Santiago i september

På morgenen 12. september 1973 hørte jeg om statskuppet på radio og bestemte meg for å reise til Chile for å filme. Jeg ringte Théo Robichet, sikker på at han ville være med. Théo var lydmann, jeg var kameramann. Vi var med i Medvedkin-gruppene, et prosjekt Chris Marker lanserte i 1967 for å bringe sammen arbeidere og filmskapere for å dokumentere forholdene på blant annet Peugeot-fabrikken i Sochaux. Med våre venner, samlebåndsarbeiderne på Peugeot, og i aktivistgruppene, snakket vi ofte om Chile. Det som skjedde der borte angikk oss.

Vi ankom Buenos Aires og tok første fly til Santiago sammen med motstandere av Allendes Unidad Popular som henrykt reiste tilbake til hjemlandet. Mens vi fløy over de snødekte Andesfjellene, spratt de champagnen, skrålte og sang.

På et ark med logoen til et britisk tv-selskap skrev vi en akkreditering og dekket kamera og lydopptaker med klistremerker. Heldigvis var den chilenske hærens presseavdeling fremdeles på nybegynnerstadiet og ga oss et pressekort i papp, uten å stille spørsmål.

Vi hadde bare et par telefonnumre, deriblant nummeret til Pierre Kalfon, Le Mondes korrespondent i Santiago, en ung chilensk advokat som jeg ikke husker navnet på, og en utvandret fransk kvinne.

Militæret voktet innkjørselen til Santiago og patruljerte byen. Ro og orden var «gjenopprettet», men stemningen var dyster. Det var generelt portforbud. Fra morgen til kveld var vi henvist til det store hotellet der det kom stadig flere journalister fra hele verden.

Når vi skulle filme de som gikk med på å fortelle sin historie, måtte vi være forsiktige og gjemme utstyret i reisevesker. Vår venn advokaten fikk oss inn i en forlatt kontorbygning, der vi møtte to unge brasilianske kvinner. Eneste lyskilde var hjørnet av et vindu, og jeg satt på gulvet med kameraet. Mens jeg så de vakre ansiktene deres gjennom linsen og lyttet til dem, kjentes det som om jeg ble presset ned i gulvet av de tunge ordene deres.

De som tok sjansen på å snakke uten å dekke til ansiktet, hadde et budskap de ville ha fram. Ordene ble drevet fram av nødvendighet: Dette var ikke intervjuer, det var erklæringer. Om kvelden, innesperret på hotellet, snakket vi ikke om det vi hadde hørt og sett i løpet av dagen. Vi kunne ikke snakke om det. Hodene våre var like mørklagte som gatene.





Jordskjelv

Etter et par uker ble det vanskelig å filme i gatene. Stadig oftere ble vi stoppet av soldater som ville se papirene våre og så skeptisk på det latterlige pressekortet vårt. En morgen, etter å ha filmet et intervju med to studenter fra Det tekniske universitetet i en ørliten bakgård, sa jeg til Théo: «Jeg tror filmen er i boks: Det er på tide å dra.»

Dagen før hadde vi filmet Pablo Nerudas begravelse. Vi visste ikke at vi skulle bli vitne til den første offentlige demonstrasjonen mot kuppmakerne. En halvtime før seremonien ventet vi utenfor gravlunden, da to lastebiler fulle av soldater kjørte forbi, tvers gjennom folkemengden som begynte å nærme seg. Så forsvant de, mens stadig flere folk strømmet til. Alle lurte selvsagt på om soldatene ville komme tilbake og skyte. De mange kameraene og utenlandske diplomatene var antakelig medvirkende årsak til at de lot være. Over folkehavet som sang «Internasjonalen», lød bruddstykker av Nerudas dikt, som folk deklamerte av full hals.

Den siste kvelden vår i Chile ville de som hadde tatt sjansen på å hjelpe oss, holde en liten avskjedsfest – trass i portforbudet. De bestemte at festen ikke bare skulle vare en kveld, men hele natta. Alle tok med mat og drikke, og nok en gang møttes vi i en forlatt bygning, der alle kontorene var stengt. Noen hadde tatt med seg en platespiller. Vi lyttet til Victor Jara og andre musikere som hadde akkompagnert Unidad Popular – musikk som militærregimet snart skulle forby.

Og så, like før portforbudet var over, begynte glass og flasker å klirre. Det var et jordskjelv. Noen kopper og kar ble knust, dører slo igjen, vi mistet balansen. Det var ikke et kraftig skjelv, og chilenerne er jo vant til den slags, men vi gikk ned, en etter en, noe ustøe, og åpnet den tunge glassdøra ut mot gata. Et underlig skue ventet oss. De få innbyggerne i strøket hadde gått ut, akkurat som oss, i pyjamas, nattskjorte, slåbrok eller en kåpe de hadde slengt på seg i farta. Soldatene som hadde ordre om å skyte på alt som rørte seg, visste ikke hva de skulle gjøre, og vaklet selv rundt i grålysningen.

På flyplassen i Santiago gikk vi gjennom tollen, sjekket inn kassene med utstyr, eskene med film og lydopptak fra de siste innspillingene – de første filmrullene hadde vi sendt av gårde med noen piloter fra Air France tidligere. Mens vi satt i avgangshallen og ventet, ble navnet mitt ropt opp over høyttaleranlegget. Jeg gikk dit jeg fikk beskjed om, ikke spesielt høy i hatten. Og det ble ikke bedre da jeg fikk se kassene og eskene våre stablet opp på en disk med tre offiserer fra den chilenske hæren bak. Uten å be om å få se pressekortet eller akkrediteringen min spurte den høyest graderte av dem med alvorlig stemme hva vi hadde sett i Chile. Jeg stotret fram at vi syntes Santiago hadde vært svært fredelig …

Oversatt av G.E.


Fotnoter:
1 Victor Jara var en kommunistisk sanger og komponist som støttet Salvador Allendes regjering. Han ble torturert og drept noen dager etter statskuppet.