Sigarettrøyk og banal ondskap

Margarethe von Trottas Hannah Arendt åpner med at en mann går av bussen og i neste øyeblikk overmannes av en større gruppe og settes inn i en ventende bil. I Buenos Aires 11. mai 1960 blir tidligere SS-Obersturmbannführer Adolf Eichmann kidnappet av den israelske etterretningstjenesten Mossad. Han blir stilt for retten i Jerusalem i 1961, dømt til døden i desember samme år og henrettet i juni 1962.

Eichmann var ikke en like berømt og beryktet stornazist som Martin Bormann eller Josef Mengele, i hvert fall ikke før rettssaken, like fullt en sentral byråkrat i planleggingen av det nazistiske jødeutryddelsesprogrammet, en som Reinhard Heydrich fant det naturlig å invitere til Wannsee-konferansen om «den endelige løsning på jødespørsmålet» vinteren 1942. Og han skulle bli selve symbolet på den fargeløse massemorder, på det filosofen og skribenten Hannah Arendt kalte ondskapens banalitet.

Arendt flyktet til USA via Frankrike i 1940, og hadde en stor krets av venner og støttespillere i New York, både jødiske intellektuelle som filosofkollega Hans Jonas og den profilerte forfatteren Mary McCarthy. Da det begynner å ryktes at det prestisjetunge magasinet New Yorker skal dekke Eichmann-rettssaken i 1961, melder Arendt seg frivillig for å reise til Jerusalem. Sjefredaktør Shawn er umiddelbart begeistret, men han skal etter rettssaken bli frustrert over hennes lemfeldige forhold til tidsfrister. Et utall sigaretter skal gå med før Hannah fullfører den første av fem artikler, som samlet skal resultere i boka Eichmann in Jerusalem – A Report on the Banality of Evil. Som Amos Elon skriver i det gode forordet til Penguins 2006-utgave, er det først på siste side at Arendt bruker dette uttrykket eksplisitt, men det ligger latent over store deler av beretningen.2

Hannah Arendt er til stede i rettslokalet fra første dag av prosessen. Det hun finner mest bemerkelsesverdig ved tiltalte er at han er så uinteressant, derfor blir hun fascinert av uviktige trekk som hans fuglelignende hode. Han utstråler ingenting som nødvendigvis må kalles uhyggelig (Arendt bruker her den tyske termen unheimlich, som minner oss om at hun er elev av Heidegger og indirekte av Freud), slik det framkommer av brev til Karl Jaspers, Mary McCarthy og ektemannen Heinrich Blücher. Filmens tilskuere ser imidlertid Eichmann på en annen måte enn Hannah Arendt, fargeløs i kinematografisk forstand: i svart/hvitt-bilder og med bruk av arkivfilm. Ingen skuespiller framstiller Eichmann, mens Hannah og en rekke andre journalister er i farger.3 Dette kan virke anstrengt, men fungerer på sine egne premisser: Eichmann er en fjern skikkelse vi ikke kan gripe personligheten til, kun gjerningene. Grepet fokuserer på dokumentarsjangeren, men som alltid er det en fiksjonsfilm Margarethe von Trotta lager.

Absurde anklager

Margarethe von Trotta, filmens regissør, har nærmere femti år lang fartstid i tysk og europeisk film. Hun begynte som skuespiller før hun med sitt åpenbare talent for rolleinstruksjon begynte som regissør på 70-tallet. Etter hvert har hun blitt anerkjent som medregissør av Heinrich B…ll-filmatiseringen Katharina Blums tapte ære (1975), som lenge ble tilkjent daværende ektemann Volker Schl…ndorff alene. Noen år senere lagde von Trotta sine tre «søster-filmer» – Schwestern (1979), Die Bleierne Zeit (1981) og Fürchten und Lieben (1988) – som mer enn søsterskap og feminisme skulle dreie seg om radikalismen til en tysk etterkrigsgenerasjon som hatet foreldrenes nazisympatier eller -ettergivenhet, en ungdomsgenerasjon der det midt på 70-tallet ble comme il faut å sympatisere med de som grep til våpen mot borgerlighet og høyreside. En av de portretterte søstrene er faktisk tegnet etter modell av Gudrun Ensslin. Barbara Sukowa spiller hennes søster, og hun skal vende tilbake i ofte kritikerroste Trotta-hovedroller i Rosa Luxemburg (1986) og Hildegard av Bingen-portrettet Vision (2009), von Trottas eneste store kinoproduksjon på 2000-tallet, før både hun og Sukowa gikk i gang med Arendt-prosjektet.

Tilbake til Hannah Arendt. Kritikken fra israelske venner og det jødiske miljø i New York, der Arendt på tross av kritiske bemerkninger har vært en stjerne, er enorm. Blant ankepunktene har vært hennes vurdering av Judenräte, «jøderådene» i europeiske storbyer under andre verdenskrig, og påstanden om at disse rådenes minutiøse oversikt over jødiske beboere i mange tilfeller gjorde det lettere for nazimyndighetene å finne ut hvem som var jøder, ja, det var særlig dette som satte sinnene i kok (hos for eksempel jødiske intellektuelle som Hans Jonas og Gershom Scholem), selv om lignende synspunkter fra tid til annen ble framført i Israel – i tillegg til en allmenn anklage om arroganse og besserwisser-holdning. Arendt blir også utsatt for falske anklager som at hun avviser Israels rett til å stille Eichmann til doms (derimot irriterer hun seg, som Elon skriver, over aktors pompøse stil) og en rekke absurde anklager om hennes syn på Eichmann. Hun mottar stadig skjellsord og trusler i posten.

I tillegg hadde Arendt personlige bekymringer som at hennes mest trofaste støttespiller, ektemannen Heinrich, ble rammet av slag (aneurisme) midt under rettssaken. Selv fortsatte hun med eksessiv røyking, som antagelig var en nødvendig del av hennes skrivemotor.

Kun ett aspekt

Hannah Arendt har som filmfortelling mange profesjonelle kvaliteter. La gå at enkelte skikkelser som Mary McCarthy ikke er veldig godt portrettert, og at Martin Heidegger, hans forhold til Arendt, eller primært til Hannah på 30-tallet, blir gjenstand for et tilbakeblikk som ikke synes godt begrunnet ut fra filmens tematiske rammer.4 Nå kan man imidlertid si at når filmens tittel er identisk med hovedpersonens navn, er det grunn til å forvente at hovedetappene i hennes liv blir undersøkt. Løsningen blir imidlertid ganske halvveis, selv om Sukowa gjør en god prestasjon. Hun ligner riktignok ikke Arendt, men hun lignet ikke Rosa Luxemburg heller.

Motstanden fra ledende representanter for det jødiske samfunn i New York presser i 1963 på for at hun skal gi opp bokprosjektet, og en jødisk universitetskommisjon truer med undervisningsforbud. Dette blir besvart av Arendts mest legendariske forelesning, det øyeblikk som alle dramaets hovedelementer konvergerer mot. Hun er intens og kontrollert, men tenner mot normalt en sigarett inne i auditoriet. Så hamrer hun inn sin tese i kortform: ondskapens banalitet.

Biografiske filmer om en berømt kulturskikkelse, kunstner eller især tenker, har en tendens til å bli bare halvveis inspirerende saker, enten fordi den dekker for lite substansielt eller for mye av alskens heterogene elementer. Denne filmen kunne med fordel ha fått navnet «Arendt og Eichmann», siden den kun tematiserer et hovedaspekt ved hennes teoretiske virke, ondskapens banalitet; totalitarismeteorien er knapt nevnt. Og den kunne ha vært en dokumentarfilm, en arkivfilm med Eichmann som et tillegg til intervjuer med Arendt og annet materiale. Men det hadde neppe vært en film av Margarethe von Trotta. Og regissøren skal i hovedsak ha ære for å ha levendegjort en nøkkelskikkelse i det 20. århundrets åndshistorie.

© norske LMD

Fotnoter:
1 Norsk utgave kom allerede to år etter den amerikanske i 1965: Eichmann i Jerusalem. En beretning om det ondes banalitet (Pax, Oslo).

2 Amos Elon, «The Excommunication of Hannah Arendt», i Hannah Arendt, Eichmann in Jerusalem, Penguin, New York, 2006. Amos Elon har også noen talende passasjer om Arendts skepsis, nærmest avsky, mot «kaftanjøder» av orientalsk opprinnelse i Jerusalem og ønsker om at tysktalende sentraleuropeiske jøder skal få kontrollen over det israelske samfunn. Og han parallellfører interessant nok Arendts Eichmann-portrett med det som Simone de Beauvoir skriver om Pierre Laval under rettssaken mot denne Vichys numéro deux i 1945.

3 Det var magasinet Le Nouvel Observateurs anmeldelse av filmen som først gjorde meg oppmerksom på denne blandingen av fiksjon og dokumentar i rettssalsscenen, den er frapperende når man ser filmen. Se Eric Aeschimann, «Gros plan sur Hannah Arendt» (Nærbilde av Hannah Arendt), Paris, 20. april 2013.

4 Se Truls Lie, «Innesperrede kvinner», Le Monde diplomatique, mars 2013.