor det blir stadig vanskeligere å bruke piggtråd, forsvinner ikke avgrensningene, de blir bare mer diskrete, mildere. For det finnes en kamp mellom eufemisering av romlig vold, noe som forutsetter at aggressive redskaper som piggtråd er fraværende, og på den andre siden, avskrekking basert på synlig brutalitet.

Eufemiseringen er først og fremst en retorisk taktikk der belastede ord erstattes med andre som indirekte sier det samme. Militariserte grenser blir «demilitariserte soner», «buffersoner» eller «sikkerhetsbarrierer». Men eufemiseringen er ikke bare språklig, den er også estetisk, juridisk, teknologisk, arkitektonisk og geografisk. Ta for eksempel fengslene for mindreårige som Frankrike har bygd de siste årene: «Straffeaspektet er bevisst tonet ned med en arkitektonisk utforming som gir en bedre integrering i omgivelsene,» sa landets justisminister i 2005.³ Den romlige volden er der, men man reduserer den politiske kostnaden ved å fjerne direkte, usminket voldsutøvelse.

Dette er bakgrunnen for dagens både anekdotiske og symptomatiske entusiasme for plantegjerder. I 2005 leverte selskapet Sinnoveg en patentsøknad for konseptet «Naturlig flettet forsvarshekk». «En miljøvennlig, dekorativ og ugjennomtrengelig innovasjon,» skryter selskapets reklamebrosjyre. Med et utvalg planter med særlig aggressive torner er dette en ny type mur som er like effektiv som et piggtrådgjerde. Den er nesten like billig, men har et nøytralt eller også vakkert utseende. Piggtråd som blomstrer om våren!

Sikkerhetsestetikk

«Stedene beskyttes uten å framstå aggressive eller sjokkerende fra utsiden,» fortsetter reklamen. En annen fordel med denne hekken er at den kan tilpasses. På skoler kan man bruke planter uten torner, på «følsomme» steder kan plantene kamuflere og forsterke klassiske piggtrådgjerder. I disse flettverkene av blomster og torner sammenfaller maktens taktikk og poesi. Hager av sikkerhetsdrømmer: «Sinnoveg har kunnskapen til å lage drømmehager, fredelige hager i harmoni med huset og eierne, samtidig som vi tilbyr en komfort med ro og sikkerhet i et dekorativt og diskret konsept med ugjennomtrengelige plantegjerder, samt unike og eksepsjonelle planter.»⁴

I andre tilfeller dekker eufemiseringen over økt frastøtende makt. Voldsredskapene kamufleres – blomsterhekken skjuler stålgjerder og piggtråd – eller selve avgrensningen dekkes til for lettere å fange de som krysser grensen. Selv om de blir mildere, forsvinner ikke markeringene av rommet: De endres etter de taktiske behovene, etter en subtil balanse mellom effektivitet og symbolsk aksept. Piggtråden vil ikke bli fullstendig utvisket i de vestlige samfunnene, men snart vil den bare brukes på et høyt sikkerhetsnivå (fengsler, militærleire), i situasjoner der man kan skjule den, eller i isolerte, lite befolkede områder. I moderne byer vil effektive og diskrete avgrensninger heller gjennomføres med digitale teknologier: kameraer, elektroniske porter, sensorer.

Tvetydige strategier

Piggtrådens negative symbolikk kan også fungere som et avskrekkingsmiddel, alt etter hvilken (politisk og pragmatisk) kalkyle som ligger bak. Strøket New Willington i den beryktede drabantbyen Compton sør for Los Angeles har blitt inngjerdet for å få slutt på gjengkriger. Her er alt: piggtråd, harver, fallgitter, murer, veisperringer, vakthus og vakter. «De militære konnotasjonene til denne filtreringsarkitekturen er ikke eufemisert. Snarere tvert imot, denne forsvarsestetikken […] synliggjør den gjenvunne tryggheten og kontrollen i dette området.»⁵

Avgrensningens aggressive dimensjon skal her forhindre forsøk på å krysse den og samtidig skape en hierarkisk forskjell mellom to områder og to befolkninger. Innsiden stiger i verdi (særlig boligprisene) med de grelle sikkerhetstiltakene, samtidig faller utsiden i verdi og innbyggerne defineres som uønskede. Andre steder derimot, i et gated community i California reservert for folk over 55 år, er den aggressive inngjerdingen hovedsakelig til for å berolige beboerne, uten å ha noen reell operasjonell nytte: «Her er sikkerhetstiltakenes utseende viktigere enn den faktiske sikkerheten.»⁶

De mange mulighetene avgrensningsredskapene gir viser et svært rikt strategisk utbud: grensene kan økes og forsterkes ved å begrense avgrensningsredskapenes symbolikk, men segregasjonen kan også forsterkes ved å framvise deres (reelle eller tilsynelatende) brutalitet. Oppdelingen av rommet er ikke lenger binær: Det dreier seg ikke om en «stor innesperring» med piggtråd og pansrede grenser som symptom, men heller ikke om en enkel frigjøring av sirkulasjon via digital teknologi.

I dag dreier det seg om en strategisk spredning med alle mulige blandinger, uttrykk og tvetydigheter. Man skulle tro et redskap som piggtråd rettet oppmerksomheten vår mot voldens arkaiske aspekter (synligheten av en intens brutalitet mot kjøttet), men paradoksalt nok driver den oss tvert imot til å flytte blikket. Dagens former for politisk vold identifiseres mindre med deres synlige intensitet enn deres sofistikerte krumspring.

Oversatt av R.N.

1
Intervju med Gÿula Horn, Le Monde, 5. november 1999.
2
Alain Brossat, La Démocratie immunitaire, La Dispute, Paris, 2003.
3
Pressemelding, Det franske justisdepartementet, Paris, 31. januar 2005.
4
www.sinnoveg.com.
5
Gérard Billard, Jacques Chevalier og François Madoré, Ville fermée, ville surveillée. La sécurisation des espaces résidentiels en France et en Amérique du Nord, Presses universitaires de Rennes, 2005.
6
Gérard Billard (et. al.), Ville fermée, ville surveillée, se over.