Usikker utopi

Marinaleda gjør alt annerledes, og det fungerer. Er den lille landbrukskommunen en kommunistisk fornøyelsespark eller et reelt alternativ for et kriserammet Spania?

august 2013

Marinaleda er en 25 000 km2 stor kommune med 2800 innbyggere i den spanske provinsen Sevilla. Den er omgitt av enorme eiendommer som i hovedsak tilhører rike landeiere, los terratenientes, den sekulære landadelen som eier store landområder og sysselsetter over titusen landar-beidere, peones eller jornaleros, ufaglærte sesong- og dagarbeidere. Dette er de usikre arbeidsplassers rike.

Men Marinaleda er kjent i Spania og i Europa av helt andre grunner. Under ledelse av ordføreren gjennom de siste 34 årene, Juan Manuel Sánchez Gordillo, har landsbyen utviklet et originalt politisk, økonomisk og sosialt system. Ambisjonene gjenspeiles i kommunevåpenet: «En utopi for fred.» Enkelte kaller modellen antikapitalistisk, andre mener den bare er bedrageri eller vås. Er Marinaleda en utopi eller en realitet? Er systemet løsningen på krisen eller har krisens ringvirkninger ennå ikke nådd kommunen?

La oss forestille oss hvordan forholdene var i denne andalusiske regionen på 1970-tallet, da den manglet både administrativ, økonomisk og sosial infrastruktur. Dette var det spanske motsvaret til det fattige Sør-Italia – en spansk Carlo Levi kunnet skrevet Kristus stoppet ved Marinaleda. I 1979 var ingen av gatene asfalterte, de falleferdige boligene huset folk i en like dårlig tilstand, og helsetjenestene var svært mangelfulle. Lokaladministrasjonen fungerte ikke og det fantes ikke engang en ungdomsskole.2



Kollektive boliger

Alt endret seg i 1977 med opprettelsen av fagforeningen for landarbeidere SOC. Innbyggerne meldte seg inn i hopetall. Et år senere finner den første okkupasjonen av en større eiendom sted, godset Bocatinaja. Fagforeningsaktivistene ble fort kastet ut. Så ble historielæreren Sánchez Gordillo valgt til landets yngste ordfører. Programmet hans var å bekjempe nøden og de som skapte den, nemlig det rådende økonomiske systemet, landeierne og visse offentlige myndigheter. Man trenger jord for å dyrke mat, jord som tilhører fellesskapet og ikke en godseier, jord som i dette landbruksområde gir arbeid.

Her begynner den lange ferden mot offentlig overtakelse av privat jord, med sultestreiker og okkupasjoner som Guardia Civil fjernet med vold. I 1991 besluttet myndighetene i den autonome regionen Andalucía å ekspropriere 12 000 mål jord fra godset El Humoso, eid av hertugen av Infantado.3 Jorda blir gitt til Marinaledas disposisjon.

Slik ble den gamle drømmen om at jorda tilhører de som dyrker den, virkelighet. Samtidig forsvant den endemiske arbeidsløsheten og fraflytningen stanset opp. Innbyggerne plantet oliventrær og begynte å dyrke chili, artisjokk og bønner. For å møte befolkningens behov ble det i 1999 åpnet en hermetikkfabrikk – et kooperativ, selvsagt. Alle arbeiderne her får samme lønn uavhengig av stilling og ansvar. I dag er lønna 47 euro dagen, seks dager i uka, noe som for en fulltidsansatt gir 1128 euro i måneden. Til sammenligning er minstelønna i Spania 645 euro.

For å hedre spanjolenes grunnlovsfestede rett til bolig har Marinaleda et boligprogram basert på at man bygger sin egen bolig. Alle bidrar etter evne. Kommunen tildeler tomt og betaler arkitekten, mens materialene dekkes av kommunen (som kan bruke midler fra et statlig fond for rural utvikling)4 og regionalmyndighetene. Tildelingen skjer på et offentlig møte med alle innbyggerne. Til nå har over 350 hus blitt bygget, med primærrom på 90 m² og en indre gård på 100 m² med mulighet for framtidig utvidelse. Husleien er 15 euro i måneden – på det private markedet må man ut med 300 euro. Boligen kan ikke selges, men den kan gå i arv.



Kritiseres som propaganda

Dette fundamentet har skapt en spesiell solidaritet. Alberto (24) arvet denne mentaliteten fra sine foreldre, som deltok i alle kampene. Han begynte å jobbe allerede som fjortenåring, så han kjenner arbeidets verdi. Mange offentlige tjenester og byggeprosjekter utføres gratis av innbyggerne. Opptil 400 personer jobber på dugnad, ifølge Gloria Prieto, landarbeider og kommunalrådgiver for sosialt arbeid.

Det de har fått til er imponerende med tanke på kommunens størrelse. De har bygd et rådhus, en ungdomsskole, en idrettshall, en gymsal, et kulturhus, to eldrehjem og et stadion. De driver en barnehage, som koster tolv euro i måneden per barn, måltider inkludert, en skolekantine (20 euro i måneden), et svømmebasseng (en euro i måneden), en arbeidsformidling,5 to naturparker, en barnepark, en skyggelagt turvei og en hjemmetjeneste, for ikke å nevne at de arrangerer fester og kulturarrangement året rundt.

For å få til dette bruker kommunen subsidier både fra sentralmyndighetene og regionalmyndighetene, i tillegg til kommuneskatten. Kommunen har heller ikke nølt med å ta opp lån – i 2012 var gjelden 77 000 euro. Uten disse valgene ville en familie med tre barn måtte betale 800 euro ekstra i måneden for å dekke behovene sine.

Systemet har sine kritikere – og fiender. Disse påstår at ordføreren tjener langt mer enn sine undersåtter – enkelt hevder han får 4000 euro i måneden, som er den vanlige summen på lønn og vederlag for en folkevalgt i den andalusiske regionalforsamlingen. I Marinaleda får ingen i kommunestyret godtgjørelse. Opposisjonen anklager myndighetene for å bruke statstilskudd til valgkamppropaganda og ikke minst til å drive det de kaller en «kommunistisk fornøyelsespark» i et kapitalistisk samfunn. «Uten andres penger ville Marinaleda vært en utopi av arbeidsløshet, manglende initiativ og fattigdom. Det samme ville skjedd her som på Cuba da russerne bestemte at nok var nok,» skriver det brukerstyrte nyhetsnettstedet 4uPRESS.

En innbygger jeg møter, som i frykt for represalier ønsker å forbli anonym, kaller ordføreren en diktator som har delt byen inn i to klaner: Hans egen privilegerte klan og en fullstendig marginalisert gruppe som lever i frykt. Hun anerkjenner likevel at de som før ikke eide nåla i veggen nå har midler til å leve et mer verdig liv. Kommunestyrerepresentantene Mariano Pradas og Hipolito Aires fra det sosialdemokratiske PSOE klager over et begrenset næringsliv, noe de tilskriver Gordillos maktbegjær. Mange i opposisjonen (ordførerens liste fikk 73 prosent av stemmene i forrige valg (mai 2011), et valg med 89 prosent valgdeltagelse) har ingen tro på Marinaledas deltakende demokrati. De kritiserer også de subsidierte boligene: «Disse folkene kommer aldri til å bli ordentlige huseiere, dermed lever de på ordførerens nåde.»



Nye løsninger

Bitterheten stikker dypt. Årsaken er arbeidsledigheten, som enkelte mener gjelder 525 personer. Det offisielle tallet fra mars i år er 150 personer, det vil si 13 prosent av den yrkesaktive befolkningen, mot 35 prosent i resten av provinsen. Dette tallet inkluderer ikke de 317 såkalt arbeidsklare landarbeidere som får 420 euro i stønad i seks måneder hvis de har arbeidet mellom 20 og 60 dager i året. I Marinaleda lever man spartansk, noe unge Ana forteller. Hun er lykkelig for sin bolig til 15 euro i måneden og fornøyd med en månedslønn på 900 euro, nok til at hun kan spare litt.

De privilegerte, los a favor, skryter uhemmet av ordføreren og systemet. Over en øl eller et glass hvitvin forteller beboerne på eldrehjemmet om gamle dager for å understreke velstanden stedets utypiske ledelse har sørget for – nød, innhøsting av beter, det hardeste arbeid, utflytting for å overleve, en alltid usikker tilværelse. Conchi, en butikkeier som er født her, er overbegeistret for den så å si ikke-eksisterende skatten på næringsdrivende og det reelle demokratiet ordføreren har innført. Men hun skryter særlig av den radikale forandringen for kvinnene: «Her har kvinnene rett til å ta ordet og delta i beslutningene på lik linje med mennene.»

Kollektivt eide boliger istedenfor den hellige private eiendomsretten er selvsagt et sikkert kort mot boligkrakk, men måten Marinaleda er organisert på gir ikke fullstendig beskyttelse mot krisen. Landbruket og industrien som for noen år sørget for arbeidsplasser, sliter i dag. Ifølge Dolores Tejada, kommuneråd for arbeid og arbeider på hermetikkfabrikken, må de øke produksjonen og gå over til økologisk landbruk. De må finne nye markeder uten å underkaste seg de mektige matvarekjedene.

De årlige tilskuddene fra sentral- og regionalmyndighetene har skrumpet inn med de offentlige budsjettkuttene. Høyreregjeringen til Partido popular har gitt etter for kravene til «troikaen» (EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og IMF). I 2012 ble tilskuddene redusert med nesten 40 prosent. Flere byggeprosjekter kommunestyret hadde lovet, måtte utsettes: et eldrehjem, et hotell, et overbygd svømmebasseng, en ny hermetikkfabrikk, en ny arbeidsformidling, investeringer i fornybar energi, et helsesenter, en kanal og en omkjøringsvei. «På tross av krisen er folk mindre engstelige her enn i resten av Andalucía,» sier Alberto. Og kommunestyret leter stadig etter nye løsninger.

Oversatt av E.J.L.


Fotnoter:
1 Referanse til italienske Carlo Levis roman Kristus stoppet ved Eboli (1945).

2 Kilde: www.marinaleda.com.

3 Hertugen eier totalt 180 000 mål.

4 Plan for rural sysselsetting, PER. Innført av statsminister Felipe González i 1984 for å bedre de dårlige kårene i rurale strøk. Ordningen gir midler til kommuner for byggearbeid og dermed litt arbeid til arbeidsledige.

5 Formidlingene er åpne for unge over 25 år som blir satt til å gjøre sosialt eller allmennyttig arbeid som gir både lønn og arbeidserfaring. De finnes i alle Spanias autonome regioner.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal