«Vi kan ikke la Latin-Amerika tro at de kan gå denne veien uten at det får konsekvenser,» hamret Richard Nixon i National Security Council 6. november 1970. To dager tidligere hadde sosialisten Salvador Allende inntatt presidentembetet i Chile. Koalisjonen hans var skjør og Det hvite hus gikk inn for å ramme landets økonomi. Etter måneder med destabilisering – arbeidsgiverstreiker, demonstrasjoner, kuppforsøk – angrep den chilenske hæren presidentpalasset 11. september 1973 med støtte fra pressen, fascistorganisasjonen Fedreland og Frihet, Nasjonalpartiet og USA. Noen timer før han døde, holdt Allende sin siste radiotale hvor han erklærte: «De har rå styrke, de kan undertvinge oss, men man kan ikke stoppe sosiale bevegelser med forbrytelser eller vold.» Så begynte et av de mest brutale diktaturene Latin-Amerika har opplevd, med mer enn 3000 drepte, 38 000 torturerte og flere hundre tusen i eksil. Få dager etter statskuppet reiste regissør Bruno Muel til Santiago de Chile for å dokumentere kuppet.
På morgenen 12. september 1973 hørte jeg om statskuppet på radio og bestemte meg for å reise til Chile for å filme. Jeg ringte Théo Robichet, sikker på at han ville være med. Théo var lydmann, jeg var kameramann. Vi var med i Medvedkin-gruppene, et prosjekt Chris Marker lanserte i 1967 for å bringe sammen arbeidere og filmskapere for å dokumentere forholdene på blant annet Peugeot-fabrikken i Sochaux. Med våre venner, samlebåndsarbeiderne på Peugeot, og i aktivistgruppene, snakket vi ofte om Chile. Det som skjedde der borte angikk oss. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal