Eie eller dele?

«Hjemme har vi alle både et miljøproblem og et økonomisk potensial. I hjemmene våre har vi en rekke ting vi ikke bruker: drillen som i løpet av sin levetid i snitt vil bli brukt i 13 minutter, haugen med dvd-er vi har sett en gang eller to, kameraet som fanger støv i stedet for lys, bilen vi bruker mindre enn én time om dagen eller leiligheten som står tom hele sommeren. Lista er lang. Den representerer en imponerende pengesum så vel som masse framtidig søppel,» sier en smilende Rachel Botsman, en av de ledende talspersonene for kollektivt forbruk, collaborativ consommation. «For du trenger et hull, ikke en drill! En visning, ikke en dvd; transport, ikke en bil!»

Jeremy Rifkin har kalt dette overgangen fra eiendommens tidsalder til en «tilgangens tidsalder»2 der tingenes symbolske dimensjon viker for deres funksjonelle dimensjon: Mens en bil før var et statusobjekt, noe som forsvarte at man kjøpte noe man ikke trengte, har forbrukerne nå begynt å leie biler.

I dag leier de unge ut bilene eller boligene sine. Dette bekymrer bilindustrien og hotellnæringen, mens andre her ser en oppløftende løsriving fra forbruksvarene. Bytteringer gir en bedre ressursfordeling, de utvider tilbudet, fjerner mellomleddene og legger til rette for resirkulering. Med dette tærer de også på monopolene, presser ned prisene og gir forbrukerne nye midler – som de vil bruke til å kjøpe mer holdbare kvalitetsvarer og dermed tvinge produsentene til å slutte med planlagt foreldelse. Lokket av lavere priser og det praktiske ved denne peer-to-peer-delingen, bidrar de til å redusere søppelmengdene. Denne «forbruksrevolusjonen» har allerede havnet på forsiden til The Times, The Economist og Le Monde.



Kulturelt og miljømessig framskritt

De kollektive forbrukerne er ofte folk som er skuffet over den «bærekraftige utviklingen». De kritiserer denne for å være overfladisk, men kritikken deres er som regel ikke særlig mer dyptpløyende. De henviser særlig til Rifkin, men nevner aldri politisk økologi. De siterer gjerne Gandhi: «Verden har nok til å dekke alles behov, men ikke alles begjær.»3 Uten at det forhindrer dem i å nøre en viss forakt for vekstavviklere og miljøaktivister generelt, som de ser på som marginale og «politiserte» utopister.

«2008 var året da vi møtte veggen. Da moder natur og markedet sammen sa: ’Stopp, ikke mer!’ Vi vet at en økonomi bygd på hyperforbruk er et pyramidespill, et korthus,» sier Botsman i en TED-forelesning.4 Ifølge henne har krisen tvunget folk til å bli oppfinnsomme og dermed skapt en eksplosjon av kreativitet og tillit som har satt fart på fenomenet kollektivt forbruk.
Det dukker opp stadig flere nettsteder for bytte eller leie av dyre «sovende» varer: vaskemaskiner, merkeklær, teknisk utstyr, campingutstyr, samt transportmidler (biler, sykler, båter) og fysiske rom (kjellere, parkeringsplasser, soverom). Fenomenet har nå også nådd sparepengene: I stedet for å la sparepengene sove på kontoen låner folk dem ut uten å gå om bankene. 5

På transportområdet er bildeling en god måte å dele reiseutgifter på, en slags organisert haiking, der man kan reise for eksempel fra Lyon til Paris for 30 euro i stedet for 60 euro på toget, og bli kjent med nye folk på veien. Flere bildelingsnettsteder dukket opp på 2000-tallet. Deretter inntraff den vanlige utviklingen for digitale oppstartsselskaper: De kjemper for å bli gratistjenesten alle bruker, men så fort dette er i boks, innfører de et gebyr, «for mer sikkerhet». Mens Frankrikes ledende nettsted, covoturage.fr, ble til BlablaCar for å erobre det europeiske markedet, og den tyske konkurrenten, Carpooling, ankom Frankrike, lanserte skuffede bildelere gratistjenesten Covoiturage-libre.fr.
Bildeling er et kulturelt og miljømessig framskritt. Tjenester som Drivy lar privatpersoner leie ut biler til andre privatpersoner. Men de dominerende aktørene på markedet er fleksible bilutleiere (minuttleie og selvbetjening) med egen bilpark. Det varslede fallet i antall biler er dermed svært relativt. Selv Autolib, bybilordning innført i Paris basert på bysykkelordningen, erstatter kollektivtransport heller enn å fjerne biler fra veiene.6

Rekyleffekt

Internett har også gitt en markant økning i privat utleie av ferieboliger. Flere nettsteder7 formidler kontakt med folk som tar imot gjester gratis hjemme hos seg noen netter, og det i nesten alle land. Det dominerende fenomenet for tiden er uformell bed & breakfast, der den ubestridte lederen er Airbnb. Her kan du finne athenere eller romere å overnatte hos til en langt lavere pris enn på hotell. Et tomt soverom eller leiligheten din når du drar på ferie, kan dermed bli en inntektskilde. Med andre ord: Airbnb – travel like a human. I næringslivspressen viser oppstartsselskapet derimot et annet ansikt. Det skryter av å ta mer enn ti prosent av leieprisen, og at omsetningen på 180 millioner dollar i 2012 vokser like raskt som børsverdien på nær to milliarder dollar.
«Det er mer rikdom i bruken enn i eierskapet,» hevder bildelingsselskapet City Car Club med sitat fra Aristoteles. Men ser vi nærmere synes ikke Rifkins løsriving fra eiendom å innebære en løsriving fra forbruk: Før drømte man om å eie en Ferrari, i dag drømmer man om å kjøre en. Synker salget, så stiger utleien. «Tilgangens tidsalder» er i praksis en endring i forbrukets form som følge av en logistisk endring: fri flyt av alles varer og kompetanser i effektive nettjenester. Selskapene er langt fra skremt, de ser her et enormt potensial for nye transaksjoner der de kan bli betalte mellomledd.

På den ene siden, gir dette dem muligheten til å øke kundemassen: De som ikke hadde råd til å kjøpe dyre varer, kan nå leie dem fra andre. På den andre siden utvides kommersialiseringen av hjemmet og tjenester mellom vanlige folk: en seng hos en venn eller et passasjersete i en bil kan bli leid ut, på samme måte som hjelp til snekring eller engelsk. Vi kan dessuten forvente samme rekyleffekt som på energifeltet, der lavere utgifter som følge av teknologiske framskritt leder til økt forbruk:8 Inntektene en person får fra å leie ut sin videoprosjektør vil sannsynligvis gå til mer forbruk.

Falskt fellesskap

Men det finnes også nye praksiser som går mot forbrukersamfunnet. For eksempel couchsurfing, der fremmede inviterer eller blir invitert til å overnatte gratis. På Recupe.net eller Freecycle.org tilbyr folk ting de ikke lenger har bruk for. I lokale byttesystemer tilbyr folk sine tjenester på egalitært vis: en time med hagearbeid er verdt en time med rørlegging eller webdesign. I ulike matkooperativer forplikter folk seg i et år overfor lokale bønder og deltar i den ukentlige distribueringen av grønnsaker. Dette er en relativt forpliktende framgangsmåte som går mye lenger enn den avmektige ideen om forbrukermakt, om at man «stemmer med lommeboka».

Hva er fellestrekket mellom disse prosjektene og oppstartsselskapene for distribusjon consumer-to-consumer (C2C)? La oss sammenligne couchsurfers med Airbnb-kunder: For de første er relasjonen til personen man møter avgjørende, komforten er sekundær, mens for de andre er det omvendt. Evalueringskriteriene deres er dermed svært forskjellige: På Airbnb dreier det seg foruten prisen om hvor rene rommene er og hvor nære turistområdene de ligger, mens på Couchsurfing.org dreier det seg om stundene sammen med verten. På samme vis tilbyr nettsteder som Taskrabbit.com bytte av tjenester mot betaling, mens lokale byttesystemer er basert på gaveprinsippet.
Tilhengerne av kollektivt forbruk siterer ofte i sine artikler rettet mot allmennheten initiativ som framhever denne «revolusjonens» sosiale og miljømessige aspekter, men disse fordufter når oppstartsselskapene uttaler seg i næringslivspressen. Ikke bare fordi det er vanskeligere å tjene penger på nonprofit-transaksjoner, men også fordi de ikke lar seg «masseprodusere». I praksis hører de to framgangsmåtene til under merkelappen «delingsøkonomi» bare i den grad man fokuserer på formen og toner ned de svært ulike tankegangene de bygger på. Det er i stor grad de som forsøker å tjene penger på fenomenet som blander sammen disse framgangsmåtene – som kulminerer i den misvisende oversettelsen av to share med ’å leie’. I et skittent spill som minner om grønnvasking, blir prosjekter som matkooperativer brukt til å legitimere disse næringene. De som gjentar sammenblandingen og nedtoner disse prosjektenes underliggende sosiale verdier tar del i en slags collaborative washing. Vanligvis kjennetegnes de som tilbyr sin seng, spisebord eller tid til ukjente av verdier som deling, likhet og miljøvern; noe som setter dem nærmere forbruks- og produksjonskooperativer enn C2C-tjenester.

Denne dualiteten overlapper mange andre dualiteter: den som skiller «bærekraftig utvikling» fra politisk økologi, eller bevegelsen for åpen kildekode – som fremmer samarbeid for å bedre programvare – og gratis programvare – som lover frihet til brukerne i et politisk perspektiv. På alle disse feltene kan man høre det berømte skillet til Richard Stallman, en av pionerene for fri programvare: «Førstnevnte er en metode for utvikling, den andre en sosial bevegelse.»9

Oversatt av R.N.
1 Se Rachel Botsman og Roo Rogers, What’s Mine Is Yours: How Collaborative Consumption Is Changing the Way We Live, HarperCollins, London, 2011; Lisa Gansky, The Mesh: Why the Future of Business Is Sharing, Portfolio Penguin, New York, 2010.

2 Jeremy Rifkin, The Age Of Access: The New Culture of Hypercapitalism, Where All of Life is a Paid-For Experience, Putnam, New York, 2000.

3 Sitert i Anne-Sophie Novel og Stéphane Riot, Vive la corévolution! Pour une société collaborative, Alternatives, Paris, 2012.

4 «Rachel Botsman: The Case for Collaborative Consumption», mai 2010, www.ted.com.

5 Zopa, Prosper og Lending Club er de største i USA.

6 «’On a raté l’objectif. Autolib’ ne supprime pas de voitures’», 26. mars 2013, http://transports.blog.lemonde.fr.

7 Couchsurfing.org, Hospitalityclub.org og Bewelcome.org. Sistnevnte har tatt imot mange skuffede fra de to andre.

8 Se Cédric Gossart, «Miljøteknologiens rekyleffekt», Le Monde diplomatique, juli 2010.

9 Richard Stallman, «Why Open Source misses the point of Free Software», www.gnu.org.