Strategi for gjenerobring

Sjokket etter finanskrisen synes ikke å ha rystet nyliberalismen særlig lenge. Med mindre man forventer at spontane opprør skal skape et generelt motsvar, hvilke prioriteringer og metoder bør man velge for å endre situasjonen?

Landet krever modig, vedvarende eksperimentering. Det er sunn fornuft å prøve ut en metode: Hvis den feiler, innrøm det ærlig og prøv en annen. Men framfor alt, prøv noe nytt.
Franklin Roosevelt, 22. mai 1932

Fem år har gått siden Lehman Brothers gikk konkurs 15. september 2008. Kapitalismens legitimitet som en måte å organisere samfunnet på er skadeskutt, dens løfter om velstand, sosial mobilitet og demokrati lurer ingen lenger. Men ingen store endringer har inntruffet. Systemet blir stadig trukket i tvil uten at det svekkes. Prisen på kapitalismens nederlag har i tillegg vært fjerning av en del av de sosiale framskrittene man har klart å tvinge ut av den. «Frimarkedsfundamentalistene har tatt feil om så å si alt, likevel dominerer de nå politikken mer enn noensinne,» konstaterte den amerikanske økonomen Paul Krugman for snart tre år siden. Kort fortalt, systemet holder stand, selv på autopilot. Dette er ikke akkurat et kompliment til motstanderne. Hva har skjedd? Og hva må gjøres?

Reddet av de framvoksende landene
Den antikapitalistiske venstresiden tilbakeviser ideen om en økonomisk fatalisme, fordi den forstår at det ligger politisk vilje bak. Den burde ha forstått at finanskollapsen i 2007–2008 ikke ville åpne en kongevei for venstrepolitikk. Dette ble antydet allerede under den forrige store krisen på, 1930-tallet: avhengig av de ulike nasjonale situasjonene, av sosiale allianser og politiske strategier, endte en og samme økonomiske krise ut i så vidt forskjellige svar som Hitlers tronstigning i Tyskland, New Deal i USA, Front populaire i Frankrike, og lite eller ingenting i Storbritannia. Langt senere flyttet Ronald Reagan inn i Det hvite hus, mens François Mitterrand ble valgt til president i Frankrike noen få måneder senere. Nicolas Sarkozy ble slått i Frankrike, mens amerikanerne gjenvalgte Barack Obama. Dette antyder at flaks, talent, og politisk strategi ikke er tilleggsvariabler som et lands sosiale sammensetning eller økonomiske tilstand fortrenger.

Nyliberalistenes seier etter 2008 skyldes i stor grad redningen fra de framvoksende landene. For krisen innebar også at store hærskarer av produsenter og forbrukere i Kina, India og Brasil slengte seg inn i den kapitalistiske dansen. Disse fungerte som en reservehær for systemet, da det syntes å vri seg i smerte. Bare de ti siste årene har de framvoksende landenes andel av verdensproduksjonen gått fra 38 til 50 prosent. Verdens nye fabrikkområder er også blitt et av verdens hovedmarkeder: Siden 2009 har Tyskland eksportert mer til Kina enn til USA.

Eksistensen av «nasjonale borgerskap» – og iverksettingen av nasjonale løsninger – stanger dermed mot det faktum at verdens lederklasser nå har fått felles interesser. Hvordan kan man forvente – med mindre fortsatt tror på 1960-tallets anti-imperialisme – at en progressiv løsning på dagens problemer vil komme fra politiske eliter i Kina, Russland og India, som er like næringsvennlige og korrupte som sine vestlige motsvar?

Ambisiøse forslag
Nyliberalismens gjenoppstandelse er imidlertid ikke global. «Latin-Amerika har vært den globale venstresidens suksessfortelling i det 21. århundrets første tiår,» skrev sosiologen Immanuel Wallerstein for tre år siden.2 «Dette er sant på to måter. Den første, og mest bemerkede, er at venstre- eller til-venstre-for-sentrum-partiene har vunnet bemerkelsesverdig mange valg i løpet av tiåret. Og kollektivt har latinamerikanske regjeringer for første gang etablert en betydelig distanse til USA. Latin-Amerika har blitt en relativt autonom geopolitisk kraft.»

De dristigste tenkerne mener at den regionale integrasjonen i Latin-Amerika foregriper «sosialismen for det 21. århundret», mens den for de andre baner vei for et av de største verdensmarkedene. Spillet er fortsatt mer åpent i USAs gamle bakgård enn det er i det omtåkede EU. Latin-Amerika har opplevd fem statskupp på mindre enn ti år (Venezuela, Bolivia, Honduras, Ecuador og Paraguay) – kanskje fordi de politiske endringene venstrekreftene her har drevet fram virkelig truer samfunnsordenen og har endret innbyggernes levekår.

De har vist at det finnes alternativ, at alt ikke er umulig, men også at strukturelle, økonomiske og politiske reformer er nødvendig for å skape betingelsene for å lykkes. Slike reformer gjenoppliver engasjementet i de lavere samfunnssjiktene, som fraværet av framtidsutsikter har sperret inne i apati og mystisisme, eller simpelthen forsøker å overleve. Det er kanskje også slik høyreekstremismen kan bekjempes.

Strukturelle reformer, ja, men hvilke? Nyliberalistene har rotfestet ideen om at det ikke finnes noe alternativ så godt at motstanderne har blitt overbevist, i så stor grad at de tidvis glemmer sine egne forslag. La oss se nærmere på noen av disse, men huske at jo mer ambisiøse de virker desto viktigere er det å bli fortrolig med dem så raskt som mulig. Og heller ikke glemme at deres mulige strenghet må ses i sammenheng med volden i samfunnsordenen de vil avskaffe.

Kollektiv definering
Hvordan kan den rådende orden begrenses for så å presses tilbake? En utvidelse av den ikke-kommersielle sektoren og gratissektoren kan være et svar. Økonomen André Orléan påpeker at på 1500-tallet «var jord ikke en salgsvare, men et kollektivt gode som man ikke kunne forhandle om, noe som forklarer den store motstanden mot loven om å gjerde inn felles beitemarker». Han legger til: «Det samme skjer i dag med kommersialiseringen av det levende. En arm eller litt blod framstår ikke for oss som markedsvarer, men vil de gjøre det i morgen?»3

For å motvirke denne utviklingen er det kanskje verdt å definere demokratisk noen grunnleggende behov (bolig, mat, kultur, kommunikasjon, transport), finansiere disse kollektivt og gi dem til alle. Sosiologen Alain Accard anbefaler å «utvide offentlige tjenester raskt og kontinuerlig inntil de dekker alle grunnleggende behov ’gratis’ i tråd med deres historiske utvikling. Dette er bare økonomisk tenkelig hvis alle ressursene og alle verdiene som blir brukt til samfunnsnyttig arbeid og er kollektivt produsert, blir tilbakeført til fellesskapets eie.»4 I stedet for å øke etterspørselen med kraftige lønnsøkninger, dreier det seg her om å sosialisere tilbudet og garantere alle de nye godene.

Men hvordan unngå å gå fra markedets tyranni til statlig enevelde? Sosiologen Bernard Friot foreslår å allmenngjøre en modell som allerede fungerer foran øynene våre, for eksempel folketrygden, som nå angripes av alle mulige regjeringer. Denne «allerede eksisterende frigjøreren» omfordeler, via trygdeavgiften, en stor del av samfunnets rikdom og finansierer alderspensjoner, sykepenger og arbeidsledighetstrygd. Til forskjell fra inntektskatt som innkreves og brukes av staten, fører ikke trygdeavgiften til kapitalakkumulasjon og har fra begynnelsen av hovedsakelig vært styrt av lønnsmottakerne selv. Hvorfor ikke ta dette lenger?5

Dette bevisst offensive programmet vil ha tre fordeler. Politisk vil det ikke kunne kuppes av nyliberalistene eller det ytre høyre, samtidig som det kan skape en bred sosial koalisjon. Miljømessig unngår det en keynesiansk vekststimulering, som bare vil forlenge den rådende modellen og ende med at «en sum penger sprøytes inn i bankkontoene, som markedsføringspolitiet så vil kanalisere til forbruk av markedsvarer».6 Det vil også gi forrang til behov som ikke blir dekket av vareproduksjonen i lavkostland og konteinertransport fra den ene enden av verden til den andre. Demokratisk vil defineringen av kollektive prioriteringer (hva som skal være gratis og hva som ikke skal være det) ikke lenger være reservert de folkevalgte, aksjonærene eller intellektuelle fra det samme samfunnslaget.


Plyndre rentenistene
Det haster med en slik tilnærming. Med dagens styrkeforhold i arbeidslivet risikerer den raske automatiseringen av arbeidsplasser i industrien og tjenestesektoren faktisk å skape både ny profitt for kapitalen (med lavere arbeidskostnad) og en massearbeidsledighet uten et sosialt sikkerhetsnett. Amazon og de store søkemotorene demonstrerer daglig at flere hundre millioner kunder er fornøyde med å la roboter hjelpe dem å velge hva de skal gjøre på fritiden, hvor de skal reise, hva de skal lese, hvilken musikk de skal høre på. Bokhandlere, aviser og reisebyråer betaler allerede prisen for dette. «De ti største internettselskapene, blant andre Google, Facebook og Amazon, har skapt knappe to hundre tusen arbeidsplasser,» forteller McKinseys direktør, Dominic Barton. Samtidig har de tjent «flere hundre milliarder dollar på børsnoteringer.»7

For å løse arbeidsledigheten risikerer lederklassen nå å skape scenariet filosofen André Gorz fryktet, nemlig en stadig inntrengning på felt som fortsatt styres av gave- og gratisprinsippet: «Når stopper forvandlingen av alle aktiviteter til betalte aktiviteter med lønn som begrunnelse og maksimal avkastning som mål? Hvor lenge holder de skjøre demningene som fortsatt hindrer profesjonalisering av morskap og farskap, kommersiell framstilling av embryoer, salg av barn, organhandel?»8

Gjeldsspørsmålet krever en avdekking av dens politiske og sosiale bakteppe. Lite har vært vanligere i historien enn en stat som har fått kreditorenes kniv på strupen, men på et eller annet vis har klart å komme seg ut av deres grep og sluttet å påføre folket en endeløs innstramming. Sovjetrepublikken nektet å betale lånene den russiske tsaren hadde tatt opp. Raymond Poincaré reddet francen på 1920-tallet, da han devaluerte den med 80 prosent og dermed amputerte Frankrikes gjeld, som ble tilbakebetalt i en devaluert valuta. I etterkrigstiden gjennomførte USA og Storbritannia ikke noen sparetiltak, i stedet lot de inflasjonen stige og nærmest halverte den offentlige gjelden.9

Siden den gang har monetarismen dominert: Konkurs er helligbrøde, inflasjonen kjeppjagd (også når den nærmer seg null prosent), devaluering er forbudt. Kreditorene har blitt frigjort fra konkursfaren, men fortsetter likevel å kreve en «kredittpremie». «I historiske situasjoner med forgjeldelse står valget mellom strukturtilpasning til fordel for kreditorene eller at kreditorene ruineres,» skriver økonomen Frédéric Lordon.10 Delvis eller fullstendig gjeldssletting vil plyndre rentenistene og finansfolkene, uavhengig av deres nasjonalitet, for alt det de har fått.

Velge noen få prioriteringer
Repet rundt fellesskapets hals vil løsnes raskere hvis vi fikk tilbake skatteinntektene som har blitt erodert av tretti år med nyliberalisme – ikke bare gjennom angrep på progressiv beskatning og økt skatteunndragelse, men også fordi det har blitt etablert et system der halvparten av verdens handel med varer og tjenester går via skatteparadis. Det er ikke bare russiske oligarker eller en tidligere fransk budsjettminister som har tjent på dette. Framfor alt har dette tjent statsbeskyttede (og mediemektige) selskaper som Total, Apple, Google, Citigroup og BNP-Paribas.

Bare i EU har felleskapet fullt lovlig blitt unndratt opptil 1000 milliarder euro gjennom skatteoptimalisering, «internprising» (der selskapene lokaliserer profitten i de filialene der skattene er lavest) og utflytting av hovedkontorer. I en rekke land er dette inntektstapet langt større enn den samlede nasjonale gjeldsbyrden. Hvis Frankrike, understreker flere økonomer, «hadde klart å inndra bare halvparten av disse summene, så ville budsjettbalansen vært gjenopprettet uten å ofre pensjoner, offentlige stillinger eller miljøinvesteringer for framtiden».11 Innkreving av disse pengene, som har blitt annonsert og utsatt utallige ganger (selv om beløpene er langt større enn den evinnelige «trygdesvindelen»), ville vært både populært og egalitært ettersom vanlige skattebetalere ikke kan redusere sin skattbare inntekt ved å betale fiktive royalties til filialer på Cayman Islands.

Vi kunne utvidet prioriteringslisten med de mange alternativer vi har presentert i denne avisens spalter: tak på høye lønninger, stenge børsen, nasjonalisere bankene, utfordre frihandelen, forlate euroen, kontrollere kapitalstrømmene. Så hvorfor gi forrang til gratissektoren, sletting av offentlig gjeld og skatteinnkreving? Simpelthen fordi det er bedre å velge noen få prioriteringer når man skal utarbeide en strategi, vurdere hvilket sosialt fundament den har og hvilke politiske vilkår den krever for å realiseres. Alternativet er å lage en hel katalog som kan samle en uensartet mengde indignerte i gatene, men som den første orkanen vil spre for alle vinder.

Andre valgmuligheter
Å forlate euroen er en av prioriteringene som definitivt fortjener å figurere på prioriteringslista. Alle har nå skjønt at fellesvalutaen – og det institusjonelle og juridiske juggelet som holder den oppe (en uavhengig sentralbank, stabilitetspakten) – utelukker enhver politikk som angriper både de økende sosiale ulikhetene og eroderingen av suverenitet, utført av en lederklasse underlagt finanskapitalens krav. Samtidig vil ikke en utfordring av euroen nødvendigvis føre til en gjenerobring på denne fronten, slik vi ser av Storbritannias og Sveits’ økonomiske og sosiale politikk. Å forlate euroen vil dessuten, på lignende måte som proteksjonisme, være avhengig av en politisk koalisjon mellom de beste og de verste – og for tiden dominerer de sistnevnte. Samfunnslønn, gjeldssletting og skatteinnkreving vil gjøre det mulig å nå like bredt, men samtidig holde de uønskede gjestene på avstand.

Det er meningsløst å late som om dette «programmet» vil få flertall i noe parlament i verden – det bryter altfor mange antatt uangripelige regler. Men når det dreier seg om å redde et system i krise mangler nyliberalistene ikke mot. De har ikke veket tilbake for en betydelig gjeldsøkning, som de før hadde advart om at ville få rentene til å stige til værs. Ei heller foran en sterk økonomisk stimulering, som de før mente ville skape enorm inflasjon. Eller foran skatteøkning, nasjonalisering av betalingsudyktige banker, tvungen avgift på bankinnskudd, reetablering av kapitalkontroll (Kypros). Altså, hvis de kan så kan vi også – men vi lider av en for stor beskjedenhet. Men verken fantasier om å vende tilbake til fortiden eller håp om å redusere katastrofenes omfang vil styrke tilliten og bekjempe resignasjonen over ikke å ha andre valgmuligheter enn regjeringsalterneringen mellom en venstreside og en høyreside som har mer eller mindre samme program.

I forbindelse med miljøkampen gikk André Gorz i 1974 inn for «et politisk angrep på alle nivå som fravrister [kapitalismen] makten over operasjonene og stiller opp mot den et fullstendig annet samfunns- og sivilisasjonsprosjekt». Ifølge Gorz gjaldt det å unngå at en miljøreform skjedde på bekostning av det sosiale feltet: «Miljøkampen kan skape vansker for kapitalismen og tvinge den til å endre seg, men når den etter lang motstand med makt og sluhet endelig gir etter fordi miljøblindsporet er blitt uunngåelig, vil den innlemme denne begrensningen slik den har integrert mange andre […]. Folks kjøpekraft vil bli skviset og alt vil skje som om kostnaden for å rydde opp blir lagt på ressursene folk har til å kjøpe varer.»12 Siden den gang har opprydning av forurensning også blitt et marked, for eksempel i Shenzhen der lite forurensende bedrifter selger videre retten til å overskride kvotene. I mellomtiden dreper luftforurensning over en million kinesere i året.

Forholdet til politisk makt
Det mangler ikke ideer for hvordan verden kan stables på beina igjen. Problemet er unngå at de havner på museet for urealiserte muligheter. Den siste tiden har det vært utallige protester mot den rådende samfunnsorden – fra de arabiske opprørene til de mange indignados. Siden de enorme demonstrasjonene mot krigen i Irak for ti år siden, har flere titalls millioner gått ut i gatene – fra Spania til Israel, fra USA til Tyrkia og Brasil. De har fått mye oppmerksomhet, men oppnådd lite. Deres strategiske nederlag kan hjelpe oss å se hvilken vei vi bør ta.

Store protester må konsolidere antallet og unngå saker som splitter. Alle vet hvilke tema som kan sprenge alliansene, som ofte bare er bygd på generelle og vage mål: større omfordeling, et mindre skadeskutt demokrati, slutt på diskriminering og autoritært styre. Mens nyliberalismens sosiale fundament krymper, og middelklassen betaler prisen i form av økonomisk usikkerhet, frihandel, drastiske økninger i skolepenger, blir det stadig lettere å danne en flertallskoalisjon.

Men for å gjøre hva? Er kravene for generelle eller for mange, vil det være vanskelig å omsette dem til politikk og skape en langsiktig plan. «På et møte for alle lederne i de sosiale bevegelsene, samlet jeg de forskjellige forslagene,» fortalte nylig Arthur Enrique, tidligere leder for den største brasilianske fagforeningen CUT. «Fagforeningenes agenda hadde 230 punkter, bøndenes hadde 77, osv. Da jeg la alt sammen, hadde vi over 900 prioriteringer. Jeg spurte: ’Nøyaktig hva skal vi gjøre med alt dette?’» I Egypt har hæren svart. Flertallet i befolkningen var av alle slags utmerkede grunner imot president Mursi, men fordi det manglet et felles mål utover at han måtte gå av, ga de makten til hæren. I dag står de i fare å bli hærens gissel, og i morgen dens offer. For når man ikke har et veikart, blir man ofte avhengig av de som har et.

Spontanitet og improvisasjon kan skape revolusjonære øyeblikk, men de garanterer ikke en revolusjon. Sosiale nettverk har åpnet for horisontal organisering av demonstrasjoner, og fraværet av en formell organisasjon kan gjøre at man – for en tid – unngår politiets overvåkning. Men makten erobres fortsatt med vertikale organisasjoner, penger, aktivister, valgmaskineri og en strategi: Hvilken sosial blokk og hvilke allianser for hvilket prosjekt? Accardos metafor er relevant her: «Selv om man har alle delene til en klokke liggende på bordet, må man ha en instruks for å få den til å virke. En instruks er en strategi. I politikken kan du skrike gjentatte ganger eller du kan tenke på hvordan du setter sammen delene.»13

Urmakerens rolle er å definere de store prioriteringene, rekonstruere debatten rundt dem og slutte å komplisere ting bare for å vise sin intellektuelle virtuositet. En «Wikipedia-revolusjon der alle legger til innhold»14 vil ikke reparere klokka. De siste årene har lokale, fragmenterte og febrilske aksjoner skapt en selvforelsket protestbevegelse, et univers av utålmodighet og impotens, en kjede av skuffelser.15 I den grad middelklassen ofte utgjør ryggraden i disse bevegelsene, overrasker ikke denne ustadigheten: middelklassen allierer seg bare med de lavere sjiktene når de tvinges til det, og på betingelse av at de raskt får kontroll.

Men spørsmål om forholdet til makten tas stadig oftere opp. Når ingen lenger forestiller seg at dagens største partier og institusjoner vil endre den nyliberale orden, vokser fristelsen til å prioritere holdningsendring i stedet for å endre strukturene og lovene, til å oppgi det nasjonale terrenget for heller å rette seg mot lokalsamfunnet i et håp om her å skape noen testområder for framtidige seire. «En gruppe satser på de sosiale bevegelsene, på mangfold uten en sentral organisasjon. En annen mener at hvis du ikke har makten, kan du ikke endre noe som helst,» oppsummerer Immanuel Wallerstein. «Alle regjeringene i Latin-Amerika har denne debatten.»16

Uttømt utopi
Det er lett å se problemene med det første alternativet. Lederklassen er bevisst sine interesser og har makten over terrenget og den offentlige makten. Mot den står utallige organisasjoner, fagforeninger og partier, som alle fristes til å forsvare sitt lille domene, sin særegenhet og autonomi, som de frykter politisk makt vil ødelegge. Utvilsomt er de også beruset av internettillusjonen, som får dem til å forestille seg at de teller bare fordi de har en nettside. Det de kaller «nettverksorganisering» blir en teoretisk tildekning av fraværet av organisatorisk og strategisk refleksjon, ettersom nettverket ikke har noen realitet utover elektroniske pressemeldinger som alle videresender og ingen leser.

Forholdet mellom de sosiale bevegelsene og de institusjonelle kanalene, mellom motmakter og partier, har alltid vært problematisk. Når det nå ikke lenger finnes et overordnet mål eller en generell linje – og mindre enn noensinne et parti eller kartell som inkarnerer den – må vi «spørre oss hvordan vi kan skape det globale utfra det partikulære».17 Å definere noen prioriteringer som direkte angriper kapitalens makt vil gi våpen til den gode viljen, og åpne for å angripe sentralsystemet og å identifisere de politiske kreftene der som er klare til det.

Det vil alltid være viktig å kreve at velgerne deres kan kaste de folkevalgte, gjennom folkeavstemning, før mandatet deres løper ut. Siden 1999 har den venezuelanske grunnloven hatt en slik bestemmelse. Mange regjeringsledere har tatt store beslutninger (pensjonsalder, kriger, grunnlovstraktater) uten å ha hatt mandat til det fra folket. Slik vil folket få mulighet til å hevne seg på annet vis enn i neste valg bare å velge klonene til de som misbrukte deres tillit.

Holder det å vente på riktig tidspunkt? «I begynnelsen av 2011 var vi bare seks personer som fortsatt tilhørte Kongressen for Republikken (CPR),» forteller Tunisias president Moncef Marzouki. «Det hindret ikke CPR noen måneder senere å komme på andre plass i det første demokratiske valget i Tunisia.»18 I dagens kontekst er faren med en altfor passiv og poetisk venting at noen mindre tålmodige, mindre nølende, mer fryktløse griper anledningen og utnytter et desperat sinne som leter etter et mål. Siden nedbyggingen av samfunnet ikke vil stoppe opp av seg selv, risikerer vi at støtte- eller motstandspunktene som kan være utgangspunkt for en gjenerobring (ikke-kommersielle aktiviteter, offentlige tjenester, demokratiske rettigheter) vil bli utslettet i mellomtiden, og gjøre en framtidig seier enda vanskeligere.

Spillet er ikke over. Den liberale utopien har mistet det den hadde av drømmeri, nødvendighet og ideal, som ethvert samfunnsprosjekt trenger for ikke å visne hen og forsvinne. Denne utopien skaper nå bare privilegier, og kalde og døde eksistenser. En endring vil komme. Vi kan bidra til at det skjer litt tidligere.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Paul Krugman, «When zombies win», New York Times, 19. desember 2010.

2 Immanuel Wallerstein, «Latin America’s leftist divide», International Herald Tribune, 18. august 2010.

3 Le Nouvel Observateur, Paris, 5. juli 2012.

4 Alain Accardo, «La gratuité contre les eaux tièdes du réformisme», Le Sarkophage, nr. 20, Lyon, september–oktober 2010.

5 Se Bernard Friot, «Frigjørende trygdeavgift», Le Monde diplomatique, februar 2012. Og våre temasider om samfunnslønn i mai 2013.

6 Se «Pourquoi le Plan B n’augmentera pas les salaires», Le Plan B, nr. 22, Paris, februar-mars 2010.

7 Les Echos, Paris, 13. mai 2013.

8 André Gorz, «Pourquoi la société salariale a besoin de nouveaux valets», franske Le Monde diplomatique, juni 1990.

9 Fra 116 prosent til 66 prosent av BNP fra 1945 til 1955 i det første tilfellet, fra 216 prosent til 138 prosent i det andre.

10 «En sortir», 26. september 2012, http://blog.mondediplo.net.

11 «’Eradiquer les paradis fiscaux’ rendrait la rigueur inutile», Libération, Paris, 30. april 2013.

12 André Gorz, i Le Sauvage, Paris, april 1974.

13 Alain Accardo, «L’organisation et le nombre», La Traverse, nr. 1, Grenoble, sommer 2010.

14 Uttrykk skapt av Wael Ghonim, egyptisk nettdissident og markedsføringssjef hos Google.

15 Thomas Frank, «Bunnløst og håpløst forelsket», Le Monde diplomatique, januar 2013.

16 L’Humanité, Saint-Denis, 31. juli 2013.

17 Se Franck Poupeau, Les Mésaventures de la critique, Raisons d’agir, Paris, 2012.

18 Moncef Marzouki, L’Invention d’une démocratie. Les leçons de l’expérience tunisienne, La Découverte, Paris, 2013.