Fristed for gruvegiganter

Tre fjerdedeler av verdens gruveselskaper er registrert i Canada. Ikke uten grunn, for Toronto er et juridisk paradis for verdens gruvegiganter. Her får de full diskresjon, store skattefordeler og diplomatisk beskyttelse mot rettsforfølgelse for korrupsjon, vold og miljøødeleggelser i andre deler av verden.

«Generelt sett kommer store deler av risikokapitalen i internasjonal gruveindustri fra Canada,» sier René Nollevaux, en belgisk ingeniør som driver en kobbergruve i den kongolesiske provinsen Katanga, i dokumentarfilmen Katanga Business. 75 prosent av verdens gruveselskaper har valgt å registrere seg i Canada og 60 prosent av de børsnoterte selskapene befinner seg på Toronto Stock Exchange (TSX). Fra 2007 til 2011 hentet gruvesektoren inn 220 milliarder kanadiske dollar i form av investering i aksjer, over en tredjedel av verdens gruveaksjer. Toronto-børsen ligger dermed langt foran sin nærmeste konkurrent, London Stock Exchange (LSE). I 2011 administrerte TSX 90 prosent av aksjene verdens gruveselskaper utstedte.2

Denne bragden, som den føderale regjeringen kaller en «motor for kanadisk velstand»,3 tilsmusser det trivelige inntrykket Canada i flere tiår har forsøkt å gi av seg selv som en fredelig avkrok hvor man mest er opptatt av menneskehetens beste. Verden over jobber offentlige kommisjoner, rettsinstanser, FN-panel, uavhengige observatører og kritiske journalister med å avdekke lovbruddene og forbrytelsene begått eller støttet av gruveselskaper registrert i Canada. Lista er nesten endeløs: Korrupsjon, skatteunndragelse, systematisk plyndring, massiv forurensing, helseskader, brutale ekspropriasjoner, drap på demonstranter, medvirkning til voldtekt eller mord på motstandere av gruveprosjekter, juridisk knebling av protester, kriminalisering av politisk motstand, våpensmugling.

Spekulasjon og svindel

I Canada blir gruveindustrien mottatt med åpne armer. Reguleringer og skattepolitikk tilpasses for å forenkle finansieringen og gi selskapene juridisk og diplomatisk vern. Derfor velger australske, israelske, svenske, belgiske og amerikanske konsern å registrere sine lete- og utvinningsselskaper nettopp her. Ikke bare for å utnytte landets egne naturrikdommer, men også for å utvinne forekomster de har kjøpt i Ecuador, Chile, Zambia, Burkina Faso, Indonesia eller Romania. Omtrent halvparten av gruveprosjektene som er notert på Toronto-børsen befinner seg i utlandet, og mange av selskapene registrert i Toronto eier ingen konsesjoner i Canada.

Gruveselskapene lokkes hit av enkle børsregler og umiddelbar avkastning på antatte forekomster. De fleste av de 1600 gruveselskapene registrert i Toronto er juniors, selskaper som utelukkende jobber med å finne nye forekomster. Dette er som regel mindre selskaper uten nok økonomiske, tekniske, politiske eller menneskelige ressurser til selv å drive kommersiell utvinning. Det de tjener penger på er børsspekulasjon med antatte forekomster.

I landene i sør har junior-selskapene tjent godt på reformene Verdensbanken fikk gjennomført på 1980- og 1990-tallet, som innførte såkalt free mining, der selskaper fikk ubegrenset adgang til ressursene under bakken. Når et junior-selskap har fullført en tung prospektering, eller (oftere) har kjøpt informasjon fra lokale aktører, og funnet en drivverdig forekomst, blir selskapet som regel solgt til en major, et driftsselskap, som dermed overtar et «utviklingsklart» prosjekt i en lukrativ børshandel. Denne praksisen har nå spredt seg til hele verden. Statseide kinesiske selskaper kjøper i dag opp, på samme måte som vestlige majors, Toronto-baserte juniors i Latin-Amerika og Afrika.

Helt siden handelen med kanadiske gruveaksjer startet på midten av 1800-tallet, har Toronto vært åsted for en rekke svindelsaker og skandaler knyttet til junior-selskapene. På 1960-tallet førte falske rykter om et nytt funn av kobber, sølv og sink til et stormløp på aksjene til selskapet Windfall, noe som snudde børsen på hodet. På 1990-tallet strødde et leteselskap fra Toronto gullstøv på steinprøver for å gi inntrykk av at de stammet fra en forekomst av høy kvalitet. De som sto bak disse bedrageriene ble aldri dømt i en kanadisk domstol.

Spesialtilpasset skattepolitikk

For disse firmaene framstår dermed Toronto som en høyborg for risikokapital, et tempel for kasinoøkonomien. Prospektering er per definisjon spekulasjon, man vet aldri nøyaktig hva som skjuler seg under bakken før man har begynt å grave. Gruvespesialister mener at sjansene for at en prospektering vil treffe blink generelt er 1 til 500–1000. Dette avhenger av flere faktorer: de geologiske forholdene, tilgjengeligheten, aksjekursene, den teknologiske utviklingen, og ikke minst det politiske klimaet lokalt. Å kjøpe seg inn i en junior er som å spille rulett.

Det statseide franske selskapet Areva kjøpte i 2007 det Toronto-baserte UraMin. Senere oppdaget de at uranforekomstene var langt vanskeligere å utvinne enn hva junior-selskapet hadde forespeilet, og den største forekomsten var overpriset med 20 prosent. Dette skjedde samtidig som uranprisen falt. Det er vanskelig å si nøyaktig hvor mye feilbedømmelsen har kostet franske skattebetalere, men vet vi at kjøpet av UraMin på 1,8 milliarder euro gjorde at Areva måtte nedskrive sine verdier med 426 millioner euro i 2010.

Grunnen til at det er lett å spekulere på gruveaksjer i Toronto, er at børsmarkedet her alltid har latt selskapene være vage om det reelle potensialet i de antatte forekomstene. Det er mulig å sjonglere med ord som «reserver» og «ressurser», selv om det første er et detaljert og presist anslag av potensialet i en spesifikk forekomst og det andre en omtrentlig estimering, i hovedsak basert på tolkning av geologiske data.

Svært tvetydige regler favoriserer kjøp av nye utvinningsområder, i en tid hvor de framvoksende landenes ambisjoner har fått etterspørselen etter mineraler til å skyte i været. I Kina er forbruket nå 17 ganger høyere enn for tjue år siden. Junior-selskaper bruker ofte mer penger på markedsføring overfor mulige investorer enn på leting etter nye forekomster, noe som åpner for svindel.

En annen fordel for gruveselskapene er at både de føderale myndighetene og provinsmyndighetene har skatteinsentiver som skal få småsparere til å investere i gruvesektoren. Såkalte flow-through shares, som gir eiere av gruveaksjer eksepsjonelle skattefordeler, har vært regjeringens fremste våpen for å fremme prospekteringssektoren. Både finansinstitusjonene kanadiske småsparere overlater sparepengene sine til (pensjonsfond, forsikringsselskaper og banker) og privatpersoner, subsidiert av myndighetene, investerer massivt i gruveindustrien. Og bidrar dermed med kapital til finansiering av prospektering og utvinning verden over. Rundt 185 Toronto-registrerte firmaer er aktive i Afrika, 286 i Latin-Amerika, 315 i Europa og 1275 i USA.4

Giftig avfall

Utenrikstjenesten og flere kanadiske samarbeidsorganer leverer også en rekke tjenester til gruveindustrien. De legger sterkt press på myndighetene i land hvor Toronto-registrerte selskaper opererer for å få dem til å ekspropriere land – også med vold hvis det trengs. De ber dem også endre utvinningslover, tilrettelegge områdene for gruveselskapene, gi dem adgang til energi- og vannkilder og bygge veier. Det er vanskelig å vite nøyaktig hvor stor påvirkningskraften deres er, men det kanadiske byrået for internasjonalt samarbeid har for eksempel finansiert revidering av gruvelovene i både Peru og Colombia. I Mali har de finansiert en gigantisk demning som gir kraft til gruveutvinningen vest i landet.

For gruveindustrien er Canada et juridisk paradis. Toronto-børsens regelverk krever riktignok at gruveselskapene offentliggjør all informasjon om innvirkningen gruvedriften har på politiske forhold og miljøet, men bare hvis disse forholdene kan påvirke aksjekursen. Enda mer talende er det at mulighetene for å trekke gruveselskapene for en kanadisk domstol for deres mange lovbrudd, er sterkt begrenset. Dette har fått flere internasjonale organisasjoner til å reagere. Oxford Pro Bono Publico er sjokkert over hvor vanskelig det er for utenlandske statsborgere å gå til sak mot kanadiske selskaper.5 OECD anklager den kanadiske regjering for å unnlate å straffe Toronto-registrerte selskaper som har vært involvert i politisk korrupsjon i utlandet, et klart brudd med de internasjonale avtalene Canada har signert.

Et ekspertpanel fra FN har også bedt Canada etterforske selskaper for brudd på OECDs etiske retningslinjer. I sin rapport skriver de: «OECDs retningslinjer har en mekanisme for å gjøre hjemlandenes myndigheter, det vil si myndighetene i landene de er registrert i, oppmerksomme på selskapers brudd på disse retningslinjene. Myndighetene med jurisdiksjon over disse selskapene er selv medskyldig når de ikke fatter tilstrekkelige straffetiltak.»6 Den konservative regjeringens eneste svar var å lage, i mars 2009, et direktiv som innførte «etikkrådgivere» uten noen reell makt.

Gruveindustrien er organisert slik at junior-selskapene pløyer nytt terreng, ikke bare rent bokstavelig, men også politisk og økonomisk. Som regelrette loser er disse småselskapene de første som får føle motstanden tilstedeværelsen og aktiviteten til et gruveselskap vekker. Det kanadiske lovverket beskytter dem mot eventuelle rettsforfølgelser. Men gir også en trygg havn til de store utvinningsselskapene, som ubekymret kan bygge gigantiske gruveanlegg og ustraffet ignorere de alvorlige konsekvensene disse skaper for samfunn, miljø og helse.

Enorme daggruver medfører store mengder giftig avfall og kan ødelegge store områder for flere århundre. Men investorene på Toronto-børsen blir aldri informert om disse konsekvensene, fordi børsens regelverk garanterer full diskresjon. Og når godt informerte borgere endelig lykkes i å bringe disse forholdene i internasjonale mediers søkelys, kan de store gruveselskapene føle seg trygge på at kanadiske domstoler aldri vil tillate eventuelle rettssaker.

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1 Thierry Michel, Katanga Business, Les Films de la passerelle, Belgia, 2009.

2 «A Capital Opportunity – Mining», Toronto Stock Exchange, 2012, www.tmx.com.

3 «Building the Canadian Advantage: A Corporate Social Responsibility (CSR) Strategy for the Canadian International Extractive Sector», Canadas utenriksdepartement, Ottawa, mars 2009, www.international.gc.ca.

4 «Renforcer l’avantage canadien», se over.

5 «Obstacle to justice and redress for victims of corporate human rights abuses», Oxford Pro Bono Publico, Oxford University, 3. november 2008.

6 «Final Report of the Panel of Experts on the Illegal Exploitation of Natural Resources and Other Forms of Wealth of the Democratic Republic of the Congo», S/2002/1146, § 170, FN, 16. oktober 2002.